Lynkurs i selbustrikk

Forrige lørdag ble sju heldige damer geleidet gjennom selbumønster og hvordan strikke en selbuvott. Anne Bårdsgård, bokaktuell med Selbumønster og forfatter av Selbuvotter, holdt lynkurs i selbustrikk på Selbu Bygdemusem. De få kursplassene var booket allerede første døgnet. 

– Kurset er så billig at dere må kjøpe garnet her, sier Anne Bårdsgård til de syv damene som skal lære seg mønsterstrikk eller fornye gammel kunnskap. Kurset ble arrangert av Selbu Husflidscentral med styremedlem Anne Bårdsgård som instruktør. Hun forteller at kurset var lite kringkasta, kun et lite innlegg på Instagram og Facebook. Etter bare ett døgn var det fullt.  

Ei strømpe på mila 

Med en meter eller to mellom seg var deltakerne plassert på benkeradene langs veggen på Bygdemuseet. Med skue mot gamle veggmalerier fra Selbu, fikk kursdeltakerne velge oppskrift og farge på garn. Kurset til den nette sum av 400 kroner skulle vare i 4,5 timer, og mønster, hjemmelaget lunsj, og inngangsbillett på Selbu Bygdemuseum og strikkeutstillinga var inkludert. På denne måten kan man se Selbustrikk og kjøpe materiale under kurset. Mens deltakerne holdt på med vrangborden fikk de ei innføring i bygdas strikketradisjoner og et lysbildeforedrag. Strikkeyrket i Selbu har blitt muntlig overlevert frem til vår tid, og er i følge Bårdsgård den eneste folkedrakttradisjon i Trøndelag som har holdt seg ubrutt.  

– Husfliden i Selbu var den nest største i landet, og på det meste ble 90 tonn strikkevarer eksportert årlig. Det vil si minst 20 000 vottepar. Ungene lærte å strikke gjennom muntlig overlevering, og de satt sammen med en rutinert strikker som fortalte hva de skulle gjøre. Den voksne strikket også selv, så hun hadde to mønster i hodet samtidig, forteller Anne Bårdsgård. 

– Men det er ikke bare selbuvotten som er spesiell med Selbu, også sveipeteknikken til bindingskurva er et håndverk i seg selv. Denne ble på en måte veska. Med denne kunne de strikke mens de gikk, og det er sagt at de strikket ei strømpe på mila, legger hun til.  

Tar opp arven etter bestemor 

Selv om det kan bli ei stund til kursdeltakerne tar igjen fordums bygdekvinners strikkehastighet, var det tydelig at de hadde strikket en del fra før. Kursleder gir gode tips som å bruke norsk ull. 

– Norske sauer er avla frem gjennom lange tider for å få god kvalitet. Ulla gir god elastisitet og er dermed god å strikke med. Det er greit å ikke starte med for tynt garn når man skal lære, derfor anbefaler jeg for eksempel Rauma 3-tråds strikkegarn til nybegynnere, sier kurslederen, som også oppfordrer deltakerne til å ha et lettere strikk ved siden av Selbuvotten. 

– Da har man noe å ta opp når man skal se på TV, og som man ikke trenger å konsentrere seg om, sier Anne. 

Selv om noen træles litt, er det god stemning i lokalet, og alle som en er enige om at det er fint å lære å strikke samtidig som de kan se strikkeutstillinger og kjøpe materiale. 

Kursdeltaker Gretha Røset er av de yngre kursdeltakerne. Hun sier hun har hekla mye, men strikka lite. 

– Hvorfor meldte du deg på kurset? 

– Jeg følte veldig på at jeg ville lære meg å strikke selbuvotter ettersom jeg er fra Selbu, og at jeg ville ta opp arven etter bestemor, som var en ihuga strikker og leverte til Husfliden i alle de år. Etter å ha blitt eldre, så ser jeg viktigheten med å kunne håndverket fra der du kommer fra. Og så er det jo så mye fint å lage, sier Gretha. 

(Trykk for større bilder)

I tillegg til både innfødte og innflytta Selbygger var det også deltakere utenfra bygda. Else Marit Foss var den med lengst reisevei, hun hadde tatt turen helt fra Oslo. 

– Jeg var innom Facebook-siden til Husfliden for å kjøpe garn, og da så jeg at det var kurs. Jeg meldte meg på med en gang, og kombinerer dette med å besøke sønnen min i Trondheim. Når barna var unge strikket jeg mye søtt mønsterstrikk, men aldri Selbuvotter, sier hun.  

– Har du fått noe utbytte av kurset da? 

– Ja, nå skjønner jeg hvordan man justerer størrelse med garn og pinner, ellers har jeg lært generell strikketeknikk, hvordan man plukker opp masker og annet, sier Else Marit, og legger til:  

– Men, jeg synes absolutt at Selbu må øke kollektivtilbudet, for det er vanskelig å komme seg hit. Jeg måtte bli henta på Værnes av Liv på Husflidscentralen for å komme meg til kurset.   

(Trykk for større bilder)

Else Marit Foss tok veien helt fra Oslo for å være med på strikkekurset.

Har kjempepotensiale 

Anne Bårdsgård samarbeider tett med Selbu Husflidcentral og er veldig fornøyd med at kurset ble holdt på museet. 

– Det er så bra å holde kurs her. Nå når Husflidcentralen har kommet inn, er det virkelig blitt et sted med kjempepotensiale. Det hører vi både fra de ved museet og butikken. Jeg tenker at så snart korona er over så kan vi få til strikkekafeer. Jeg tror at det er mye koselig vi kan gjøre framover. Det er blitt mer liv i huset, og jeg ser at den yngre generasjonen interesserer seg for håndarbeid. Er det flere som ønsker å gå kurs, så henvend dere til Selbu Husflidscentral. Vi tenker kurs til våren igjen, men ser an interessen, oppfordrer Anne Bårdsgård. 

Lager ull for Selbuvotten 

Nå har Anne planer om å lage vottepakker med mønster designet av henne selv, som skal selges på Husflidscentralen. De selger i tillegg garn fra Selbu Spinneri som Anne har vært med å utvikle.  

– Vi har utviklet garn spesielt for å strikke opp de gamle selbuvottene. Det er to typer: Gammel Selbu og Fin Gammel Selbu. Selbu Spinneri lager garnet sitt av ull fra gamle norske saueraser og hvit norsk sau. Ulla sorteres etter kvalitet og farge og er ikke kjemisk farga men har sauens egne farger, sier hun.

– Selbuvotter kan igjen bli stort 

Selbu har gjennom tidene produsert en kolossal mengde strikkeplagg og mønstre, og i samarbeid med Selbu Bygdemuseum har Anne Bårdsgård gjennomført et omfattende registreringsprosjekt. Dette ble til boka Selbuvotten, som nå er i 4. opplag, og en vandreutstilling der hun tok med seg 500 vottepar rundt om i landet. Hun har også representert Selbuvotten på bokmessa i Frankfurt.  

– Nå har jeg donerte utstillinga til Selbu kommune, for jeg synes at det er bra at folk kommer hit. Jeg gav samlinga til ordføreren på en betingelse; at jeg får låne den med meg hvis jeg skal til USA, sier Anne Bårdsgård.  

Hun håper at utstillinga blir vist i USA. I sommer kommer utstillingskoordinatoren fra Vesterheim Norwegian-American Museum til Selbu. Museet ligger i Decorah, Iowa, og er ifølge Wikipedia det eldste og mest omfattende museet i USA som er viet en enkelt, etnisk immigrantgruppe. Det er mer enn 4,5 millioner norsk-amerikanere i USA, nesten like mange som innbyggertallet i hele Norge.  

– Det er mange som er interessert i Selbuvotten og de gamle tradisjonene der. Nå kommer kuratoren den 20. juni og skal ha omvisning i Selbu og på Bygdemuseet. Dette har potensiale til videre samarbeid. Jeg tror at Selbu Husflidcentral kan bli et begrep og at selbuvotter igjen kan bli stort! avslutter Anne Bårdsgård. 

Les også: Hva skjer med Selbubunaden?