Magnus (92): – Det gikk ikke an å være redd

Foreldrene Oliver og Ingeborg hadde åtte barn som vokste opp: Margrethe, Johannes, Per, Mary, Ingeborg, Sverre, Inger og Magnus, som var yngst.

I denne artikkelen forteller 92-årige Magnus om frykten, håpet og hverdagslivet i Nedalen – langt unna bygdefolket nede i Stugudalen, men midt i sentrum for den illegale flyktningetrafikken.

Magnus bor nå på Øverhagen bo- og servicesenter på Røros. Beina er ikke som de en gang var, men minnene fra oppveksten i Neadalen er klare.

Han tilbrakte sine førte år på et småbruk i Storekra. Men småbruket var lite – særlig med tanke på at de var så mange søsken. Da Magnus var ni år – i 1941 – flyttet familien til Nedalen gård, der foreldrene Oliver og Ingeborg forpakta gården. Samtidig hadde nok foreldrene et håp om å komme seg mer unna krigen.

Men slik skulle det ikke bli.

– Det var mange flyktninger. Hele året kom de. Verst var det i ‘44, sier Magnus.

Reddet familie, fikk ingenting tilbake

Flyktningene var av ulike nasjonaliteter: polakker, franskmenn, russere og deserterte tyskere. I tillegg var det motstandsfolk og jøder.

Magnus husker godt en jødefamilie som bodde hos dem i to uker. De fikk mat og losji før de ble hjulpet over til Sverige.

Jødefamilien drev en klesbutikk i Trondheim. Etter krigen, da Magnus skulle konfirmeres, tenkte familien i Nedalen at de kanskje kunne få kjøpe ny dress for en billig penge hos dem.

Men det fikk de ikke.

– Da hadde de bodd hos oss i 14 dager. De fikk mat og drikke, og vi hadde dratt ungene i pulk over til Sverige, sier Magnus.

Etter å ha blitt avvist i døra, gikk Rotvold-familien til en annen butikk, Kleins, som også ble drevet av en jødisk familie. De fikk høre om deres innsats under krigen, og der fikk Magnus konfirmasjonsdress nesten gratis.

Hjalp hundrevis av flyktninger

– Hvor mange flyktninger var det dere hjalp over til Sverige?

– Det var på hundrevis, sier Magnus og fortsetter:

– De siste jeg fulgte var i ’44. Det var tre damer fra byen, de var i 50-60-åra. Og da var tyskerne på Nedalshytta. Vi hadde ei høyløe ute i odden. Jeg tok med meg de tre damene dit, og de lå der om natta. Så tok jeg dem med hjem tidlig om morgenen, så de fikk seg mat og drikke. Så fulgte jeg dem over til Sylstasjonen. Men jeg turte ikke gå helt fram, for da kunne jeg bli internert. Jeg snudde etter at de hadde fått se hytta.

Samtidig som familien hjalp flyktninger over grensa, hadde de tyske soldater ubehagelig nært.

– Men det var ikke de som var verst. Det var nazistene som var det.

– Statspolitiet?

– Ja, fy faen, utbryter han.

– De var fæle fyrer. Det var en dag mamma og pappa var på Stugudalen i begravelse. Så var jeg, Margrete og Johannes bror hjemme. Og da kom politiet. Da var de så sikre på at vi hadde både gevær og radio. Vi hadde ei høyløe sammen med fjøset, og vi måtte rydde ut av hele løa. Vi rydda ut helt til bunnen. Radio hadde vi ikke. Gevær hadde vi, men de fant ingenting.

– Hvor hadde dere geværene da?

– Både her og der. Far hadde hagla i senga si. Så var det en gang statspolitiet kom og undersøkte. Sjølen slengte opp teppet og sa: «Her er det faen ikke noe gevær.» Og geværet lå egentlig der.

– Det var en iskald en det der, da?

– Gubben, ja? Ja, betterde.

Tatt for å være flyktning

Tyske soldater var stasjonert på Nedalshytta like ved gården.

– Men tyskerne, det var ikke de verste folka. De henta vatn hos oss, og det var mange av dem som gråt da de kom. De syntes det var fælt. Men det var en gang at Johannes bror og jeg ble tatt av tyskerne ved Gjetbekken. Jeg var ganske stor etter alderen. Johannes bror hadde grenseboerbevis, men det hadde ikke jeg. Vi ble tatt med til Singerhytta og satt ute i hundhuset der. Jeg husker dette så godt.

– Hvorfor ble dere tatt?

– Fordi de trodde at jeg var flyktning. De førte oss til Væktarstua. Vi satt der ei stund, men så var det en av tyskerne som kjente igjen meg, for han hadde henta vatn hos oss.

– Så han kunne bekrefte at du bodde på Nedalen?

– Ja, han kunne bekrefte det.

– Så da fikk dere dra hjem igjen begge to?

– Ja, vi rente hjem på natta. Mila var ikke noe lang i den tida.

Livsfarlig virksomhet

Flyktningeloser måtte være særdeles varsomme med å fortelle andre om den illegale virksomheten. Kaspara Østby på telefonsentralen var en av få som visste hva familien i Nedalen drev med, og hun var en viktig medhjelper. Tvert hun fikk nyss i at det var fare på ferde, ringte hun til Nedalen og fortalte det hun visste. Det å ha telefon i hus var rett og slett livsnødvendig.

Et annet knep som familien i Nedalen brukte, var å heise et flagg for å varsle hverandre om farlige situasjoner. På en haug ovenfor gården hadde Oliver en staur med et flagg, som han satte opp for å gi signal.

– Kan du huske om dere var redde på noe tidspunkt?

– Redd og redd ... Det gikk ikke an å være redd. Nei, det gikk ikke an. En gang jeg kom hjem igjen, jeg tror det var i ’44, hang flagget oppe. Da lå jeg oppe i en haug halve dagen før flagget ble tatt ned og jeg kunne dra hjem igjen.

Ble avslørt av bandemedlem

– Var det andre folk dere hadde kontakt med i Nedalen på den tida?

– Ja, det var nazister. Aalberg, han i Rinnanbanden. Han bodde også hos oss, sier Magnus.

Rinnanbanden brukte infiltratører for å avsløre motstandsfolk. Ingvar Aalberg, et av medlemmene, overnattet på Nedalen gård. På veg til Sverige valgte han imidlertid å snu i Ekorndøra.

– Han kom til oss og gikk derfra til Stordalen. Han hadde også et kvinnfolk med. Hun overnattet hos oss. Johannes ville følge henne til Sverige, men hun nektet. Det ble til at Johannes fulgte henne til Esanden, og deretter gikk hun videre til Stordalen.

Senere fikk familien i Nedalen vite at kvinnen var Marie Arentz. Hun hadde vært blant Rinnans folk, og senere forsøkte hun å unnslippe banden og flykte til Sverige. Planen ble oppdaget, og hun ble drept av bandemedlemmer. Liket hennes ble partert og kastet i Trondhjemsfjorden.

Men det store spørsmålet er: Hvorfor fikk ikke Aalbergs besøk noen konsekvenser for Rotvold-familien? Nazisten Aalberg hadde avslørt flyktningetrafikken som gikk via Nedalen gård, men dette fikk ingen følger. Magnus vet fortsatt ikke hvorfor de slapp unna. Det er og blir et mysterium.

Og det at Aalberg var en av Rinnanbanden visste de ingenting om før etter krigen.

– Men hva med tyskerne på Nedalshytta? Hadde de noen mistanke om hva som foregikk på gården, uten at de gjorde noe med det?

– Nei, det kan jeg ikke svare på, sier Magnus.

Anton fra Esand

Magnus husker også Brita Brandtfjeld og Anton Andreassen, som bodde i Pilråa ved Esandsjøen. Brita var same, og Anton kom fra Storelvdal og hadde slått seg ned hos Brita. De var også flyktningeloser, men tyskerne fikk nyss i dette. I 1943 slo de til, og Anton ble arrestert. Brita flyttet inn på Nedalen gård, før hun dro til Sverige og var der til krigens slutt. Anton ble sendt til Falstad, deretter Grini og senere til konsentrasjonsleire i Tyskland. Anton og Brita kom tilbake igjen til Pilråa etter krigen.

– At Anton ble arrestert, måtte vel oppleves som fryktelig dramatisk?

– Ja, det var det.

– Ble dere mer betenkt rundt situasjonen dere var i?

– Ja, vi ble det. Men det gikk bra. Det gikk merkelig bra, må jeg si. Jeg tror det var fordi gubben var så hard av seg. Han var betterde hard av seg.

Livet i Nedalen

Hverdagen i Nedalen var strabaiøs. Avstanden til nærmeste nabo var stor. Likeså til skolen. Skulle de et sted, måtte de alltid ha med sekk – og sekken var bestandig full. I barne- og ungdomsåra tilbakela Magnus utallige mil med 30-40 kilo på ryggen.

Det var omtrent 18 kilometer fra Nedalen til skolen i Stugudal. I skumring og dårlig vintervær måtte Magnus og søstera Inger navigere etter telefonlinja. Inger ble stående ved én stolpe mens Magnus rente videre for å finne den neste. Slik ble det lettere for dem å finne fram fra stolpe til stolpe når sikten var elendig.

Siden familien bodde så avsides, hadde de bare hverandre. Men de hadde også mye kontakt med samene. Magnus minnes at det på den tida var et godt samarbeid mellom samer og bygdefolk. Samene hjalp Rotvold-familien i slåttonna, og hjelpa gikk også andre vegen.

Dalen ble demt ned

Noen år etter krigen kom planene om å demme ned området til kraftproduksjon.

– Hva tenkte dere om dette?

– Det var ikke noe å tenke om. Vi måtte tenke på nytt. Jeg begynte på anlegg på Sylsjøen.

– Gården ble brent ned før oppdemminga. Var du der selv da det skjedde?

– Nei, jeg var ikke der. Men farsan var der. Jeg har et bilde av det, der han står og ser på at stua brenner.

I 1952 flyttet Magnus til Stugudalen og to år senere ble han gift med Ingrid Unsgård fra Negarden på Stugudal. De overtok gården hennes i 1963. Sammen fikk de barna Aud og Inge Morten. Sønnen overtok gården i 1999, og da flyttet Magnus og Ingrid til Røros. Ingrid gikk bort i mai 2024.

Et sterkt møte med fortida

I fjor sommer kom Nedalen gård fram i dagen igjen. Et storstilt rehabiliteringsprosjekt på Nesjødemningen førte til at magasinet måtte tappes. De gamle tjønnene og elveløpet kom fram igjen.

Ruinene på Nedalen gård ble et populært turistmål for mange.

Men Magnus ville ikke dit. Sønnen Inge Morten tilbød seg å kjøre ham ned til ruinene med sekshjuling, men Magnus takket nei. Imidlertid ble han med fram til minnestøtta etter Jo Berggård, slik at han fikk se utover gamle Nedalen.

– Jeg kjente igjen tjønnene og elva. Det eneste som var borte var skogen.

– Det var sikkert et spesielt syn?

– Ja, det var det. Men jeg ville ikke ned til gården. Søstera mi, Inger, var der.

– Men du har sett bilder fra ruinene. Hva tenkte du da du så dem?

– Det var rart. Rart med tanke på at jeg har bodd der såpass lenge.

– Savner du livet i Nedalen?

– Savner, ja? Det har jeg gjort hele tida. Jeg savner å få gå oppi haugene der.

Les mer om Nedalen gård her:

Det var en gang – Historien om Nedalen gård (1863-1971)