– Dette er egentlig større enn da jeg fikk Kristin Lavransdatter-rollen

Nyheten ble lansert av Trøndelag Teater denne uka.

– Jeg har vært i "klype meg i armen"-modus de siste månedene, sier Elisabeth Matheson til Selbyggen.

– Det var egentlig ikke før under lanseringa på mandag at dette virkelig gikk opp for meg. Jeg spurte meg selv: Hvor høyt på stigen over store hendelser i karrieren min er dette? Da tenkte jeg at dette er egentlig større enn da jeg fikk Kristin Lavransdatter-rollen – for det var en rolle jeg fikk, men Drontheim er noe jeg har jobba for i mange år.

Stykket er lagt til fem dramatiske dager under unntakstilstanden i Trondheim i oktober 1942. Søstrene Johanna og Thora Matheson risikerer livet for å smugle informasjon om okkupasjonsmaktas nærvær ut av landet.

Regien er ved Catrine Telle, som mange i Neadalen kjenner som regissør på Karolinerspelet i 2018 og 2019.

Mange års arbeid

Helt siden 2009 har Matheson jobbet med prosjektet – først som teaterstykke, deretter som spillefilmanus. Men filmproduksjon er kostbart, og den kom ikke i produksjon, så etter påske pitchet hun ideen som en teateroppsetning for Trøndelag Teater. Deretter har ting skjedd veldig raskt.

– Jeg hadde bare juni ledig, så jeg skrev i hele juni og mesteparten av ferien. Førsteutkastet av stykket ble ferdig i sommer, og i høst har jeg gått de historiske hendelsene etter i sømmene og bearbeidet manuset i to omganger i høst. Jeg har jobba hver kveld og hver helg, samtidig som jeg har hadde prøver med Turnéteatret. Så det er veldig lenge siden jeg har hatt en fridag, men det gjør ingenting, for det er så utrolig gledig at dette endelig skal få møte publikum, sier Matheson.

Den 31. januar 2025 går teppet opp for Drontheim på Hovedscenen.

– Det opprinnelige manuset skrev jeg i 2009 som teatermanus. Da var drømmen at det skulle settes opp på Trøndelag Teater. Etter at jeg flyttet tilbake til Trøndelag, traff jeg filmprodusenten Håvard Wettland Gossé, og vi begynte å jobbe med dette som et filmprosjekt i 2015.

Spenningsteater

– Hvordan har stykket utviklet seg fra den originale teaterideen, via et filmprosjekt og nå tilbake til teatret igjen?

– I 2009 var stykket et poetisk og eksistensielt relasjonsdrama, men nå er det blitt en thriller med mye mer spenning. Vi får også vite mer om de historiske begivenhetene.

– Er stykket blitt mer spenningsfylt fordi prosjektet tok en omveg innom filmen?

– Ja, det kan du godt si. En film – i alle fall epokefilmer – koster så mye å lage at man må rette seg mot et bredt publikum, og da kreves det ofte mer spenningsoppbygging. Og jo dypere jeg gravde i historien, jo mer gikk det opp for meg at historien må fortelles som et spenningsdrama. Tidligere gikk manuset over et lengre tidsrom, men nå har jeg trykket det sammen til å foregå over kun fem dager under unntakstilstanden. Dess mer jeg trykket det sammen, dess mer indre trykk ble det i karakterene. Det kjennes riktig med tanke på tida vi lever i nå. Hvis man gjennom en teaterforestilling skal ha mulighet til å kjenne et snev av det enorme presset mennesker i slike politiske situasjoner opplever, må alt samles ved å følge få mennesker på et avgrenset sted og over kort tid. Dessverre er dette blitt mer og mer aktuelt i åra som har gått – for 15 år siden var det tross alt en helt annen verdenssituasjon.

Annerledes krigsfortelling

– I Norge har det kommet mange filmer fra andre verdenskrig, og det har også kommet en del teateroppsetninger, for eksempel Leksikon om lys og mørke. Hvordan vil Drontheim skille seg ut?

– Den vil skille seg veldig ut fra filmverden, for krigsfilmene handler nesten alltid om menn, og de dreier seg om kulminasjonen av motstandskampen – det være seg sprengingen av ei bro eller senkningen av et skip. Dette kan være veldig spennende, og det er fint at det lages slike filmer, men man får ofte den samme historien gjenfortalt. Holdningskamp, motstandskraft og etterretning ligger i forkant av det som vi på kino bare ser siste kapittel av. I denne kampen finnes det så mange mennesker som fortjener å løftes fram minst like mye som de som tenner på lunta, sier Matheson og fortsetter:

– Når det gjelder Leksikon om lys og mørke, som var en forestilling jeg likte veldig godt, handlet det om Rinnanbanden, altså den motsatte sida. Men Drontheim handler om motstandskraft som bygges fra holdningskamp.

Fikk høre historien fra Tormod Morset

Elisabeth Matheson er selv en fjern slektning av hovedpersonene Johanna og Thora Matheson. Farfaren hennes var tremenning med de to søstrene. I tillegg vokste han opp i deres hjem og var deres fosterlillebror.

Men det var ikke slektskapet som førte Elisabeth til denne historien. Det var under en samtale med Tormod Morset for ca. 35 år siden at Elisabeth fikk høre at Johanna Matheson var hans kontakt på biblioteket i Trondheim, der hun jobbet.

Johanna måtte betale en høy pris for kampen. Hun døde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i 1944. Thora ble også arrestert og satt i fangenskap, men overlevde krigen.

– Jeg husker at Thora alltid var på farfars bursdager, men som tenåring visste jeg ingenting om alle de historiene som hun satt med fra krigen. Hun døde i 1991, før jeg for alvor begynte å interessere meg i denne historien, sier Matheson.

Billettene til Drontheim er sluppet. Elisabeth Matheson er for øvrig også aktuell i Turnéteatrets oppsetning Mistanken, som handler om Arnfinn Nesset-varslerne. Denne forestillingen spilles i Selbu 19. november.