– Å være toppidrettsmann på 60-tallet var noe helt annet enn i dag

Odd Fuglem var en av landets største idrettsprofiler på 60-tallet. Han hevdet seg i konkurranse med mange av langdistanseløpingens verdensstjerner nesten hele dette tiåret. Og etter som friidrett er en verdensidrett og er blitt kalt «alle idretters mor», er det mange som regner bonden og skogsarbeideren fra Selbustrand som bygdas største idrettsmann gjennom tidene. Lørdag fyller han 80 år.

Det var vel i grunnen skiløper han skulle bli. Odd og hans jevnaldring og kommende svoger, Ole Warmdal, var blant landets aller mest lovende langrennsløpere i junioralderen. I yngre junior kom Ole på andreplass og Odd på fjerdeplass i junior-NM. Men like fullt var det på friidrettsbanen han skulle komme til å sette sterkest spor etter seg.

Nesten norgesrekord

Sommeren 1959 hadde Odd arbeid på Fuglemssaga. En dag dro han til Trondheim med flisbilen etter arbeidstid for å løpe 3000 meter. Planen og målet med turen til  Trondheim stadion, var å slette Sverre Solems, mer kjent som «Colombus», sin klubbrekord på distansen på 8,56. Forståsegpåerne mente at det ville bli vanskelig for nittenåringen fra «Dala» å ta den rekorden. Men Odd la i veg i stort tempo. Da han kom i mål, hadde han knust klubbkameratens rekord. Tida ble 8,34, en forbedring med hele 22 sekunder. I tillegg ble friidrettsentusiastene stående å måpe over sluttida der unggutten fra Selbustrand var bare fire tiendedeler bak den norske juniorrekorden på distansen. Med ett hadde Norge fått en ny svært lovende langdistanseløper, og etter dette ble det løpingen som ble Odds idrett.

I 1960 kom han på juniorlandslaget. Fra året etter var han fast på seniorlandslaget på 5000 og 10 000 meter til han la opp etter 1968-sesongen.

I konkurranse med verdensstjernene

Det ble en fantastisk karriere i løp etter løp mot flere av verdens beste langdistanseløpere. Best av alle verdens løpere på 60-tallet var australieneren Ron Clarke som nærmest satte verdensrekorder på langdistansene på bestilling hver gang han stilte til start, i hvert fall på Bislett. Nå begynte også afrikanerne å gjøre seg gjeldende på friidrettsbanen, ikke minst kenyaneren Kipchoge Keino, som etter hvert også ble olympisk mester på 1500 meter og 3000 meter hinder. Sovjetunionen og DDR hadde også flere løpere i verdenseliten, det samme hadde både finnene og svenskene, blant annet de blågules «Esso» Larsson og «BP» Persson.

På Bislett møtte han disse flere ganger, også i utlandet, og han ikke bare holdt følge med de aller fleste av dem, flere av dem slo han flere ganger. Ett av hans beste løp var en 5000 meter på Bislett der Ron Clarke, Keino og Odd dro fra resten av feltet. Først måtte Odd slippe resten av trioen, deretter slapp også Keino, mens Clarke enda en gang satte verdensrekord. Og mot slutten tok strandbyggen nesten igjen kenyaneren.

Mange landskampseire

På 60-tallet var det svært populært med landskamper i friidrett både i Norge og utlandet der hver nasjon stilte med to utøvere i hver øvelse. Odd har deltatt i hele 27 landskamper der han også innkasserte en rekke distanseseire, blant annet på Bislet, i Stockholm, i Finland, Tyskland og Roma. Det artigste av alt var landskampene mot Sverige, enten de gikk på Bislett eller i Stockholm, over alt med smekkfulle tribuner. To ganger var han med og beseiret svenskene i landskampen. Han vant 10.000 meter begge gangene. Også Norge hadde nå fått fram en ny generasjon langdistanseløpere i tillegg til Odd, verdalingen Pål Benum, nordlendingen Thor Helland og bergenseren Arne Risa. Alle fire hevdet seg mot den ypperste verdenseliten.

Norske og nordiske rekorder – på koksgrus

Odd Fuglem har vunnet tre NM-gull, elleve NM-sølv og tre NM-bronse. Han satte norsk rekord på 5000 meter, og tre ganger satte han norsk og nordisk rekord på 10 000 meter. Han var den første i hele Norden som sprang mildistansen på under 29 minutter. På de to nevnte distansene er hans personlige rekorder henholdsvis 13,52 og 28,53.

Her må leserne merke seg at Odd aldri sprang ett eneste løp på fastdekke i karrieren, da den første banen med gummiasfalt her til lands kom på Fana stadion i 1969, året etter at han hadde lagt piggskoene på hylla.

– De aller fleste banene hadde koksgrus, og kom det regn, måtte vi springe lenger og lenger fra lista for hver runde, for innerst var det blitt bare «suppe» av underlaget. Dermed kan vi slå fast at vi totalt løp mye lengre enn 10 000 meter på mila, og vi så ut som vi hadde rulla oss i lort når vi løp over målstreken, gliser Odd.

Bonde og skogsarbeider

Odd, som alle de andre friidrettsstjernene i Norge på 60-tallet, var rene amatører. Først de to siste årene av karrieren utbetalte forbundet noen kroner i tapt arbeidsfortjeneste. Skulle en selv og familien overleve, måtte en skaffe seg inntekt gjennom arbeid.  Og Odd hadde arbeid. Hele tida.  I 1957 begynte han å hogge tømmer sammen med sin far, mens broren, Per Ingvald, kjørte. Og tømmerhogger skulle han komme til å bli hele livet, nesten hele tida hos Thomas Angells stiftelser. Etter hvert ble han også bonde, på farsgården på Dala. Om våren har det vært planting for Stiftelsen, hvert eneste år, der han har satt ned hundretusener av skogplanter i håp og tro på at det ville vokse opp ny og frodig skog. Også denne våren har han satt ned mer enn 10 000 planter.

Løping og knallhardt arbeid

– Vi var sannelig amatører. Da Ole og jeg hadde arbeid i skogen sammen, og begge satset for fullt på idretten, var det «tullåt» som vi drev oss. Vi jobba mye i Dragstmarka, tok bussen til Fosshode bru,  og gikk så videre til Dragsten der vi hogg tømmer fra tidlig morgen til sene kvelden fra mandag til fredag, og så jobba vi fem timer på lørdagen før vi tok samme vegen hjem som vi var kommet. Etter arbeidstid var vi nesten alltid ut på en lengre løpetur hver kveld. Hver eneste søndag sprang jeg alltid tre mil, tror nesten ikke at jeg skulka den turen til Mostadmarka en eneste gang. Og på hver eneste løpetur stod Beret Brubakka klar og passa meg opp og ga meg ei appelsin når jeg passerte. Var det bløtt og glatt, sprang jeg i piggsko, og det er godt mulig at det er medvirkende årsak til at anklene mine nå er totalt utslitt. Tømmerhogst og løping var treningsgrunnlaget. Jeg aner jo ikke om jeg hadde blitt en bedre løper om jeg hadde fulgt et mer moderne opplegg med blant annet høydetrening. Men det var det jo ingen som hadde hørt om, smiler Odd.

Aldri på banketten

Idretten var altså hobby. Det var ikke den han og familien skulle leve av. Det måtte han alltid ordne seg ut fra. Etter alle landskampene på Bislett var alle deltakere og ledere invitert til bankett på en av hovedstadens fineste restauranter. Ikke en gang deltok Odd på disse bankettene. Han måtte hjem, komme seg på kveldsflyet til Værnes og så hjem til Selbustrand. Hvis han ble med på banketten, mistet han en arbeidsdag. Og det kunne han ikke tillate seg.

Han vet altså ikke om han kunne ha blitt en enda bedre løper om han hadde fulgt et annet og mer moderne treningsopplegg. Men det tenker han ikke på. For han har hatt det livet han ønsket å ha.

Arbeidet og familien viktigst

– Jeg angrer slett ikke på at jeg valgte dette livet der arbeidet og familien alltid har vært det viktigste. Jeg kunne ikke ha tenkt meg noe annet liv, for jeg har stortrivdes med arbeidet både i fjøset og i skogen. Det eneste jeg av og til har tenkt litt på når det gjelder idretten, er om jeg ikke skulle ha trent litt annerledes så jeg hadde blitt bedre på 1500 meter.  Der har jeg 3,48 som personlig rekord, og jeg tror nok at om jeg hadde hatt fire eller fem sekunder bedre tid der, så ville jeg også ha presset meg ned en god del sekunder på de lengre distansene. Men det er jo ingen grunn til å tenke på det nå, for nå er det for seint uansett, smiler 80-åringen på Dala som var en av verdens beste langdistanseløpere på 60-tallet.