80 år siden frigjøringa: Slik husker de den store dagen

Frigjøringsdagen markeres i Tydal med utstillingsåpning på Tydal museum. I Selbu blir det minneord og blomsternedlegging ved minnestøtten utafor Selbu kirke.

Avisa Selbyggen markerer dagen med å snakke med noen av tidsvitnene fra disse spesielle mai-dagene, som ga dem minner for livet.

Ingebrigt Garberg: – Flagga gikk til topps

– Det var dramatiske dager på slutten av krigen og stor spenning rundt hva som ville skje. Vi visste krigen gikk mot slutten, men ikke hvor lenge tyskerne ville fortsette, sier Ingebrigt Garberg (88).

Han var åtte og et halvt år da freden kom. Han forteller at de fikk melding om at det var fred allerede den 7. mai. Dette var også datoen da Tyskland kapitulerte globalt.

– Da freden kom gikk flagga til topps over hele bygda. Dette var dagen som folk hadde sett fram til. Det hadde vært klart lenge at det gikk mot kapitulasjon, sier Ingebrigt Garberg og fortsetter:

– Mor hadde ringt til Borgny Furan på telefonsentralen og fått bekrefta at det var blitt fred, sier Garberg.

Han forteller videre:

– Lars Garberg senior, fra Utstoggo, kom også for å fortelle gladmeldinga. Han ble bedt inn på kaffe. Og for første gang på lenge var det ekte kaffe som ble koka. Mor hadde holdt unna en pose ekte kaffe som skulle brukes ved denne spesiell anledningen. En pose med kveitemjøl var også satt vekk på buret. Senere på ettermiddagen ble freden feira med skikkelig rømmegrøt.

Han husker også at det ble arrangert en fredsmarsj i Innbygda noen dager etterpå.

Anlaug Sørflakne: – Det ble et virvar uten like

– Jeg har et festlig minne, sier Anlaug Sørflakne (snart 102) og fortsetter:

– Første søndag etter freden kom skulle det være fredsgudstjeneste i Selbu kirke. I Flora var det en som hadde en lastebil, og han satte benker oppi, slik at vi floringene kjørte til kirka i åpen lastebil. Da vi kom til Stigamelan, ringte kirkeklokkene og ønsket oss velkommen til Selbu kirke. Da vi kom fram var det fullt av folk, og alle var glade.

Selve fredsbudskapet fikk Anlaug Sørflakne høre da hun var på hjemgården Skogan i Flora.

– Vi fikk høre det på telefonen at det var fred. Vi var sju abonnenter på samme telefonlinje, og slik ble nyheten spredt i grenda. I "Skogåm" feira vi freden, og i tillegg hadde søstera mi bursdag den 8. mai, sier Sørflakne.

Sørflakne husker det var ei spesiell tid.

– Det ble et virvar uten like. Noen slapp ut, og noen ble arrestert. Statspolitiet var i Heggset, og de ble arrestert da freden kom.

Fredsbudskapet kom plutselig, og Sørflakne ante ingenting på forhånd. Hun forteller at de ikke hadde så mye kontakt lenger ned i bygda. Dessuten var det ofte slik at mennene visste mer om hva som foregikk, siden de var ute på arbeid, mens kvinnene stort sett jobbet hjemme.

Kjæresten til Anlaug, Bjarne, flyktet til Sverige under krigen. Han var militær og rømte da det var snakk om at tyskerne trengte flere soldater på østfronten. Han fikk seg jobb i Sverige og kom tilbake til Norge en måneds tid etter at det ble fred. Anlaug og Bjarne giftet seg året etterpå.

Karl Nygård: – Brunsukker var noe helt nytt for meg

Karl Nygård (88) husker én episode fra selve fredsdagen.

– Vi var en gjeng på fire-fem stykker som var på veg hjem fra skolen. Da vi fikk forbi huset der brødrene Jon og Ole Iver Aasgård bodde, ble vi bedt inn på brunsukker. Det var sukkerrasjonering, så brunsukker var noe helt nytt for meg, minnes Nygård.

Under krigen innførte okkupasjonsmakten forbud mot radio. I Tydal ble apparatene samla inn og lagra i ungdomshuset Breidablikk. Da freden kom husker Karl Nygård at de fikk henta tilbake radioen de hadde levert.

– Da fikk vi høre Barnetimen med onkel Lauritz. Men de snakket så fort, i tillegg var det på østlandsk, at vi slet med å forstå hva som ble sagt. Vi var ikke vant til at folk snakket så fort, ler Nygård.

Brynhild Grendstad: – Livet kan ta plutselige vendinger

Bryndhild Grendstad (85) var bare fem år da krigen tok slutt. Ett minne fra denne dagen har satt seg godt.

– Broren min Magne bandt på hesten og sto oppi bekkvogna og kjørte bortover vegen her, sier Grendstad.

– Han ropte «Det er fred! Det er fred!». Ola Moa sto og plukka stein oppå Plassa – et jorde like bortenfor her – og han kasta bøtta opp i været og ropte at det er fred han også. Jeg husker det ble en gledens dag. En annen av mine brødre, Per, fikk tak i trekkspillet og gikk fra gard til gard. Flere og flere ble med på festinga. Det ble mye sang og musikk denne dagen.

Gleden for familien på Græslivollen skulle dessverre ikke vare lenge. To måneder senere omkom Magne i en drukningsulykke i Sanka i Skarpdalen, da han skulle stupe uti elva.

– Han var en skikkelig gladgutt. Egentlig skulle han konfirmeres den høsten, men livet kan ta plutselige vendinger. Det kan være gjort på et lite øyeblikk.