Ane Aftret, skiverdensmester fyller 100 år

Da Ane Aftreth var bortimot 70 år år, sa sønnen, Per Ove Aftreth, at han ville spandere tur til Seefeld i Østerrike på henne. Og ikke nok med det. Han hadde meldt henne på til ski-VM for veteraner som skulle arrangeres der.

Hele livet hadde Ane vært svært glad i å gå på ski, og hun hadde hver eneste vinter lagt bak seg utallige kilometer og mil i skog og fjell, ikke minst i Selbu og Tydal. Hun hadde også gått mange av dalførets turrenn, både Rensfjellrennet, Tydalsrennet, Selbu rundt og Kvernfjellrennet. Men aldri om hun hadde tenkt tanken på at hun skulle stille opp i internasjonale skimesterskap.

Utallige gullmedaljer

Ane og Per Ove dro imidlertid til det kjente skistedet i Østerrike der de nordiske skiøvelsene var blitt arrangert under OL både i 1964 og 1976. Og da mesterskapet var slutt, og de kunne dra hjem til Norge og Trondheim, hadde hun med seg tre gull og en sølv i bagasjen. Dette skulle bli begynnelsen på en lang karriere som en ener i veteranklassene i internasjonale skimesterskap forskjellige steder på kloden. Hvor mange gullmedaljer hun har sikret seg i slike mesterskap, har hun ikke oversikt over i dag, men at det er mange, hersker det ingen tvil om.

Oppvekst på Grøbba i ei anna tid

Ane Aftreth ble født som Ane Slind på gården Grøbba i Vikvarvet 27. desember 1920. 3. juledag 2020 fyller hun altså 100 år.

Foreldrene var Olga og Peder Slind, og Ane var den eldste blant fire søstre, deretter Solveig som ble født i 1923 og døde bare ni år gammel i 1933, Gerd som ble født i 1925, og Solveig Kari i 1932. Oppveksten var som for de fleste andre i den tida da alle måtte hjelpe til og arbeide med ulike gjøremål året rundt. Hun minnes at ungene plukket poteter omkring på gårdene fra i åttetida om morgenen til i seks – sjutida om kvelden, bare avbrutt av middag og ettermiddagskaffe. Og betalinga for full dag var to kroner. Fritid var det ikke all verden av, men om vinteren var det vesentlig å komme seg ut på ski så snart muligheten bød seg.

Ane har alltid elsket å gå på ski, men hun forteller at utstyret mildt sagt var elendig da hun var jentunge på 20- og 30-tallet.  Det var de lokale skimakerne i Vikvarvet, Arnt og Ole Slind, som laget skiene av bjørk eller ask, og disse var i og for seg aldeles utmerket, men hvis bjørka ikke hadde vært tørka lenge nok, trakk treet til seg fukt i våt snø. Var skiene av ask, førte det til at spennet forsvant, og skituppene flata ut. Da måtte de settes i spenn og tørkes under ovnen. Ane forteller også at spesielt var bindingene dårlige, og det var trasig å få dem til å henge på foten. Alt av både skiutstyr og klær ble anskaffet slik at en kunne vokse i dem, og dermed var svært ofte alt utstyret for stort eller for lite.  Men gikk på ski gjorde hun lell, så snart hun hadde anledning til det. Og det fortsatte hun med gjennom alle år til hun var godt opp i 90-årene.

Ungdomstid før og under krigen

Da Ane var 15 år, hadde hun sterke ønsker om å få fortsette å gå på skole. Men hun var eldst blant søskenene, og da det så skulle bygges nytt våningshus på Grøbba, bad far hennes om at hun måtte bli hjemme og hjelpe til. De hadde stort behov for hennes arbeidsevne og arbeidsvilje. Og slik ble det. Etter noen år fikk hun så begynne på husmorskolen på Ørlandet. Men nå var det blitt krig i landet, og husmorskolen ble avlyst etter at halve kurset var ferdig.

Ungdomstida strakte seg inn i krigsårene, krigen stoppet all aktivitet både i idrettslag og ungdomslag, men Ane minnes også med glede at ungdommen kom sammen i sommerstuene og danset til den lyse morgen. Illegale skirenn var det også. Det som ble kalt «Jøssingrenn».

Far hennes, Peder Slind, eller «Pe Grøbbenj» som han ble kalt i dagligtalen, var veldig sportsinteressert og var i flere år med i styret for Rensfjellrennet. Hun minnes at han og de andre i styret var utstyrt med rosett, og det var stor stas når han på renndagen fikk på seg rosetten og dro til Rensfjellarenaen. Mor Olga var slett ikke så sportsinteressert, men når det var Rensfjellrenn, tok hun gjestfritt imot mange løpere som fikk overnatte og ble rikelig traktert med god mat på Grøbba.

Fant ektemannen i nabolaget

Etter hvert fikk Ane seg også kjæreste, og hun gikk ikke langt etter å finne han. Det var Karl Aftreth fra Testinngarden lenger oppe i bakken i Slindan. De giftet seg under krigen, i 1944, og før året var omme, kom også sønnen, Per Ove, til verden. Anne Britt ble født i 1946. og Torild i 1953.

Ektemannen Karl hadde også i yngre år hatt stor lyst til å gå videre på skole, og han hadde sterke ønsker om å få begynne på lærerskolen. Men det var trange tider og ingen mulighet til å satse på et lengre studium. Så for hans del måtte han begrense utdanningen til landbruksskolen på Skjetlein og dessuten handelsskole. Og dermed var hans framtidsutsikter lagt, som handelsmenn i Coop-systemet. Der skulle han bli gjennom hele sin yrkeskarriere.

Og sønnen. Per Ove, gjorde oss oppmerksom på i forkant av dette intervjuet at det var to tema vi slett ikke måtte uttale oss negativt om overfor hans aldrende mor. Det ene var Coop. Og det andre var Petter Northug. I følge Ane har det aldri vært en bedre skiløper her til lands enn Petter fra Framverran.

Tydal, Byneset, Othilienborg

I 1949 ble Karl Aftreth ansatt som bestyrer ved samvirkelaget i Tydal. Her var Ane først og fremst husmor uten fast arbeid, men hun forteller at hun trivdes svært godt blant tydalingene, og at hun strikka mye, tok vaskejobber, planta skog, plukka bær og vaska fjøs.

Der vokste ungene opp. Og der ble familien boende til han fikk ansettelse som bestyrer ved samvirkelaget på Byneset i 1965. I 1973 hadde Ane og Karl imidlertid bestemt seg for at de ville komme nærmere byen og bygde seg da ny, stor enebolig på Othilienborg. I den boligen bor hun den dag i dag og for en stor del steller seg selv. Men hun har trygghetsalarm,  har også vaskehjelp, og datteren,  Torild, som bor i Trondheim, er svært ofte innom og steller for og hjelper sin mor.

-Uten barna mine kunne jeg ikke ha fortsatt å bo hjemme. Per Ove, som bor i Oslo,  er her ofte, og Torild passer godt på meg. Jeg har jo et sterkt ønske om  å få bo her i mitt eget hjem så lenge som mulig, og til nå har det jo gått bra, sier Ane.

Men før familien rakk å flytte inn i sitt nye hus på Othilienborg i 1973, skulle de bli rammet av en katastrofe som nesten knekket dem. For samvirkelaget på Korsen på Byneset brant ned til grunnen, og Ane og Karl mistet absolutt alt de hadde. De hadde et nytt, fint  hus i Trondheim, men de hadde ingen ting å flytte inn i huset. Litt etter hvert skulle det likevel ordne seg for dem, de kunne se lysere på situasjonen, og siden hadde de sitt hjem der til Karl døde i 2002. Og Ane bor der altså fortsatt.

Har gått på ski i mange land

Den mangedobbelte skiverdensmesteren fra Grøbba går ikke lenger på ski. Hun sliter med ei hofte som  krangler for mye, forteller hun. Hun gikk imidlertid mye på ski, men helst bare på flatene, til for fem – seks år siden, altså da hun var midt i 90-årene. Og hun minnes gjerne utallige skiturer og skirenn som hun har fullført gjennom sitt lange liv.

-Jeg har alltid vært glad i naturen, glad i å ferdes ute i frisk luft, å bruke kroppen. Utallige fine skiturer på  hjemlige trakter i Selbu og Tydal sitter fortsatt i hukommelsen. Og så har jeg også flotte minner fra skirenn i mange land, som Østerrike, USA, Canada, Tyskland, Sveits og Italia. I Vasaloppet debuterte jeg som 76-åring, og jeg har fullført både Birkebeineren og Finlandialoppet. Ett renn som jeg aldri glemmer, er Svalbard skimaraton. Ingen vet hvor flott det er der før en har vært der, sier hun med begeistring i stemmen.

Blant norske skiveteraner er det slik at løperne mottar en helt spesiell utmerkelse når de har gått skirenn i veteranklassen i ti forskjellige land. Men Ane måtte gi seg etter å ha gått i ni land, altså ett for lite. For rennet i Estland ble avlyst tre år på rad.

Finest fra Grøvelskaret til Samsjøen.

Men trass i store naturopplevelser i mange land, og mange steder omkring i Norge, er det ett skirenn som for Ane rager høyest når opplevelsene skal oppsummeres. Det er Rensfjellrennet.

-Jeg ble veldig lei meg da jeg fikk vite at Rensfjellrennet skulle legges ned, for det er det fineste rennet som finnes, og uten tvil den løypa jeg har gått som har gitt meg de største naturopplevelsene. Den aller fineste naturen jeg har opplevd i skiløypa, er fra Grøvelskaret til Samsjøen. Jeg gikk den kortere utgaven av Rensfjellrennet en gang på 70-tallet, og så har jeg gått 13 ganger over fjellet mellom Støren og Vikvarvet, til sammen ett år for lite til å få Rensfjellstatuetten. Det var i hele tatt mange fine turrenn omkring i Trøndelag. Men nå er det nesten ingen igjen,  sier Ane som også er svært begeistret for skisenteret på Selbuskogen. Og ellers er Schultzhytta og områdene omkring den blant hennes favorittsteder å ferdes både sommer som vinter. Etter hvert gikk hun også mye på rulleski sommerstid.

Sport og 71 grader nord

Hun er trønderpatriot og har latt seg imponere over alle de dyktige idrettsfolkene som landsdelen har fostret. Og sportsinteressen er like levende den dag i dag om hun fyller 100 år i mellomjula. Da vi besøkte henne 2. søndag i advent, var hun ivrig opptatt med å følge med på norgescupen i langrenn på TV. Og så var det skiskyting fra Kontiolahti. I hele tatt har hun stor glede av fjernsynet og mange programmer der. Favorittprogrammet i tillegg til sportssendingene er uten tvil 71 grader nord. Det må hun få med seg hver eneste gang.

Hjelpepleierutdanning og sertifikat

Da Ane var ca 50 år, tok hun hjelpepleierutdanning, og dessuten tok hun sertifikat. Og så ble det arbeid i hjemmesykepleien til hun var 72 år. Hun kjørte hver dag omkring til pleietrengende eldre over alt i området, til blant annet Saupstad, Byneset, Byåsen, Heimdal og Leinstrand.

Ane er i hele tatt svært opptatt av eldreomsorgen og synes slett ikke at alt er som det burde være med den. Hun mener spesielt at omsorgen er altfor dårlig for demente, og ellers for alle som må flytte på- hjem. Og at det gis altfor mye beroligende til de eldre, er også hennes klare mening.

Idretten, og spesielt skisporten, har altså betydd svært mye for henne gjennom hennes hundre år lange liv. Hun har hatt store naturopplevelser både på skirenn og andre turer både her til lands og ellers omkring på kloden. Men hun sier at en gang var hun så redd at hun var sikker på at hun aldri ville overleve turen.

Moskus og orkan

-Min søster, Solveig Kari, og jeg kjørte til Kongsvoll og skulle derfra gå til Reinheim der vi skulle overnatte. Vi var fullt klar over at det var moskus i området, og at vi måtte holde en avstand på minst 200 meter til disse store dyra. Men plutselig stod vi ansikt til ansikt med en diger moskus som var mindre enn to meter unna. Og så stod det opp flere moskusdyr rundt oss. Vi var livredde, men bevega oss svært rolig, og det virka som om dyra etter hvert mistet interessen for oss. Utrolig nok kom vi oss unna, sier Ane.

Men dramatikken var slett ikke over med dette for de to søstrene fra Grøbba. Den hadde bare så vidt begynt. Fra Reinheim gikk de til Åmotsdalshytta, og den turen gikk uten vesentlige problemer. Men neste dag skulle de så gå tilbake til Kongsvoll.

-Det lå uvær i lufta, vinden økte på, det var problem med sikten, og etter hvert ble stormkastene så kraftige at vi hadde store problemer med å stå oppreist. Det var orkan i kastene, vinden gikk i ring og ble til en syklon. Og til slutt måtte vi bare legge oss rett ned og prøve å åle oss bortover. Vi lå på magen, kom oss slett ikke opp i stående, og krøp sakte bortover for om mulig å komme litt i le for vinden. Da tenkte jeg at vi kommer oss aldri herfra i live. Det var så nifst. Vi prøvde flere ganger, la oss helt flat, og etter hvert løyet vinden litt, i grunnen svært lite, men likevel nok til at vi kom litt i ly for de verste vindbråsene. Så vi overlevde, og nå sitter jeg altså her og blir snart 100 år, sier Ane med et stort smil. Men tanken på denne opplevelsen skremmer henne ennå.

De unge må lære å stå på egne bein

Nå blir hun altså 100 år 3. juledag. Hun har hatt et langt liv, et godt liv, sier hun. Hun følger fortsatt med på det meste når det gjelder både idrett og samfunnsliv ellers. Og verdiene fra yngre år holder hun fast på.

-Jeg er glad for jeg vokste opp i ei tid da vi lærte å være sparsommelig. Jeg fikk ikke mye skolegang, men jeg ønsket jo at mine barn skulle få studere og få seg en utdannelse. Men nå tenker jeg ofte på at det er ikke sikkert at de fikk det noe bedre for det. Det viktigste som de unge må lære, er å stå på egne bein, sier Ane Aftret, hundreåringen og skiløperen fra Grøbba.