Tolv år som leder – et helt liv i frivilligheten

Engasjementet hennes for frivilligheten strekker seg imidlertid mye lenger tilbake enn de tolv årene i betalt stilling.

– Frivilligheten har vel egentlig fulgt meg hele livet, sier Karin, som kom til Selbu i 1982 etter å ha vokst opp på Røros og vært aktiv i idrettslag og organisasjoner der.

Det var kjærligheten som brakte henne til bygda – hun giftet seg med en selbygg og bosatte seg på gård. Der drev de melkeproduksjon i en årrekke, før sønnen i nyere tid tok over stafettpinnen.

24 år i kommunestyret

 Kort tid etter at hun kom til Selbu ble hun involvert i lokalmiljøet. Fra 1987 til 2011, mens barna Ola, Hans, Inga og Mali var små, var hun kommunestyrerepresentant for Selbu Senterparti.

– Når man først begynner med noe, så blir man gjerne værende, sier hun med et smil.

I åtte av de 24 årene i kommunestyret hadde hun de fremste vervene: først som varaordfører, deretter som ordfører i fire år.

Startet frivilligsentralen i Selbu 

Det var nettopp som ordfører hun ble introdusert for ideen om en frivilligsentral. På et møte med fylkesmannen fikk hun høre om hvordan mange andre kommuner organiserte frivillig arbeid.

– Jeg tenkte bare: «Dette skal vi ha i Selbu også». Og så begynte jobben med å søke om tilskudd fra staten til å starte en frivilligsentral her, forteller hun.

Prosessen tok sin tid, men etter fire år fikk Selbu kommune innvilget tilskudd fra staten og kunne etablere Selbu Frivilligsentral. Fra 2010 til 2013 var det Bjørn Fagervold som var ansatt som daglig leder, før Karin tok over i 2013.

Aktiviteter for alle i bygda 

Gjennom sine tolv år som leder har Karin vært eneste faste ansatte i frivilligsentralen. Det betyr at hun har hatt ansvar for både kontorarbeid, søknadsskriving, rekruttering av frivillige, oppfølging av aktiviteter – og ofte også gjennomføringen av dem. (Men hele tida sammen med stødige frivillige og i perioder praksiselever, språkpraktikanter, personer på arbeidstrening osv.)

– Tidvis har det vært travelt, og det har blitt en del kveldsarbeid. Men det er jo dette jeg liker, så jeg har trivdes så godt at jeg har gledet meg til å dra på jobb hver dag.

Frivilligsentralen i Selbu har siden oppstarten tilbudt en rekke aktiviteter, og gjør fortsatt det.

Datacafé, leksehjelp og lyttevenn på skolen, språkcafé og trilleturer for beboere på sykehjem/omsorgsboliger, er bare noen få eksempler på aktiviteter som har blitt koordinert gjennom sentralen, og med frivillige som bærebjelker.

– Vi jobber for at det skal være noe for alle aldersgrupper. Og vi skal ikke erstatte offentlige tjenester, men gjøre noe ekstra – noe som skaper trivsel og fellesskap, sier Karin.

– Alltid noen som stiller opp

 Hun har alltid hatt en tydelig filosofi: Frivillighet må være lystbetont og sosialt. Og som leder har hun gått foran med et godt eksempel.

– Hvis ikke jeg som leder i frivilligsentralen hadde vært raus med min tid; hvordan skulle jeg da fått de frivillige til å bruke sin tid og stille opp gratis?

Ingen kan beskylde Karin for å ikke være raus med tiden sin. Og hvis du har deltatt på et arrangement i Selbu, er sjansen stor for at hun har spilt en viktig rolle i gjennomføringa. Enten det har vært i regi av frivilligsentralen, eller gjennom alle de andre vervene hun har innehatt.

– Klart det er viktig at noen er med og tar ansvar, men jeg har hatt mange flinke folk med meg. Det er det som er så fint – det er alltid noen som stiller opp.

Listen over verv Karin har hatt, er lang som et vondt år. Hun er selv ikke så opptatt av å fremheve alt hun har vært med på, men Selbyggen utfordrer henne likevel til å liste opp ti verv hun har hatt.

Ikke så opptatt av å ha det strøkent hjemme

Når man hører alt hun har gjort, er det nærliggende å spørre:

– Har du en tvilling? For hvordan kan du ellers ha tid til å gjøre alt dette?

 Karin ler.

– Nei, men jeg er ikke så grundig, vet du.

– Du er ingen perfeksjonist?

– Nei, også er jeg ikke så opptatt av å ha det strøkent hjemme. 

– Men du må ha ganske mye energi for å involvere deg i så stor grad som du har gjort?

– Ja, det har jeg, Eller, hva skal man si? Jeg tror jeg har det ja, ha-ha, sier Galaaen.

Sosialt fellesskap – også for frivillige 

En viktig del av hennes arbeid er å rekruttere frivillige som ønsker å bidra.

– Mange som er frivillige sier at de får så mye igjen for det. De takker for at de får være med. Og det er jo det som er meningen – det skal være meningsfylt, både for den som får hjelp og for den som hjelper.

– Hverdagen blir stadig travlere for folk. Er du bekymret for fremtidens muligheter til å rekruttere frivillige?

– Å få med pensjonister har ikke vært noe problem. Det virker som at de er glade for å være med. Det kan være litt verre med yngre kanskje, for de føler kanskje at de har mer enn nok i hverdagen. Begge foreldre jobber gjerne fullt, de har unger i barnehage og fullt program – det er ikke bare å stikke ut på møte eller dugnad etter middag. Før var det kanskje litt mer romslig i hverdagen.

Galaaens erfaring er likevel at mange stiller opp for frivilligheten i Selbu.

– Men jeg ser kanskje at de er mange av de samme som går igjen litt overalt. Jeg håper at enda flere kan oppdage hvor trivelig det er å være med i frivilligheten. Det gir så mye, og det skaper så mye godt.

Og det er ikke bare flere pensjonister hun ønsker seg.

– Vi vet at det er folk som er hjemme av ulike grunner. Mange synes det er godt å kunne bidra med noe, og gjøre noe sammen med andre. Da kan frivilligsentralen være en fin mulighet. Dette gjelder også nye innbyggere i Neadalen. Det handler om å bli kjent med folk og få tilhørighet.

– Hva er det som har vært drivkraften din gjennom frivilligheten i så mange år?

– Det blir litt todelt, for jobben i frivilligsentralen er jo lønnet. Når det gjelder annet frivillig arbeid jeg har drevet med, skyldes det nok egeninteresse. I tillegg har det jo veldig sosialt. Særlig da jeg drev gård var det litt godt å komme seg ut på kveldstid å møte folk.

Karin rekker nesten ikke fullføre setningen før en frivillig på datacaféen skyter inn;

– Jeg kan svare for deg, jeg Karin. Du liker å hjelpe, og ønsker å hjelpe alle.

Mer tid til barnebarn og turer i fjellet 

Til høsten går altså Karin av med pensjon, noe som må sies å være meget vel fortjent. Hun har imidlertid planer om å fortsatt holde seg aktiv.

– Jeg har seks barnebarn, fire her i Trøndelag og to i Telemark. Jeg gleder meg til å bruke mer tid sammen med dem. Og så har jeg tusen ting jeg vil gjøre. Gå på ski, gå i fjellet, og fortsette som frivillig. Men jeg må først gjøre meg ferdig med jobben i frivilligsentralen.