Tidligere elever mimrer tilbake om tiden på Selbu videregående

Grete Ingeborg Nykkelmo
Elev mellom 1977 til 1979

I dag bor Grete Ingeborg i Oslo, hvor hun er administrerende direktør for Ungt Entreprenørskap, en ideell organisasjon som jobber med entreprenørskaps- og økonomiopplæring i skolen. Tidligere har hun hatt flere roller i næringslivet, blant annet i Telenor, Statkraft og Veidekke. Hun var også markedsdirektør under ski-VM i Trondheim i 1997.

Grete Ingeborg gikk på Bell videregående skole i perioden 1977–79, på det som den gangen het kombinert grunnkurs mat og helse. Skolen holdt til i samme bygg som ungdomsskolen, noe som gjorde overgangen enkel. 

– Det var en liten og grei overgang, med mange av de samme lærerne vi hadde hatt på ungdomsskolen. Og de samme elevene, forteller hun.

Likevel var tankene hennes delvis andre steder. 

– Jeg var mest motivert for å flytte til Trondheim og gå på skigymnas. Men ifølge søsteren min var jeg altfor umoden til det, og hun vant den diskusjonen, forteller hun med et smil.

De to årene i Selbu ser hun tilbake på som gode. 

– Vi hadde kjempegode lærere, både i allmennfag og yrkesfag. Det ga oss en veldig god inngang og motivasjon til videre læring, forteller hun. 

Selv husker hun ikke mange enkelt­episoder, men én historie fra husstell-faget sitter igjen: 

– Jeg hadde jo begynt å farte litt rundt på ski på den tida, og på noen restauranter, så jeg tror nok jeg ødela budsjettet til Marit Aftret da jeg la opp til biff, béarnaise og lukket valnøtt, ler hun.

Friminuttene gikk som for de fleste elever med til å henge rundt. 

– På sommeren ble det også en del aktivitet, blant annet med fotball. Og så husker jeg godt skitreningene med gamlegutta hver onsdag etter skolen, forteller hun.

Selbu videregående ble et viktig springbrett videre. 

– Skolen ga meg et veldig godt grunnlag og motivasjon for videre utdanning. For min del ble det skigymnaset på Heimdal de siste to årene på videregående, og deretter sivilingeniørstudier i elektro på NTH, nå NTNU.

Liv Grøtte
Elev fra 1977 til 1978

Liv Grøtte bor i dag i Selbu, og har jobbet som selvstendig næringsdrivende advokat i mange år. Hun gikk på videregående i Selbu i 1977/78, på det som den gang ble kalt husmorskolen. 

– Det var greit som jeg husker det, med trivelige klassekamerater og venninner. Det var jo ingen gutter som gikk der, forteller hun.

Hovedlæreren var Sigrid Juul Røsset, og i tillegg hadde de undervisning av Bodil Korsvold samt en ung lærer i renhold og vask. 

– Jeg husker spesielt en episode der jeg måtte gå på gangen, i en alder av 17–18 år! Vi hadde vasking av paraply på programmet, og jeg stilte spørsmål om dette virkelig var nødvendig. Jeg var vel litt rebell allerede den gangen, og fikk beskjed om å gå ut av timen. Det er jo en artig historie å tenke tilbake på, sier hun med et smil.

Friminuttene ble brukt til å sitte og prate eller gå rundt skolen. 

– I den alderen var det viktigste å ha tid med venninnene, forteller hun.

Hun ser tilbake på husmorskolen som en tidstypisk og kjønnsspesifikk utdanningsvei, men samtidig som et nyttig år. 

– Mange synes nok husmorskolen høres både spesielt og utdatert ut, men for meg var det viktig og bra. Jeg fikk grunnleggende kunnskaper i matlaging og andre praktiske ting som jeg har hatt nytte av hele livet. Jeg har aldri angret på at jeg gikk der, selv om det ikke hadde betydning for de videre valgene mine. Det var mer et valg fordi jeg ikke helt visste hva jeg skulle satse på, forklarer hun.

Etterpå tok hun toårig allmennfag og fikk studiekompetanse. Senere utdannet hun seg til jurist, fikk advokatbevilling og har siden arbeidet som selvstendig næringsdrivende advokat. 

– Jeg trives godt i jobben, og pendler til kontoret mitt på Stjørdal, sier hun.

Hun har bodd i Selbu siden rundt 1990, da hun overtok ansvaret for gården hun vokste opp på. – Hadde jeg ikke hatt den, hadde jeg nok ikke bodd i Selbu, forteller hun.

Jorunn Alsethaug
Elev fra 1982 til 1984

Jorunn flyttet til Sunndalsøra etter artium i 1986, hvor hun jobbet to år i barnehage og med psykisk utviklingshemmede, før hun startet på sykepleierhøgskolen i Molde. Siden 1997 har hun bodd på Fannrem i Orkland kommune. Hun har jobbet innen helsesektoren, blant annet i hjemmetjenesten, samt med alternativ medisin. Siden 2006 har hun hatt arbeid i skoleverket som skolesekretær ved Grøtte skole. Helsemessige årsaker førte til endringer i yrkesvalg, og hun har i voksen alder tatt fagbrev innen kontorfag, sosialpedagogikk og prosjektledelse i offentlig sektor.

Hun gikk på Bell videregående skole i Selbu fra 1982 til 1984, på et toårig kombinert grunnkurs i allmennfag og studieretning husholdningsfag. Klassen besto av 23 elever fordelt på tre linjer: husholdningsfag, handel og kontor, samt maskin- og mekaniske fag. Etterpå fortsatte hun utdanningen ved Ringve videregående skole i Trondheim, på allmenne fag og samfunnsfaglinja.

– Klassemiljøet var greit nok, men alle hadde det nok ikke like bra i skolehverdagen. Elevene kjente hverandre på godt og vondt, og da som nå fantes det nok noen «klikker» som holdt mer sammen. Lærerne har jeg ikke noe vondt å si om, forteller hun.

Hun husker alle lærerne fra den tida, og mener de var unike med en glød for fagene sine. 

– Å favorisere noen blir kanskje feil, men Knut Ottem hadde alltid mange gode historier fra barndommen på Tredal’n i Sunndalsøra. Han imponerte dessuten med hvor god han var i hoderegning. Timene med ham var både artige og lærerike. Bodil Korsvold underviste i helsestell og familiekunnskap/økonomi–forbrukslære, fag jeg syntes var svært interessante siden jeg ønsket å gå videre innen helsefag, forteller hun.

Hun trekker også fram de mange dyktige lærerne på skolen: Gunnar Langli, Per Morten Vaadal, Svein Lange, John Bjarne Lien, Sigrid Juul Røset, Tora Hilmo, Marit Aftret, Arve Opland, Ulf Ragnar Fredheim, Knut Ottem og Brit Setseng Kjøsnes.

På den tiden var dagens videregående skolebygg ennå ikke reist. Elevene hadde klasserom i samme bygg som ungdomsskolen. 

– I friminuttene gikk vi mest rundt bygget eller sto og småpratet i skolegården. På fritida ble området brukt til håndballtrening på asfaltbanen om våren, før vi flyttet inn i gymsalen eller på Moheim om høsten. Idrettshall hadde vi ikke, minnes hun.

Det å få to år på videregående i Selbu før turen gikk videre til Trondheim, beskriver hun som et fornuftig valg. 

– Det betydde mye, både med tanke på boutgifter og alder. Vi var en fin liten gjeng på husholdningsfag, selv om det nok ikke var matfaget som ledet til de fleste av oss sitt yrkesvalg. Kun ei av oss ble kokkeutdannet. For min del var det viktig å ha mine bestevenninner Anne og Catherine ved min side, og vi tre flyttet til Trondheim for videre skolegang. Jeg hadde allerede bestemt meg for å gå videre innen helsefag etter artium, forteller hun, og legger til at hun har kontakt med venninnene den dag i dag. 

Hun smiler når hun tenker tilbake på noen av de små rampestrekene fra skoletida.

 – Det var vel episoder i løpet av de to årene, men ikke alt passer seg på trykk. Som den gangen noen kastet snøball inn mot læreren under en naturfagtime. Synderen ble aldri tatt...

Hans Bårdsgård
Elev mellom 1987 til 1989

Bori Selbu og har jobbet i avis siden 1997. Nå er han kommentator i avisa Nationen.

Hans gikk toårig grunnkurs allmennfag – dagens studiespesialisering – og handel/kontor på Selbu videregående skole fra 1987 til 1989.

– Det var helt greit. Lærerne var greie, klassen var grei, jeg gjorde litt lekser og gjorde det litt bra sånn karaktermessig, forteller han.

En lærer han særlig husker er Knut Ottem. 

– Han var en inspirerende, merkelig og herlig lærer, som nok bidro til en sekser i religion, sier han.

Også faget maskinskriving har satt spor. På den tiden brukte de skrivemaskiner der hver tast trykket bokstaver rett på papiret. 

– Skrev du en feil bokstav, måtte du gå tilbake og trykke på en retteknapp. Da la maskinen hvitt blekk over skrivefeilen, minnes han.

Friminuttene ble ofte tilbrakt ute ved veggene, der praten gikk livlig. 

– Innimellom ble vi filosofiske og snakket om for eksempel hvor nær Fløneshalvøya er å være en hel-øy. Det tenker jeg stundom på enda.

For ham betydde Selbu VGS først og fremst at han kom seg gjennom den første halvdelen av videregående, og at han lærte å gjøre en innsats. 

– Og så lærte jeg å skrive fort på tastatur. Det har jeg hatt nytte av siden, sier han.

Eivind Guldseth
Elev mellom 1990 til 1992

Eivind bor i dag på Hell i Stjørdal, der familien har bygget hus. Tilknytningen til Selbu er fortsatt sterk, ikke minst gjennom hytta ved Sørungen. Yrkeslivet har nylig tatt en ny vending; han skiftet jobb for under et år siden, og er nå seksjonsleder i Arbeidstilsynet, avdeling for arbeidslivskriminalitet, med ansvar for Trøndelag og Nordland.

Han gikk på Selbu videregående skole i perioden 1990 til 1992, på det som den gang var en allmennfaglig studieretning med noen økonomiske fag. Skolen tilbød bare et toårig utdanningsløp, så for å fullføre måtte han inn til Trondheim for å oppnå generell studiekompetanse.

– Jeg hadde det veldig fint på Selbu VGS, med et godt læringsmiljø, flinke lærere og gode klassekamerater. Da som nå var vi nok ikke alltid like lydhøre og mottakelige for læringen, men svært mange lærere gjorde oss engasjerte både i skolen og i samfunnet rundt oss, forteller han.

Et fag som har brent seg fast i minnet er maskinskriving. Han innrømmer at han ikke var spesielt god på touchmetoden, men han var så heldig å ha en skrivemaskin med et lite digitalt display. 

– Jeg kunne skrive en og en linje som kom opp i displayet, og så ble det skrevet ut i en rasende fart på papiret idet jeg trykket på linjeskift. Lyden fra denne «mitraljøseren» skapte både forundring og irritasjon i klasserommet – til min store glede.

Friminuttene ble brukt på ulike måter. Dersom pausene var lange, dro de gjerne bort fra skolen – til bakeriet, butikken eller hjem. De kortere friminuttene gikk ofte med til kortspill, spesielt «Amerikaner» og «Selbu vist».

Selv om livsvalget hans var bestemt lenge før videregående, var Selbu VGS likevel viktig. 

– Det å kunne ha en videregående skole i hjembygda var svært viktig for de som ikke ønsket å flytte ut i ung alder. For mange unge, meg selv inkludert, var det godt å kunne bo hjemme noen år til før man tok steget ut i hybellivet i Trondheim, sier han.

Tony Jacobsen
Elev fra 2000-2001

Tony kommer opprinnelig fra Trondheim, men bor i dag i Malvik, hvor han driver Jacobsen og Svart kaffebrenneri med tilhørende kaffebar. Tidligere har han jobbet både i barnehage, skole, SFO, på bensinstasjon, i Opplysningen 1881 og på kaffebar, før han startet for seg selv i 2010. Han gikk på Selbu videregående skole i 2000–2001, der han tok barne- og ungdomsarbeiderfaget, som det het den gangen.

– Lærerne og skolen var helt fantastiske, og de ga meg både muligheter og troa på meg selv. Det har jeg båret med meg langt videre i livet, forteller han.

Miljøet opplevde han som litt vanskelig å komme inn i til å begynne med. 

– De fleste hadde sikkert gått i barnehage sammen og kjent hverandre hele livet. Så kom en sigarett-røykende dongerigutt fra byen inn. Men etter hvert myknet det opp. Jeg ble alltid godt mottatt av tydalingene og ble venner med folk på tømring, tegning, form og farge, og flere andre. Så alt i alt ble det et fint år, sier han.

Blant fagene og lærerne husker han spesielt godt psykologi. 

– Jeg hadde ei lærer i psykologi som var helt fantastisk. Hun ga meg bøker om faget som jeg leste med stor interesse. Det ble et utrolig lærerikt år, sier han.

Han husker også flere artige episoder fra skoletida. 

– På den tida var Otto Jespersens drøye humor veldig populær. Jeg husker jeg hadde en takketale til lærerne basert på ren ironi. De tok det med stor humor, men jeg er usikker på om jeg hadde sluppet unna med en slik tale i dag.

Kultur- og miljøforskjellene mellom byen og bygda ble også tydelige. 

– Jeg syntes det var rart at Sie Gubba var større enn Metallica i Selbu. Og at snøscooter og traktor var helt vanlig som fremkomstmiddel til skolen. Scooterjakker fra Ski-doo eller Polaris var omtrent standardplagg. Det var sykt rart å komme fra byen, der stort sett alle var nye mennesker, til et samfunn der alle hadde vokst opp sammen og kjente til hverandre. Men i ettertid har jeg lært å sette pris på landbruket og fått et annet blikk på hvordan man kan livnære seg av naturen. Jeg husker også Beatles-revyen det året, som var en stor happening i Selbu, forteller han.

Friminuttene ble i stor grad brukt til å røyke og høre på musikk. 

– Et ganske usunt forhold, innrømmer han.

Selbu VGS fikk likevel enorm betydning for ham. 

– Skolen ga meg lærlingplass og mulighet til en videre karriere. Den ga meg troa på meg selv og viste at jeg var god nok som jeg var, og hadde masse å tilby andre. Å begynne på Selbu VGS er et av de smarteste valgene jeg har tatt. Det ble et år fylt av både naturopplevelser og lærdom, sier han.

Åshild Hilmo Rønning
Elev mellom 2009 – 2012

Åshild er opprinnelig tydaling, men bor i dag i Trondheim. Hun jobber i Bane NOR med kontrakter for utbyggingsprosjekter, og har tidligere arbeidet både som innkjøper i byggentreprenørbransjen og som energirådgiver på bygg. Fra 2009 - 2012 gikk hun studiespesialiserende med realfag på Selbu vgs.

– Jeg husker først og fremst et veldig godt klassemiljø. Vi var en stor gjeng som var flinke til å finne på ting utenom skoletid. Blant annet dro vi en uke til Tyrkia i ferien før tredjeåret. Vi kjøpte is på fredager og passet på å feire hver eneste bursdag med kake. Det var også mange flinke lærere som hadde god tid til oss, forteller hun.

Blant fagene var det særlig kjemi og fysikk som gjorde inntrykk. 

– Jeg husker lærerne Roar Kjøl og Kjell Gåsvik best. Det var fagene jeg likte best, kanskje på grunn av deres brennende engasjement. Vi var små klasser på under ti elever, og fikk veldig god oppfølging. Jeg lærte utrolig mye, selv om det første kvarteret av hver time ofte gikk med til at Gåsvik skulle hente kaffe eller «mappa», smiler hun.

Friminuttene ble ofte brukt til kortspill. 

– Vi spilte mye boms og president, forteller hun. På fritida gikk mye av tida med til håndballtrening i Selbuhallen, sammen med flere av jentene i klassen.

Årene på Selbu VGS ble viktige for både videre utdanning og privatliv. 

– Vi fikk god oppfølging i alle fag, og lærerne tok seg tid til oss. Det gjorde det senere studieløpet lettere. Og så ga årene meg venner for livet. Til og med en samboer, selv om planen absolutt ikke var å ende opp med en selbygg, sier hun med et smil.

Malin Mosleth
Elev mellom 2017 og 2022 

I dag bor Malin Mosleth i Øverbygda sammen med samboer Oddbjørn Eidem og hunden Frøya. Hun fikk fast 100 prosent stilling som barne- og ungdomsarbeider på Bell skole i 2022, og jobber der fremdeles. Hun gikk første gang på Selbu videregående i 2017–2018. Da valgte hun yrkesfag, med mål om å gå lærlingeløpet etter to år. Første året tok hun helse og oppvekst, før hun fortsatte på barne- og ungdomsarbeider. I 2019 startet hun som lærling, først ved Tømra barnehage, deretter på Bell skole. I 2020 gjennomførte hun fagbrevet som barne- og ungdomsarbeider med meget bestått.

Etterpå fulgte ett år i førstegangstjenesten. Da hun kom tilbake i 2021, bestemte hun seg for å gå ett år påbygg på Selbu videregående. 

– Påbygg er generell studiespesialisering, men man tar det på ett år i stedet for tre, forklarer hun.

For Malin har Selbu VGS hatt stor betydning. 

– Det å ha vært elev her har gitt meg mange muligheter til å nå langt i yrkeslivet. Det har vært et godt og trygt miljø, med lærere og klassekamerater som bidro til god stemning, respekt og fellesskap. Alle tok ansvar for å inkludere andre, og jeg var kjempefornøyd med skolen, sier hun.

Blant fagene husker hun særlig andreåret på yrkesfag. 

– Det var kjempe lærerikt å få være ute i praksis og teste det vi hadde lært. Jeg husker godt tiden på Kvellohaugen barnehage. Der ble jeg tatt imot på en veldig god måte, både av kollegaer og barna. Veilederen min var kjempeflink, og jeg fikk mange gode tilbakemeldinger underveis. De tok jeg med meg videre ut i yrkeslivet, forteller hun.

Også kantina satte hun stor pris på, og ønsker å trekke fram. 

– Friminuttene brukte vi ofte på det sosiale i kantina. Der ble man kjent på tvers av klassene, og det var en viktig arena for fellesskap. Og ikke minst må Nina Korsvold få ros for maten! Hun laget så mye godt, og det var et tilbud vi elever satte stor pris på, sier Malin.

At Selbu VGS lå i hjembygda var avgjørende for henne.

 – Jeg kunne bo hjemme og spare penger, samtidig som jeg fikk utdanning. Etter hvert fikk jeg meg jobb i Selbu, og i dag stortrives jeg på Bell skole. Det hadde jeg kanskje ikke fått mulighet til uten å ha gått yrkesfag og tatt lærlingetida her, sier hun.

I dag stortrives hun med å jobbe med barn og unge. 

– De gir meg energi og gjør hverdagen super! Og så er jeg så heldig å ha mange dyktige kollegaer rundt meg.