Startet med å knyte spillernes skolisser – nå har laget levert resultater ingen trodde var mulig

Erik Røstad (44) ble trener for 2011-kullet for fem år siden. Da var jentene seks år.

– Det første året var det sommerfugler og knyting av sko. På dette stadiet er du egentlig ingen fotballtrener, sier Røstad når Selbyggen møter ham, resten av trenerteamet og spillerne under mandagens treningsøkt i B. Langseth Arena.

Veldig bestemt trenerstil

De fleste som møter Røstad, finner raskt ut at han har et lidenskapelig forhold til fotball. Men i den spede begynnelsen av karrieren som J11-trener, måtte han være litt forsiktig.

– Jeg skal være såpass ærlig og si at jeg har en veldig bestemt trenerstil, og jeg har krevd utrolig mye av jentene. Det har vært mye kauking, stopp i spill og mye blåsing i fløyta.

– Hvordan har spillerne respondert på det?

– I det første året var de skeptisk, så jeg måtte senke meg litt og tenke at «ok, dette er jenter syv år», sier Røstad.

Han poengterer at han aldri har brukt kjeft som virkemiddel.

– Men jeg er ekstremt bestemt på hvordan fotball skal spilles. De har for eksempel ikke fått lov til å pole ballen. Vi har hatt fokus på å spille ballen, sier treneren.

Noe skjedde

I løpet av de første to årene som trener, skjedde det gradvis noe med spillergruppa.

– De begynte å kreve at jeg skulle rope mer under trening og kamp. Det som skjer når jeg roper og blåser i fløyta nå, er at de med en gang skjønner hva de har gjort feil. De flytter seg umiddelbart i posisjonene jeg mener de skal stå i, også starter de spillet på nytt for å vise meg hva de har lært.

Røstad understreker at han ikke har vært alene om å utvikle spillerne. Med seg har han også hatt Marthe Brudal som trener, og Elisabeth Eidem som lagleder.

– Vi er et team på tre som har fått til dette sammen med 15 jenter, sier Røstad.

Brudal lar seg stadig imponere av spillerne.

– Det er en veldig fin gjeng med jenter. De er pliktoppfyllende og veldig fokusert på å gjøre det ordentlig. Treningsoppmøtet er bestandig godt, sier Marthe.

Glede, tårer og trøst

I løpet av de siste fem årene har jentene utviklet en sterk vinnermentalitet.

– Etter en kamp der vi spilte uavgjort mot Tydal, begynte en av våre spillere å gråte, selv om hun ikke spilte selv. Da stilte venninnene seg rundt henne og fulgte henne til garderoben. Så dette med vinnermentalitet er på godt og vondt, for det er klart at det blir tøft for dem hvis de ikke håndterer å spille en uavgjortkamp. 

Men trenerteamet har latt jentene få lov til å være skuffet.

– Selv hater jeg å tape fotballkamper, og det er det samme om det er som trener for jenter 11, eller som spiller for Vikvarvet. Da vi spilte uavgjort for første gang i år, la jeg meg kl. 21 om kvelden. Jeg syntes synd på jentene, og orket ikke å gruble mer på det.

50 selbygger på bortekamp

At trenerens engasjement smitter over på spillergruppa, er det ingen som helst tvil om. Og engasjementet strekker seg også ut over bare selve laget.

– Vi har en foreldregruppe som er helt fantastisk. På den siste seriekampen mot Lånke var det mellom 40–50 foreldre og slektninger som hadde tatt turen. Vi har hatt noen heftige oppgjør mot Lånke, men denne gangen vant vi, godt hjulpet av heiarop, bølgen og det som er fra sidelinjen. Det er helt sykt at det i snitt har kommet 30 selbygger for å se på bortekamper.

Gjetord om laget fra Selbu

Laget har spilt mot syv bylag i år. Og Selbu J11s prestasjoner har det gått gjetord om i Trøndelag, skal vi tro Røstad.

– Gjennom mange år i fotballen, også i Trondheim, har jeg blitt kjent med mange i miljøet. Jeg har fått høre at trenere har begynt å toppe lagene når de møter oss. Da vi vant mot Flatåsen på slutten av sesongen, fikk jeg høre at de var storfornøyd med å ha tapt med bare fem-seks mål.

– Riktig for oss

– Noen vil sikkert problematisere at det satses hardt i så ung alder. Hva tenker du om det?

– Vi startet forsiktig, spesielt de to første årene. Så har vi gradvis økt i takt med dialog med jentene og foreldre. Sammen med spillergruppa har vi kommet frem til at det vi har gjort er riktig. Så får det være opp til andre å vurdere om de synes det er riktig eller ei.

Røstad minner om at det i byene kjøres på med fotballsatsing i svært ung alder.

– Det er klart at vi har tenkt gjennom det, og drøftet det, men for Marthe, meg og spillergruppa har dette vært riktig for oss. Jeg tror ikke jentene har hatt noe vondt av det.

Tvert imot, sier han, og sikter til mestringen og gleden spillerne opplever.

– Jeg får helt frysninger når jeg tenker på den gleden jentene uttrykker. De er ivrige, og på sommeren, når vi egentlig ikke har treninger, ønsker de selv å likevel møtes for å trene. Da har jeg og flere i trenerteamet gjort oss tilgjengelige for å tilrettelegge for det, sier Røstad og legger til:   

– Forvandlingen de har hatt, og hvordan de forstår fotball, er ekstremt. Helt sinnssykt, sier treneren.

– Kjempeartig

Selbyggen tar en prat med Karen Svendgård (11), Andrea Hammer (11) og Marikken Røstad (10). De har vært med på laget siden de var seks år, og forsikrer om at de spiller fordi det fortsatt er gøy.

– Det er kjempeartig å være med, og jeg har ingen planer om å slutte, sier Svendgård, og fortsetter.

– Å spille kamp er artig, for da kan du bruke alle egenskapene du har lært deg i løpet av et år.

Hun forteller at det trenes godt både sammen med laget, men også på hjemmebane; for som hun sier:

– Da blir man en bedre fotballspiller.

– Hva er det du liker så godt med å være med?

– Vi har en veldig god lagånd, og et ganske stort vinnerinstinkt. Det har nok litt med trenerne å gjøre, for de er heller ikke så glade i å tape. De er snille med oss, men vi må jobbe hardt på trening.

Andrea Hammer er enig med lagvenninnen:

– De roper på treningene og under kamper slik at vi forstår hva vi har gjort bra, hva vi har gjort dårlig, og hva vi kunne gjort bedre. Vi samarbeider alle sammen, sier Hammer og får støtte av Marikken Røstad:

– Vi er en så flott gjeng.

– Dere gikk gjennom hele sesongen uten å tape en eneste fotballkamp. Hvordan var det mulig?

– Vi har stått sammen som et lag. Jeg tenkte før den siste kampen at «nå har vi vunnet alle, så da fortsetter vi bare å vinne». Jeg hater å tape, ler Hammer.

– Jeg har grått

Tilbake til trener Røstad:

– 90 prosent av jentene har over 90 prosent oppmøte på trening. Og vi har to treninger i uka, pluss kamp. Så lenge treningsgleden er der, kan de fortsette.

– Hva har det gitt deg å være trener for denne gjengen?

– Jeg har ledd, og jeg har grått. Etter den siste kampen mot Lånke (Selbu vant 4-3), samlet jeg gjengen og sa at «nå har dere gått gjennom hele sesongen uten tap. Er dere klare over hva dere har gjort?». Da så jeg tårene komme hos jentene, og da kom tårene hos meg. Elisabeth hylskrek, tror jeg, ler Røstad.

– En mulighet andre foreldre ikke har 

For som det gamle ordtaket sier: fotball er følelser. For Selbus jenter 11-lag er dette ordtaket høyst gjeldende. Faktisk kan man argumentere for at denne artikkelen handler mindre om fotball, og mer om følelser; glede, mestring, skuffelse og tilhørighet.

– Jentene er så gode og snille med hverandre, og med meg. Hvis de har det vondt eller trenger trøst, setter de seg på fanget. Det å være trener … jeg skjønner ikke at ikke flere vil være det. Jeg har jo datteren min Marikken på laget, og jeg får et forhold til 15 av venninnene hennes. Det er en mulighet andre foreldre ikke har. Jeg er takknemlig for tida jeg har fått med jentene, samt Marte og Elisabeth.

Gir stafettpinnen videre

Men nå er det slutt. Røstad har gitt beskjed om at han gir seg som trener.

– Trenerrollen krever mye av meg, og jeg ser at det blir vanskelig å få tida til å strekke til. Nå har jeg en jobb (Røstad er prosjektleder i Polygon) som også krever mye pendling. Jeg stiller høye krav til meg selv, og gjør det samme til spillerne, så jeg kan ikke gå inn i dette og vite at jeg kan stille opp for jentene bare annenhver uke, sier Røstad og sammenligner valget med forskjellen på å være klubbleder og landslagstrener.

– Som klubbtrener har man spillerne hele tiden, mens som landslagstrener har man dem kun innimellom. Jeg tror ikke jeg takler å være landslagstrener, sier Røstad.

Haglet inn med meldinger

Marthe har også valgt å takke for seg etter årets sesong. Nyheten om at trenerteamet slutter, falt som en bombe i spillergruppa.

– Det haglet det inn med meldinger, forteller Røstad og fortsetter:

– Flere ble lei seg. Det er klart det påvirker meg, for jeg er utrolig glad i alle sammen. Vi har heldigvis mange fotballdyktige foreldre i gruppa, så jeg håper noen kan komme og ta over – for det er litt av en gruppe de i så fall tar over. Jeg har sagt til jentene at de uansett må beholde troen på seg selv, for de er utrolige dyktige.

Lagleder Elisabeth Eidem er full av lovord om både spillerne og trenerne.

– Det er en herlig gjeng med treningsglade og positive jenter, med et godt samhold. Å få være lagleder til denne gjengen har vært fantastisk. Jeg er skikkelig stolt over hva disse jentene har klart. Dette kommer ikke av seg selv, så en stor takk til Erik og Marthe for den trenerjobben som er gjort, sier Eidem.

Foreldrene takker teamet

Også foreldrene til spillerne er takknemlige for innsatsen trenerteamet har lagt ned gjennom flere år. Overfor Selbyggen uttaler de følgende: