Slik Olav Harry trente fotballaget i Tydal, vil han lede NRK Trøndelag framover

I hard konkurranse med mange sterke kandidater, ble han 1. april i år ansatt som NRKs nyhetsredaktør i Trondheim og Trøndelag. En fotballtrener i Tydal blir idealet når han skal lede ca. 70 ansatte i NRKs største nyhetsmiljø utenfor Oslo.

– Hvor er du nå, Nareas Sae-Khow?

– Akkurat nå har jeg varslet kollegene i nyhetsredaksjonen her på Tyholt i Trondheim om at jeg må ta en liten pause fordi jeg skal intervjues i lokalavisa Selbyggen. Rart å tenke på, men hos dere jeg startet min journalistkarriere som sommervikar for over 20 år siden.

– Nå er du ikke bare reporter og journalist lenger, men skal også lede. Hva tenker du om det?

– Jeg har vært ansatt i NRK Trøndelag i 16 år og er ydmyk og takknemlig for å få lov til å jobbe et meningsfullt yrke og lede erfarne og dyktige journalister som jeg har jobbet lenge med og ser opp til. Jeg tenker at jeg vil lede redaksjonen slik Olav Harry Østby ledet fotballaget jeg spilte på som junior i Tydal.

– Det må du forklare?

– Fotball inkluderte hele lokalsamfunnet og hadde en strek oppdragende påvirkning på oss som var unge i Tydal på den tiden. Det var et enormt fellesskap og samhold. Vi ville alltid vinne og gjorde vi det, var det hele laget som vant. Og gikk vi på trynet, så tapte vi sammen. Å vinne var så klart kulest, men Olav Harry lærte oss at det viktigste var samholdet, vennskapet, gleden og å ta vare på hverandre. Det ligger en veldig kraft og verdiskapning i det, og det er sånn vi skal tenke i NRK framover. Jeg har hatt det med meg hele tiden. Olav Harry er fortsatt en av de største heltene mine, og sønnen hans, Pål, en av de beste vennene mine.

– Hva førte deg til Tydal?  

– Jeg var 12 år da jeg kom til Tydal og allerede da hadde jeg en lang reise bak meg. Jeg ble født i Bangkok, og begge mine biologiske foreldre er fra Thailand. Etter at de skilte lag, tok pappa meg med til Sverige sammen med Ann fra Sverige. I Tännäs kom min lillesøster, Mina, til verden. Da pappa dro videre til Stockholm, ville jeg være igjen hos Ann og Mina. Så fant Ann og tydalingen Ole hverandre, og familien ble komplett da de fikk en sønn, og jeg og Mina en lillebror som heter Adam. Jeg er fremdeles sterkt knyttet til Tydal, og familiehytta på Stugudal er mitt andre hjem.

– Hvor er ditt første hjem?  

– Det er på Byåsen i Trondheim der jeg bor sammen med min fantastiske fru og tre barn på 3, 7 og 10 år. Min Andrea er fra Steinkjer. Vi møttes på journalisthøyskolen i Bodø og ble kjærester noen år senere. Andrea er debattansvarlig i Adresseavisen, og den avisa er jo vår hardeste konkurrent på nyhetssida. Men vi skiller godt mellom jobb og familieliv og lever veldig godt sammen. Jeg har vært superheldig på hjemmebane også. Andreas familie har også hytte på Stugudal. Så i ferier og av og til også i helger samles alle der. Sirkelen som begynte i Bangkok sluttes i ei fjellbygd lengst sør i Trøndelag. Skjebne eller tilfeldigheter, jeg vet ikke.

– Hva med røttene dine i Thailand?  

– Jeg har vært i Thailand på besøk noen ganger og en del av meg vil alltid høre til der. Jeg vil også at de tre barna våre skal kjenne sitt opphav og sine nære relasjoner i Thailand. Vi får se, kanskje om noen år tar vi et lengre opphold der. Det er enorme kontraster mellom Bangkok og Trondheim, og verden er så stor, så stor. Det er et viktig perspektiv jeg vil at barna skal ha med seg.

– Krig og klimakrise preger nyhetsbildet; hva vil du si til ungdom som mister trua på framtida?

– Jeg har stor forståelse for at mye kan virke håpløst i verdensbildet akkurat nå, men hvis vi mister trua, har vi tapt. Dersom vi ser tilbake på historien, så er den dominert av nedturer og oppturer. Akkurat nå er vi nede i en mørk dump, men vi vil komme oss opp igjen. Verden går framover. Det vil lysne igjen. Det gjør det alltid. Eller for å si det med andre ord. Alle skal vi dø en dag, men alle andre dager må vi leve, som en eller annen smart person har sagt.