Steinar ble spurt om å bli finansminister i Gambia – takket nei

Hør podkast:

Moslets bankkarriere startet i Bergens Privatbank i 1965. To år senere ble en stilling utlyst i Selbu Sparebank. På denne tida var det ikke ofte at det ble utlyst stillinger i lokalbanken, så Steinar sendte inn en søknad. Han fikk jobben, og dermed startet en ny arbeidshverdag sammen med Arnt Nykkelmo og banksjef Nils Aftret. De var kun tre ansatte i banken den gangen.

– Det var en litt tøff start, for det fantes ikke teknologi. Vi måtte manuelt regne renta på hver eneste konto, med uttak og innskudd. Dette var nesten en natt-og-dag-jobb som pågikk gjennom jula og hele januar, for selvangivelsen måtte kundene ha ferdig til 31. januar, sier Steinar.

Banksjef Nils Aftret, som Steinar beskriver som «fenomenal» og «framtidsrettet», sendte ham til Tingvoll Sparebank for å lære om kassakredittsystem. Steinar tok med seg denne kunnskapen tilbake til Selbu Sparebank, og dermed begynte den lokale sparebanken å automatisk beregne renta.

– Det ble en helt annen hverdag for oss, minnes Steinar.

Da Nils Aftret gikk av med pensjon i 1977, søkte Steinar på lederstillingen – og fikk jobben. Han var banksjef i hele 32 år, og banken hadde en rivende utvikling under Steinars lederskap.

Bankkrise førte til voldsom vekst

På slutten av 80-tallet kom bankkrisen som rammet særlig de store bankene.

– Det var vi småbanker som berget best, for vi var ikke så involvert i store næringslivsengasjement, sier Steinar.

– På en måte kan man si at bankkrisa påvirka småbanker positivt. De store bankene som var slått ut kunne ikke konkurrere på marginer lenger, for de var nødt til å tjene penger.

Dette førte til en voldsom vekst for Selbu Sparebank utover 90-tallet.

– Vi hadde mange kunder i Trondheim, og vi fant ut at vi måtte opprette et kontor i Trondheim. Jeg tenkte ikke over det den gang, men vi var faktisk den første bygdebanken i Norge som etablerte kontor i en stor by, sier Steinar.

– Var dette for å nå utflytta neadøler?

– Det også. Og i det hele tatt: Når man skal vokse, må man være der det er folk. Vi hadde en veldig høy markedsandel i Selbu og Tydal allerede, faktisk nærmere 80 prosent. Da er det ikke mulig å vokse så mye. Dette var hovedårsaken til at vi ville opprette kontor i Trondheim.

Da tok det ikke lang tid før andre lokalbanker kasta seg på og etablerte filialer i norske byer. I dag har nesten alle bygdebanker kontor i en større by.

Starta samarbeid

Selbu Sparebank var også framoverlent når det gjaldt å etablere samarbeid med andre banker, deriblant Terra (senere Eika). Da tanken om å danne en organisasjon for norske småbanker dukket opp, var Steinar svært positiv. Han tok kontakt med andre banker som også var entusiastiske, og i starten var de åtte banker i samarbeidet. På det meste var det 75 banker som var med.

Steinar understreker at han hadde mange dyktige ansatte. For det var ikke lenger bare tre stykker som jobbet i banken, og da Steinar gikk av med pensjon i 2009, hadde banken over 30 ansatte.

Steinar trodde han egentlig var ferdig i banken, men så ble han spurt om å bli styreleder i 2014. Han tenkte seg om før han sa ja. Han satt som styreleder fram til 2020.

Drømmen om OL

I tillegg har Steinar drevet mye med idrett. I ungdommen var det friidrett som gjaldt, og Steinar minnes med glede det aktive friidrettsmiljøet i Øverbygda IL. Det var flere dyktige høydehoppere, og da ble det naturlig for Steinar å satse på høyde.

Etter hvert viste han et stort talent. I 1965 deltok han i NM i Haugesund, der han tok sølvmedalje med 1,95. Han ble tatt ut på landslaget, og han deltok i to landskamper mot Jugoslavia og Romania.

Da satte han seg som mål å delta i Mexico-OL i 1968.

– Jeg ble veldig ivrig – i ettertid vil jeg si overivrig. Det ble veldig mye ensidig trening. Jeg hoppet og hoppet, og jeg trodde det var bare det som skulle til, sier Steinar.

All treningen førte til at han ble veldig sterk – men skadet.

– Kneet sviktet totalt. Jeg husker jeg ikke klarte å gå ned trappa hjemme på rett måte på seks måneder. Jeg måtte gå baklengs.

OL-drømmen ble derfor knust.

Triatlon på Hawaii

I stedet begynte Steinar med sykling. Han kjente dette var mye mer skånsomt for kneet. Han deltok på Trondheim-Oslo elleve ganger, og han fullførte ti av dem. Den ellevte gangen krasjet han i asfalten og havnet på sykehuset med tre brudd i hodet. Han var borte fra jobb noen uker, men han fortsatte med sykling etter dette.

En gang Steinar satt og ventet hos frisøren, bladde han i et blad og leste en artikkel om noe som het "triatlon" på Hawaii. Han syntes dette hørtes morsomt ut. I oktober 1984 dro han halve jorda rundt for å delta.

Først skulle de svømme nesten 3,9 kilometer.

– Det var litt skummelt, for det ble sagt at det var observert hai i området der vi skulle svømme. Det var veldig blankt vann, og vi så fisker med store kjefter nedi der, sier Steinar og ler.

Deretter var det 18 mil med temposykling, før det var helmaraton til slutt.

Han var rimelig ferdig da han kom i mål, men målet hans var å fullføre – og det greide han.

Terget på seg Jeltsin

På midten av 1990-tallet engasjerte Steinar seg i veldedighetssykling gjennom organisasjonen Bike for Peace, startet av Tore Nærland. Formålet til organisasjonen er å rette fokus på kampen mot atomvåpen.

– Vi fikk faktisk personlig invitasjon til å være med på utdelingen av Nobels fredspris i 1995, sier Steinar.

Der satt Steinar som spesielt invitert gjest da Josef Rotblatt mottok prisen.

I 1996 planla de en stor sykkeltur fra Oslo til Hiroshima. De skulle starte i Oslo på tiårsdagen for Tsjernobyl-ulykka (26. april 1996) og komme i mål i Hiroshima 51 år etter at atombomba ble sluppet over byen (6. august 1996).

Steinar søkte permisjon fra banken, som ga grønt lys. De russiske myndighetene var imidlertid ikke fornøyde med det politiske budskapet om nedrustning. De lovte visum seks måneder før, men det ble forsinket. Syklistene måtte derfor starte den lange sykkelturen uten visum, og da de var kommet til Helsinki, hadde det fortsatt ikke ordnet seg. Tore Nærland visste råd og gikk direkte til den finske utenriksministeren, som sa hun skulle til Brüssel samme kveld og treffe den russiske utenriksministeren. Bike for Peace-syklistene tråkket videre, og da de var kommet til en finsk grenseby fikk de endelig visum. De syklet videre og inn i Russland. Da de kom til Moskva ble de tatt imot med stor seremoni og politieskorte inn til Den røde plass. Men da var det slutt på reisen.

– Det skulle være valg om en måned, og Jeltsin ville ikke tillate slike politiske budskap. Da ble det brått slutt på turen.

– Så det var budskapet om nedrustning og anti-atomvåpen som den russiske presidenten ikke likte?

– Nei, det falt ikke i god jord. Absolutt ikke. Det måtte vi bare respektere, så vi dro hjem.

Takket nei til både Sydpolen og Nordpolen

Året etter fikk Steinar telefon fra Tore Nærland: et tilbud om å bli med til Sydpolen. Der skulle noen amerikanere løpe maraton, og det var kun én ledig plass.

– De skulle ikke gå til Sydpolen – det skulle være charterfly, sier Steinar og ler.

Men da hadde Steinar akkurat sendt ut innkalling til forstanderskapsmøte i banken, så han takket nei.

Bare seks måneder etterpå fikk Steinar en telefon fra polfareren Inge Solheim. Han ville ha Steinar med seg til Nordpolen, men Steinar valgte å si nei til den turen også.

– I dag angrer jeg meg. Det hadde vært artig å få med seg både Sør- og Nordpolen på det samme året.

Team Rynkeby

En lørdag i 2021, mens Steinar bodde i Trondheim, var det fullt av syklister i gule trøyer på Torvet. Steinar kom i prat med noen av dem og fikk vite at de var fra Team Rynkeby og syklet til inntekt for barnekreftforeninga. Steinar fikk lyst til å være med, og året etter meldte han seg på og syklet fra Oslo til Paris.

Team Rynkeby omfatter flere europeiske land, og de har opp gjennom åra samla inn over én milliard kroner til barnekreftsaken.

– Statistikken for å redde kreftsyke barn har økt formidabelt siden dette starta. I dag er det 75-80 prosent som blir friske, sier Steinar.

Gambia

I flere år var Steinar gift med en kvinne fra Gambia som bodde i Trondheim. De dro flere turer til Gambia for å besøke familien hennes.

Hans tidligere kone drev organisasjonen APAP International, som jobbet mot seksuelle overgrep mot barn i Gambia. Rundt nyttår 2010-2011 skrev flere norske medier om organisasjonen da det ble avslørt at en nordmann hadde forgrepet seg på barn i Gambia, og Steinar og kona reiste til Gambia for å hjelpe ofrene i saken.

Steinars kone hadde et stort kontaktnett med flere sentrale personer i Gambia, og det var slik Steinar fikk forespørsel fra en opposisjonspolitiker om å bli finansminister dersom det skulle bli maktskifte i landet.

– Det skulle være valg, og president Jammeh stilte på nytt selvfølgelig. Mange så at han styrte valgurnene, slik at han kunne gå av med seieren. En motkandidat, som hadde sittet seks år i fengsel for opposisjonsarbeid, ville ha meg som finansminsiter. Jeg tok det ikke så alvorlig, og det var ikke aktuelt for meg. Man kan ikke være finansminister i Gambia og bo i Norge.

– Hvordan gikk valget?

– President Jammeh tapte.

– Var det opposisjonskandidaten du snakket med som vant?

– Det ble nok det. Jeg vet ikke om det var noen andre opposisjonskandidater. Jeg har egentlig ikke fulgt med så nøye. Det endte i alle fall med at Jammeh tapte.

– Har opplevd og lært mye

Selv som pensjonist er Steinar Moslet langt fra inaktiv. Han sier han har vært litt "urolig hele livet". I 2019 tok han et kurs i Spania om "indre ro", som fokuserte på traumer og tunge plager. I august i fjor begynte Steinar å praktisere som terapeut i Trondheim. Han understreker at dette er en hobby og at han synes det er veldig meningsfylt å hjelpe folk som sliter, særlig unge.

Steinar har opplevd mye gjennom livet, og vi har fortsatt ikke nevnt dem som står ham aller nærmest. Han har en datter fra et tidligere forhold og fire barnebarn som han har daglig kontakt med.

Ikke mange har fått være med på så mye forskjellig gjennom livet.

– Jeg har opplevd mye og lært mye. Det å lære noe nytt er veldig interessant. Jeg er veldig glad for at jeg har fått være med på så mye, sier Steinar.

– Og så kunne du ha fått være med på enda mer også dersom du hadde sagt ja til de to polturene?

– Jeg må nesten si det sånn: Det du sier nei til, det vil du angre på. Så de to polturene burde jeg ha sagt ja til. Men det ble nå sånn, og det var min egen beslutning.