«Pendler» fra Tyskland til Sørungen: –Dette er vårt paradis

En flott høstdag i september blir Selbyggen invitert opp til en idyllisk hyttetomt ved Sørungen. Vi skal møte en mann vi har hørt mye om, men som vi egentlig vet svært lite om. 

Sola skinner i det vi parkerer bilen. Men det blir raskt klart at det ikke bare er sola som skinner. Nei, sola må nemlig finne seg i å lyse om kapp med den usedvanlig blide og imøtekommende tyskeren som møter oss. 

– Velkommen til paradiset mitt, sier Benedict og byr på både kaffe og kjeks. 

– Her er jeg hjemme

62-åringen bor egentlig i Sprockhövel – en by med ca. 25 546 innbyggere. Han er gift, har tre barn, hund, og et langt arbeidsliv bak seg. 

Han var i mange år direktør for en non profit-organisasjon som jobber for å samle inn penger til utdanningsformål, men nå er han pensjonist og tilbringer så mye tid som mulig på hytta i Selbu. 

At han havnet akkurat her, kan han takke datteren sin for. Det var nemlig hun som fant hytta på Finn.no for ti år siden.

– Da jeg kom hit og så på hytta bestemte jeg meg med en gang; her ville jeg være, sier Benedikt og fortsetter: 

– Jeg kjenner mange tyskere som reiser til Norge for å fiske. Men de reiser alltid tilbake etter noen dager. Det gjør ikke jeg, for når jeg kommer hit til Selbu er jeg hjemme, sier Benedikt. 

Kjenner energien komme fra jorda

Ofte er han mutters alene på hytta. Både kone og barn jobber i Tyskland, og har derfor ikke like mange anledninger til å komme til Selbu. Men å være alene gjør ham ingenting. 

– Jeg trives godt i mitt eget selskap, sier han. 

– Hva driver du med når du er her? 

– Når jeg er alene går jeg en del fotturer eller ligger på sofaen og leser bok (f. eks om Fridtfjof Nansen). Så sover jeg litt, før jeg går ut og gir hytta et malingsstrøk. 

For Benedikt er hytta i Selbu den ultimate avkobling. 

– Jeg sier ofte til min kone at når jeg bor her alene i naturen, føler jeg virkelig at energien går fra jorda, via føttene mine og opp til hjernen. Jeg føler det virkelig, og det er veldig godt. 

Når han kommer hjem til Tyskland får han ofte spørsmål fra venner og familie om hva han har gjort under oppholdet i Selbu. 

– Vet du hva jeg svarer? Jeg svarer at jeg har gjort absolutt ingenting, og det er egentlig sant, sier Benedikt og ler. 

Elsker stillheten

Fra han går ut døra i hjembyen sin, og til han er på plass på hytta i Selbu, tar det mellom fem og seks timer – hvis han tar fly, vel å merke. Ofte kommer han med ferje som går fra Danmark til Larvik, før han kjører videre til Selbu. Andre ganger reiser han via Kiel eller Gøteborg. Denne reisemetoden tar gjerne et par dager, men premien venter når han kommer til Neadalen. 

– Når jeg forlater ferja i Oslo eller Larvik, er jeg plutselig i en annen verden. Det er færre innbyggere og mye mindre trafikk i Norge. Kontrasten blir enda større når jeg kommer til Selbu.

Han er nemlig vant til et annet tempo i landet med 85 millioner innbyggere. 

– I Tyskland er alt så mye mer hektisk og bråkete. I Norge er det så stille. Det liker jeg veldig godt. For ikke å snakke om naturen, den er jo helt fantastisk.

Når Selbyggen treffer Benedikt er han bare på en ukes langt opphold på hytta. 

– Men noen ganger kan jeg være her i tre uker også. Jeg prøver å være her så ofte som mulig, for jeg føler meg alltid så bra her. 

Ikke alt han setter pris på

Benedikt setter særlig stor pris på allemannsretten. Å ferdes fritt i naturen er noe han ikke tar for gitt. 

– I Tyskland er det så mange private områder der man ikke kan gjøre «ditt, og ikke gjøre «datt». I Norge er det en helt annen frihet. 

Men det er ikke alt han liker ved landet som huser hans andre hjem. 

– Du må skrive at det er noen ting jeg misliker sterkt med Norge. Det er dårlig kaffe og brunost. Det smaker forferdelig, ler Benedikt. 

To gode venner

De siste årene har Benedikt og selbygg Grim Ole Bolmøyen utviklet et nært vennskap. Det var for øvrig sistnevnte som bygde hytta. 

– Benedikt er en veldig trivelig og folkelig fyr. Han er en god venn, sier Grim Ole.

Det vanker også gode ord tilbake. 

– Grim Ole er en god mann. Det har vært en berikelse å bli kjent med ham, sier Benedikt.  

Når han er hjemme i Tyskland, får han ofte rapporter om hvordan det går med hytta. Disse rapportene er det «vaktmesteren» som sender. 

– Grim Ole sender meg gjerne bilder som viser at alt er i orden. Det gir en trygghet jeg setter pris på. 

Grim Ole har også, etter ønske fra Benedikt, satt opp noen ekstra bygninger på tomta de siste årene. For når storfamilien fra Tyskland kommer på besøk, kreves det flust av sengeplasser. 

– Vi har bygd på både ekstra klosett og anneks, forteller Grim Ole, som får skryt av sine gode venn: 

– Han jobber hardt og leverer alltid når han sier at han skal gjøre noe. Pålitelig, er vel det rette ordet, sier Benedikt. 

Forholdet dem i mellom har blitt så tett at Grim Ole og hans familie har vært i Tyskland og besøkt Benedikt flere ganger. Blant annet var Grim Ole og Co gjester da Benedikts eldste datter giftet seg. 

I møte med Benedikts omgangskrets blir det imidlertid klar at det finnes noen kulturforskjeller mellom urbane tyskere og nordmenn fra landsbygda. 

– Benedikt kjenner jo mange foretningsfolk, og alle har hørt om Grim Ole. Men jeg føler meg litt som Crocodile Dundee der nede. De har jo et litt annet syn på jakt og slike ting, så å skulle forklare dem hvorfor vi har avskyting på elg for å kontrollere bestanden, kan være vanskelig. Flere tyskere jeg har snakket med synes jo det kan være vanskelig å ta livet av fisk også. De har et annet syn på dette, sier Grim Ole. 

Ville knust hjertet mitt

Kulturforskjeller til tross; Grim Ole besøker gjerne Benedikt og hans omgangskrets flere ganger i fremtiden. Og de vil uansett treffes i Selbu, for som Benedikt sier er det uaktuelt å kvitte seg med hytta. 

– Det ville vært som å kutte av armen min, eller knuse hjertet mitt. Når jeg er i himmelen skal barna mine få overta hytta. Hva de velger å gjøre med den, skal jeg ikke legge meg borti. Men så lenge jeg lever kommer jeg til å være her. 

Og apropos barna; inne på hytta henger det et skilt med påskriften «Anjora». 

– Hva betyr det? 

– Hytta heter Anjora, oppkalt etter min eldste datter Anna, mellomste datter Johanna og min sønn Rafael.