På sparket: Hanna Dahlø Weiseth

Alder: 16 år Bor: Kvellohaugen

Reis bakover, tenk framover. Grytidlig mandag morgen droavgangselevene ved Selbu Ungdomsskole på en firedagers klassetur med Hvite Busser.Og på tråden klokka 19 tirdags kveld:    

-Hvor er du nå, Hanna Dahlø Weiseth?

-Nå er jeg på et hotell i Kraków i Polen, her vi skal botil vi drar hjem igjen torsdag ettermiddag. Flyturen gikk ikke helt somplanlagt, flyet vi skulle dra med ble kansellert, og for mange ble det lang ventetidpå flyplassen. Men sent mandag kveld var vi heldigvis alle samlet her påhotellet der vi bor to og to på rommet.

-Hva har stått på programmet i dag?

-I dag har vi vært på omvisning i konsentrasjonsleireneAuschwitz og Birkenau. Vi ble delt opp i grupper med hver vår leder som guidetoss rundt omkring i leirene og fortalte hva som hadde skjedd på de forskjelligestedene. Vi fikk se rommene der de eksperimenterte med barn, venterommene derfangene ble avkledd og gasskamrene som ventet. Ca. 1,5 millioner jøder ble dreptbare i Auschwitz.  

Hvordan reagerte du?

-Det var ikke enkelt å ta inn, helt uvirkelig egentlig,og der og da kjente jeg ingen spesielle følelser. Men så begynte jeg å tenke påmottoet for reisene med Hvite Busser, reis bakover, tenk fremover, og da skjøntejeg hvor viktig denne turen var for meg, og at den kom til å forandre ganskemye.

Forandre hva da?

-Det er litt vanskelig å forklare, men jeg fikk envoldsom respekt for menneskeverdet, og det slo meg med full kraft at dette måaldri skje igjen. Dette må vi aldri glemme. Heretter vil jeg tenke mer på at vimå godta hverandre som vi er og gjøre alt vi kan for å bekjempe rasediskriminering,fremmedfrykt og nynazisme.

Hva virket sterkest på deg?

-Å komme inn i gasskamrene var en sterk opplevelse, men endasterkere var inntrykkene fra soverommene i Birkenau. Opptil 700 personer stuet inni en brakke, og åtte i samme seng. På sultegrensen hele tiden og noen som døde hvereneste natt. Hvor trangt og kaldt og umenneskelig grusomt det måtte ha vært.  Uansett hvor mange timer du sitter iklasserommet og lærer om jødeutryddelsene og Holocaust, blir det noe helt annetå være på stedet der det virkelig skjedde.

Av det du har opplevd hittil; noe annet du vilfortelle om?

-Ja, jeg vil gjerne fortelle om avslutningen, da fem avoss leste dikt og en la ned blomster ved monumentet over de som mistet livet iAuschwitz. 680 norske jøder døde der, og på monumentet var det skrevet innminneord på forskjellige språk, og blomstene fra oss ble lagt ned der det stopå norsk. Elevene, lærerne og foreldrene som er med oss; da alle var samlet der.Det var så stille og høytidelig.

Hvilket dikt leste du?

-Jeg leste diktet «Det er ingen hverdag mer» av GunvorHofmo. Det slutter slik: Om vi i glemsel går: det er i asken deres vi trår.Gud, hvis du ennå er. Det er ingen hverdag mer. Sterkere kan det ikke sies.Vi må aldri glemme.