Halvard Kulseth Alder: 93 år Bor: Øverbygda
Når begynner minnet å feste seg hos et barn, og er detmulig å erindre noe som hendte for 80 år siden? Da meldingen om det tyskeangrepet på Norge kom; kanskje er du en av de få i Selbu som fremdeles husker krigsutbruddet9.april 1940, Halvard Kulseth?
-Jeg skal prøve så godt jeg kan, men husken er ikke somfør og jeg må ta et sterkt forbehold om at jeg kan minnes ting feil, og atandre kan ha opplevd det annerledes.
Hvor var du den 9.april 1940?
-Jeg var hjemme her på gården i Kulseth. Ikke så mange inabolaget hadde radio den gangen, og jeg husker at stua var full av folk somsatt spent og ventet på nyhetssendingen. Kanskje foreldrene mine visste littmer om det som forgikk ute i verden, men prøvde å skjerme oss barna. Jeg var trettenår og visste lite eller ingenting om Hitler og Nazi-Tyskland. Krigsangrepet komhelt overraskende, det tror jeg det gjorde på de fleste.
Som nær nabo til Morsetfamilien på Kleset; hvordan komdet til å prege krigsårene for deg?
-Jeg og Helge, den nest yngste av Morsetbrødrene, varjevngamle og gode venner. Han visste sikkert mer om krigstrusselen ute i Europaenn jeg gjorde, men vi snakket aldri om det. Skihopping og fotball var lekenvår. Krigen gjorde liten forskjell, vi drev på som før dagen lang. Helge var sålys og munter til sinns. Vi fant på mye rart. Han var mye hjemme hos oss og jegpå Kleset.
Når forsto du at det forgikk ting på Kleset som ikke tålteGestapos og nazistenes lys?
-Kanskje ante de voksne noe, men jeg kan ikke erindre atjeg visste noe om dette. Krigen kom inn i livet mitt natta til 1.mars i 1943 datyskerne slo til mot Kleset og jaget familien på flukt. Mor var oppe enda da de for forbi husa her medhest og slede i snøstormen. Neste dag fortyskere fra gård til gård og lette etter dem. Om kvelden kom de hit, jeg haddelagt meg, mor kom opp på loftet og sa at jeg måtte komme ned. Jeg fikk beskjedom å vise dem veien til Barogarden på Mosletta. Peder, Marit og sønnene Oddmund,Helge og minstegutten Trond, nazistene hadde mistanke om at de gjemte seg der.
Ble du med dem?
-Jeg hadde ikke noe valg. Jeg prøvde å nekte og husker atmor ba om at jeg måtte få slippe og at hun gråt og var helt ute av seg. Men detnyttet ikke. Jeg spente på meg skia og rente foran dem, det var to nordmenn ogen tysker. På grunn av store nedbørsmengder var det nesten uframkommeligoppover moene langs elva. Jeg stoppet flere ganger og ba om at vi måtte snu, menble bare bryskt kommandert videre. Men vi kom oss frem til slutt, jeg fikk ikkevære med inn, men måtte vente ei løe bortenfor garden. Det var den verste nattai mitt liv. Jeg har aldri vært så redd.
Når fikk dere vite hva som hadde skjedd?
-Vi fikk fort vite at Peder, Oddmund og Helge haddekommet seg unna, og at Marit og Trond var igjen i Barogarden. At det haddeskjedd en tragedie skjønte vi da tyskerne kom forbi husene her med Peder ogHelge som fanger, Helge med avskutt arm. Ingen fikk gå ut å snakke med dem, ogdette er jeg ikke sikker på. Men andre har fortalt at jeg sprang ut likevel og tokomkring Helge.
Hva med Oddmund?
Hendelsene går litt i surr for meg, men sannsynligvis vardet noen dager etterpå; en tysker som kom inn her og ba oss finne frem blyantog papir. De hadde skutt Oddmund, og tyskeren tegnet opp nøyaktig hvor han lå.Med hest og slede dro jeg og to karer opp til Østrungen og fant Oddmund delvistrukket under elveisen. Vi hadde aldri funnet han hvis vi ikke hadde fått den nøyaktigebeskrivelsen. Jeg har tenkt mye på den tyskeren, han skotta ut av vinduet ogvar tydelig nervøs for at de andre skulle komme etter og oppdage at han varinne hos oss. Ja, det har jeg grundet mye på, at det var forskjell på tyskerneogså, og at de var mennesker som oss.
Frykter du at krigen komme igjen?
Nei, jeg frykter ikke en ny krig. Det er så mye som skjer i verden nå. Så mye annet å frykte.
