Fælk & følk
Opplevelsen fra Selbu brant seg fast i Toms minne: – Var egentlig et ganske farlig eventyr
I Selbu finnes det to ganske så skjulte skatter som hver helg besøkes av eventyrlystne studenter. Nederlandske Tom Ootes er en av dem som bestemte seg for å oppsøke en av disse skattene. Uten et skikkelig kart og kompass la han og daten hans ut på det som skulle bli en strabasiøs ferd i Selbu. Turen endte til slutt opp med å bli en egen låt.
Publisert
Sist oppdatert
Da Ootes flyttet til Trondheim for å skrive bacheloroppgaven sin for noen år siden, bestemte han seg for å bruke tid på å utforske den norske naturen.
– Det var virkelig en flott tid. Naturen i Norge er fantastisk, sier Ootes til Selbyggen.
Men spesielt én opplevelse fra tiden i Trøndelag slapp aldri taket i ham. Den opplevelsen skjedde i Selbu.
– I verste fall kunne vi mistet livet den dagen, sier Ootes.
Koie-skattene i Selbu
Flere år etter denne opplevelsen, som vi kommer tilbake til, bestemte Ootes seg for å skrive en låt om hendelsen – en låt han har fremført på utallige konserter i hjemlandet sitt.
Låta heter «Lynhøgen» (hør den lenger ned i saken) og tittelen gir kanskje ingen umiddelbare assosiasjoner for folk flest i Neadalen. Men dette er altså navnet på en koie som ligger i Selbu, mellom Sjøbygda og Rensfjellet. Lynhøgen er én av totalt 23 koier i nettverket av NTNU-koier.
Slett ikke alle er klar over det, men det finnes faktisk to slike koier i Selbu. Lynhøgen er den ene, mens «Selbukåten» er den andre. Sistnevnte ligger ved Lomtjenna bak Strandbyggfjellet, og sammenlignet med Lynhøgen er Selbukåten en enda mer spartansk koie.
Også denne koia kan være utfordrende å finne frem til.
Felles for disse koiene – eller gammene om du vil – er at de ofte har en svært enkel standard. De har ikke innlagt vann og det er ingen elektrisitet. Her gjelder det å fylle vann fra nærliggende bekker og fyre med ved.
At koiene ofte befinner seg skjult i naturen, og i krevende terreng langt unna bebyggelse og kollektivtransport, forhindrer imidlertid ikke studenter fra å bruke dem. Koiene er ofte fullbooket gjennom året.
– Optimistisk som jeg er begynte vi bare å gå
Tilbake til Tom Ootes og hans eventyr.
– Ikke lenge før jeg reiste til Trondheim begynte jeg å date en jente som jeg møtte i byen jeg bor i nå, Utrecht. Vi avtalte at hun skulle komme til Trondheim slik at hun kunne se byen og bli kjent med vennene mine. Da hun omsider kom, begynte vi å planlegge en tur. Min tyske romkamerat fortalte meg om NTNU-koiene. Jeg ble overrasket over hvor mange slike hytter som fantes, og over at de ble vedlikeholdt av en gruppe unge mennesker, sier Ootes.
Ootes og daten valgte seg ut en koie som lå relativt nærme Trondheim. Valget falt på Lynhøgen.
– Jeg hadde ikke den nøyaktige ruta plottet inn, men så optimistisk som jeg alltid er, begynte vi bare å gå, sier Ootes.
Den dype snøen sugde kreftene ut av de to eventyrlystne nederlenderne. Etter å ha vandret i mange timer begynte det å bli mørkt.
– Vi følte lenge at vi gikk i riktig retning, men da solen begynte å gå ned kom det en ubehagelig følelse snikende. Hadde vi tatt til høyre, der vi egentlig skulle ta til venstre? Timene gikk og det ble bekmørkt. Vi var slitne og hadde ingen anelse om hvor koia befant seg, sier Ootes og legger til at det ikke var mobildekning i området.
Måtte ta seg inn i hytte
Der og da, i bitende kulde – og med et energilager som var tømt – innså paret at de måtte søke ly.
– Vi fant heldigvis en annen hytte og så ikke noen annen utvei enn å komme oss inn i den. Vi hadde en veldig, veldig kald natt i den hytta. Daten min, Sarah, var veldig trøtt og kald, sier Ootes.
Lånet av hytta er omtalt i låta han skrev:
«And when the night came, we luckily found a home».
Tom og Sarah våknet opp til blå himmel. De hadde overlevd natta, og nå kunne de endelig forsøke å finne Lynhøgen.
– Rundt klokken 15 på ettermiddagen nådde vi Lynhøgen.
Det ble til slutt et fint opphold i koia, forteller Ootes.
– Vi hadde en veldig koselig stund sammen der. Jeg kappet ved, mens hun satt inne i koia og leste. Neste dag ble vi imidlertid overrasket av mye snø, så vi bestemte oss for å bli værende en natt til. Heldigvis hadde vi nok mat.
Slik endte kjærlighetshistorien
Dagen etter bestemte de seg for å begynne ferden mot sivilisasjonen igjen.
– Da vi endelig kom ned til veien igjen fikk vi skyss til busstasjonen av en hyggelig eldre mann.
– Hva sitter du igjen med etter denne turen?
– I ettertid fremstår dette eventyret, rasjonelt sett, som ganske farlig. Det var jo en reell sjanse for at vi ikke skulle finne et sted å sove. Men til syvende og sist er dette et flott minne. Å være sammen og nyte den fantastiske naturen kommer jeg aldri til å glemme.
– Og hvordan gikk det med kjærligheten?
– Når det gjelder slutten på kjærlighetshistorien endte den ikke så bra. Da jeg kom tilbake til Nederland etter bachelor-skrivinga hadde Sarah fått seg en ny kjæreste og jeg var veldig singel igjen, haha.
– En av de vanskeligste koiene å finne
Anne Cecilie Bekkelund er koiesjef i NTNU Koiene. Hun synes det er gøy at Ootes’ skrev en låt inspirert av opplevelsen han hadde.
– Jeg må si at det er fantastisk at turen til Lynhøgen inspirerte Tom Ootes til å skrive en sang. I likhet med Ootes er det mange utvekslingsstudenter som reiser på koietur, og etter min mening er koieturer den beste måten å oppleve den fantastiske naturen vi nordmenn er så stolte av. Lynhøgen er jo en av våre 23 koier og en av dem som er vanskeligst å finne. Man bør derfor være godt rustet når man begir seg ut på tur dit. Men det pleier å ordne seg til slutt og man sitter som oftest igjen med en knakende god historie, sier Bekkelund.
