– Nestatunet ble midt i blinken for meg

Bjarne Alseth var for syk og hjelpetrengende til å bo hjemme, men for frisk til å få fast plass på Selbu Sykehjem. – Jeg falt mellom alle stoler. Men så kom Nestatunet med sine heldøgns omsorgsleiligheter. Det tilbudet ble midt i blinken for meg, sier den parkinsonrammede 81-åringen fra Innbygda. 

– Det som har reddet meg de siste åra, er avlastningsoppholdene jeg har fått på sykehjemmet. Men siste jula fikk jeg avslag fordi det var fullt belegg. Men da var det ikke så farlig lenger, for jeg visste at det gamle sykehjemmet skulle bygges om til heldøgns omsorgsleiligheter som slike som meg kunne få leie.  Jeg var den første til å søke, og en av de første som flyttet inn. Nå har jeg bodd her på Nestatunet i snart to uker og savner ikke terrasseleiligheten min i Innbygda ett sekund, sier Alseth. 

Trygghet og bofellesskap  

Ettromsleiligheten med stue, kjøkkenkrok, bad og sovealkove er på mellom 30 og 40 kvadratmeter. 

– Det er mer enn stort nok for han, mener Alseth. 

– Hva skal jeg med en stor og flott leilighet? Her har jeg alt jeg trenger og er min egen herre. Kommer det noen på besøk, har jeg pulverkaffe og kaffebrød i skapet. Det viktigste for meg er at jeg er trygg og slipper å kjenne meg ensom. Samme hvilken tid på døgnet det er, får jeg hjelp hvis det skulle være noe. Og det å være flere i samme bofellesskap betyr enormt for meg. På hvert tun er det ei lita stue, og der er det alltids noen å snakke med. Jeg har jobba på forskjellige butikker i Selbu i nesten 50 år og trives med å ha folk rundt meg og noen å snakke med. Å bli gammel, hjelpetrengende og ensom er ikke så greit, men det forstår du ikke før du kommer på det stadiet selv, sier Alseth. 

Ikke dyrt 

For en enslig leietaker er husleia på 7500 kroner i måneden og da er strøm, renhold og alle faste utgifter inkludert. Det er opp til hver enkelt hvor ofte og hvor mange måltider en vil kjøpe. Alseth forteller at han selv har bestilt full pensjon og får god og næringsrik mat til alle måltider. 

– Middagen koster 100 kroner og til sammen betaler jeg cirka 5000 i måneden for maten. Når en vet hva alt koster i dag, synes jeg ikke det er dyrt. Nå har jeg blitt så gammel at jeg har ikke noe mer å spare til. Dette er endestasjonen, og dit jeg drar neste gang får jeg ingenting med meg, sier Alseth.

Livat på Åbiten 

Frokost, lunsj og kveldsmat vil han etter hvert spise på felleskjøkkenet sammen med de andre beboere på tunet. Men middagen, den inntar han helst på Åbiten. 

– Det er begrensa hvor mye jeg klarer å bevege meg ute, men ved hjelp av rullatoren klarer jeg heldigvis å gå fra leiligheten min og til Åbiten selv. Der foregår det mye, og ofte treffer jeg kjentfolk som kommer dit for å kjøpe seg middag. I går var det mandag og fisk på menyen. Det var mye folk og prat og latter rundt bordene. For den som har vært enslig lenge, betyr det mye å få oppleve kameratskap og hygge rundt et måltid, sier Alseth som er førstemann på pletten når det blir musikk og gammeldans. 

– Sist torsdagskveld var Odd Arne Halaas her og spilte på trekkspill og sang. Det var minst 100 personer til stede, så Åbiten har allerede rukket å bli en populær aktivitetsplass og møtested. Det betyr veldig mye for oss som bor her, sier Alseth.  

Edvin støttekontakt  

Han forteller at han alltid har vært glad i gammeldansmusikk, men at han aldri har vært noen stordanser selv. 

– Kona mi, Else, var veldig flink til å danse, og hun klarte å dra meg ut på dansegulvet i en vals eller reinlender iblant. Vi gifta oss i 1981 og fikk to barn. Senere fikk vi to barnebarn og to fosterbarnebarn, men Else fikk ikke oppleve det. Hun fikk kreft og døde i 1992. Det var en tung sorg. Jeg har aldri helt kommet over det, sier Alseth og forteller om en annen person som har betydd mye for han de siste årene. 

– Edvin Mebust er den beste støttekontakten jeg kunne ha fått. Han tar meg med ut på tur og på alt av musikk- og dansetilstelninger rundt omkring i bygda. Vi er like glade i gammeldansmusikk begge to, men i motsetning til meg er Edvin knakende god til å danse. Når damene kommer og byr han opp, er det en fryd å sitte å se på. Under Trollspæll-arrangementet på Årsøya i fjor sommer holdt vi ut i tolv timer i strekk. Neste dag var jeg så stiv og støl at jeg nesten ikke kom meg opp av senga. Men du verden, det var verdt det, sier gammeldansentusiasten.  

Takker politikerne og Selbu kommune 

Bjarne Alseth er kreftoperert og har slitt med Parkinson i 14 år. 

– Det går ikke noe framover med helsa, men takket være medisiner og god hjelp fra helse- og omsorgstjenesten i Selbu kommune, klarer jeg å holde sykdommen noenlunde i sjakk, sier han. 

Før jul fikk han korona og påfølgende lungebetennelse, men hjemmetjenesten reagerte raskt og hjelpen kom i tide.  

– Jeg lå på St Olav i to uker og var så dårlig at jeg var i ferd med å miste håpet. At jeg klarte å komme meg tilbake igjen er et under, og nå når jeg har fått et nytt hjem her på Nestatunet, ser jeg lysere på tilværelsen enn på lenge, sier Alseth som ber Selbyggen formidle en takk til de rette instanser i Selbu kommune.  

– Selbu har kommet søkka langt når det gjelder eldreomsorgen. Først nytt sykehjem og nå Nestatunet og Åbiten. Det er nesten for godt til å være sant. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal takke, men det må i første rekke bli ledelsen i Selbu kommune og politikerne som har satt eldreomsorg øverst på prioriteringslisten. De skal vite at vi er mange som er takknemlige, både vi som nyter godt av tjenestene og våre pårørende, avslutter Bjarne Alseth.