Når skoleklokka ringer – og valgurnene åpnes

Høsten ringes inn igjen, med summing i klasserommene, skolesekker og sommerfugler i magen. Skolestart 2025 markerer både fortsettelsen av hverdagen og begynnelsen av nye utfordringer.

Bak de høytidelige bildene fra første skoledag ligger et skole-Norge i brytningstid. Dette året har nyhetene vært fulle av diskusjoner. For eksempel om lærere skal ha rett til å gripe fysisk inn mot elever som forstyrrer (og i så fall i hvilken grad). Eller om barn født sent på året bør få vente et år med skolestart. Eller om det er mer undervisning, eller mer lek, som gir best læring? Og hvordan skal vi egentlig håndtere skjermbruk og kunstig intelligens i klasserommet?

Når vi går til valgurnene i september, er skolen en av de store skillelinjene mellom partiene. Borgerlig side vil ha flere timer, mer testing og tydeligere disiplin. For eksempel vil Høyre gi førsteklassinger en ekstra skoletime hver dag, og gjøre nasjonale prøver til et fast verktøy for å måle kvalitet. De ønsker å åpne for flere friskoler og snakker varmt om valgfrihet. På rødgrønn side trekkes linjene annerledes: mer lek og trivsel i småskolen, mindre testing, og sterkere satsing på fellesskolen. De er skeptiske til privatisering og vil heller bruke ressursene på å redusere forskjeller og styrke psykisk helse i skolen.

Midt i dette står vi, lokalsamfunnene. I Selbu og Tydal er vi stolte av skolene våre. De er oversiktlige, trygge og nært knyttet til lokalsamfunnene. Vi har lærere som kjenner elevene – og foreldrene. Også vi møter mange av de samme prøvelsene som storbyene. Om vi skal snakke om hvilke utfordringer norsk skole står overfor, både nå og i den nærmeste fremtiden, kan vi nevne: mangel på lærere og rekruttering, læringspress vs. barns behov, utsatt eller fleksibel skolestart, disiplin og trygghet i klasserommet, digitalisering og skjermbruk, økende forskjeller, skolebygg og læringsmiljø, psykisk helse, mobbing, språk og integrering.

Nå er ikke meningen med denne lederen å svartmale situasjonen for skolene våre, for lokalt opplever vi skoler og lærere som bryr seg, og som prøver med alle sine midler å skape en god skolehverdag for våre barn. Og vi som foreldre, og øvrig samfunn rundt, må støtte lærerne i en stadig tøffere arbeidshverdag. Kanskje vi bør bli flinkere til å spørre oss selv: «Er denne steinen av en slik art at jeg bør legge den på skolens lasteplan, eller finnes det andre måter å løse problemet på?».

Og en annen ting vi kan gjøre, det er å tenke over dette: når du avgir din stemme i høst, stemmer du ikke bare på et parti. Du er med og avgjør hvilken retning norsk skole skal ta: Skal den bli mer målstyrt med strengere krav? Eller skal den satse mer på lek, og fokus på sosial utjevning?

Vi som bor i små kommuner vet hva skolen betyr. Mister vi kvaliteten i skolen, mister vi mer enn et klasserom – vi mister en av grunnpilarene for å bo og leve her. Derfor er det viktig at nettopp du engasjerer deg, og bruker stemmeretten din.