Om livet slår, er det alltid håp

Gjennom livet opplever vi alle sorg. Sorga når alle. Ingen unngår den vonde, svarte følelsen når en har mistet en som en er glad i, en som har betydd mye for ens liv. En føler seg hjelpeløs og forlatt, motløs og kraftløs.

Alle har opplevd det, og alle vil komme til å oppleve det. Men livet må likevel gå videre. Om alt kjennes svart, må en gjennom det.

Sorgen har mange fasetter

Men sorgen kan romme så mangt. Den rommer smerte og lengsel etter det som var, den rommer vemod og savn, og den rommer det vonde og såre, i tillegg til en tomhet som ikke lar seg fylle. Men gjennom tårene kan sorga også romme uendelig mye glede, minner om gledesstunder som fremkaller smilet og latteren fra dager sammen med den en har mistet. Slik er sorgens bilde sammensatt med uendelig mange fasetter, utallige fargenyanser.

Men om sorgen endrer karakter etter hvert, så tar den aldri helt slutt. Den bærer vi med oss livet ut. Og ingen opplever sorgen nøyaktig likens.

«Min sorg er ikke den samme som din sorg», heter det i en sang. Og slik er det.

Det kom 75

Det var en spesiell kveld vi fikk oppleve sammen med 75 andre i Selbu kirke torsdag i forrige uke da Selbu menighet inviterte til en ettertankens og minnenes kveld i Selbu kirke med tittelen «Når livet slår». Det var betydelig flere enn arrangørene hadde regnet med. Det var også en kveld som ga tanker om det å kunne leve et godt liv i framtida, trass i den sorgen som en alltid vil måtte leve med. Den ga åpning for å få trøst og styrke. Og den viste at ingen skal stå alene i sin sorg, selv om det bare er du som helt kan forstå den.

En kveld som gjorde godt

Vi vet ikke, men vi hadde en følelse av at de aller fleste av de tilstedeværende hadde en stor sorg i bagasjen, enten den var av nyere dato, eller den skrev seg tilbake til noe som skjedde for lang tid siden.  Men gjennom toner og ord, sangtekster og dikt, og med ei stemningsfull lystenning, følte vi at kvelden ga trøst og lindring, og ikke minst håp for det livet vi fortsatt har igjen å leve her på vår lille jord i vår urolige verden.

Det var en kveld som gjorde godt, og det var en kveld som var for alle, uansett bakgrunn, uansett livssyn og uansett sorg.

Svært dyktige aktører

Det var Maria Eriksdatter Langli som hadde ideen til denne kvelden som skulle gi håp, selv om bakteppet kunne virke svart. Hun stilte også opp som sangsolist og diktleser sammen med Ivar Aas, Oda Cecilie Folde og Lisbeth Sørflakne, mens Jovna Zakharias Dunfjell akkompagnerte sangerne på piano, i tillegg til at han også spilte vakker musikk som passet akkurat til lystenningen der alle i publikum også deltok. Hilde Guldseth var kveldens prest og delte gode ord og tanker med menigheten, mens kirketjener Ola Dalheim som alltid tok seg av alt det praktiske rundt kvelden på en utmerket måte.

Det bli flere slike kvelder

Dette var den første av slike kvelden i Selbu kirke. Men de som stod for kvelden, ga uttrykk for at de akter å arrangere tre eller fire kvelder i løpet av et år. Det håper vi vil bli en realitet. For det vil aldri slutte at «livet slår». Og sorgen blir vi aldri ferdig med.