På sparket Espen Sørflakne – Alder: 43 år – Bor: Flora
I TV Norges nye realityserie konkurrerer fem kandidater om tittelen Vaktmesternes Mester.
-Kanskje du også burde ha stilt opp der, Espen Sørflakne?
-Nei, jeg er nok langt ifra noen mesterkandidat, menforgjengeren min, han Ivar Østby, skulle absolutt hatt en mestertittel, for haner som et levende leksikon i vaktmesterfaget. Heldigvis stikker han fremdelesinnom skolen her på Kløfta av og til, og jeg bruker han for alt han er verdt.
-Men det ryktes at også du er blitt en populærvaktmester?
-Det var trivelig å høre, men egentlig er jeg ansatt somdriftsleder ved byggeteknisk avdeling i Tydal kommune. Men alle ungene både ibarnehagen og på skolen kaller meg bare for vaktmester`n, og det er jeg både littstolt og glad for. Jeg liker å tulle og spøke litt med dem, og det er en fantastiskgrei gjeng å forholde seg til. Hvis de en sjelden gang finner på noe tull,leter jeg ikke etter syndebukker, men tar det opp der og da og får saken ut avverden så fort som mulig. Når jeg tenker på min egen oppvekst og skolegang påInderøy, så gjorde vi mye mer gærnskap før i tiden.
Inderøying som bor i Flora og jobber i Tydal; hvordangikk det til?
-Det med Flora er en lang historie, men her erkortversjonen: Tilfeldigvis var jeg så heldig å bli kjent med ei jente som het LisbethSørflakne. Da eldstegutten vår ble født, bodde vi i Trondheim. Valget om åflytte til Flora tok vi 2004, da vi fikk tilbud om å overta småbruket til mortil Lisbeth. Da vi giftet oss to år etter, tok også jeg gårdsnavnet Sørflakne.Nå er vi i ferd med å bygge nytt fjøs med plass til 30 mordyr, amme-kyr ogkjøttfe. Med tanke på at det bare er ei attåtnæring, er det ei stor investering.Men hvis gårdsdrifta skulle holdes i hevd, var det enten eller. Når det gjelderjobben i Tydal, så var jeg kjempeheldig som fikk den. Fra forsvaret er jeg utdannetelektronikktekniker og har jobbet i IT-bransjen. Slike jobber vokser ikke påtrær, verken i Selbu eller Tydal.
Hvordan var det å komme til avsidesliggende og grissgrendteFlora?
-Å komme til Flora var veldig enkelt. Det var høst ogsnart elgjakt da vi kom flyttende, og jeg fikk straks beskjed om å kjøpe megbørse. Siden har jeg vært med på elgjakta hvert eneste år, og det er vel unødvendigå si at jeg følte meg velkommen og trivdes fra første stund. Det er ikke så mangefastboende i Flora, men det gjør ikke så mye når de som er her er sånne triveligefolk. Spesielt artig var det at en ungdom nylig overtok nabogården rett over elva.At yngre vil bosette seg her gir optimisme til alle i grenda.
Hva med dine egne barn; tror du de ser for seg enframtid i Flora?
-Trolig ikke eldstemann, Oskar, nei. Han er skikkeligdatainteressert, og du vet, internettkapasiteten i Flora er ikke akkurat denbeste. Nå går han på videregående skole i Levanger, og som den bygutten hanallerede er, tror jeg neppe Flora blir stedet for han. Freia på ti og hesteinteresserteDorte på 15 ser kanskje litt annerledes på det. Med tanke på ny-fjøset og at vinå legger til rette for ei framtid på Sørflakne, har de i alle fall en mulighethvis de selv skulle ønske det. Men både Lisbeth og jeg er helt klar på at vialdri vil legge noen føringer for dem. Det er kjempeviktig at de finner sinegen veg.
Når du tenker tilbake på dine 16 år i Flora, er detnoen du vil takke?
-Jeg vil takke alle i grenda for måten de tar imot nykommerepå og for det gode samholdet og fellesskapet de har skapt og som de bestreber seghardt på å holde vedlike. Og så vil jeg takke svigermor og mannen hennes for atde alltid stiller opp og kjører ungene våre til håndballtrening
og andre fritidsaktiviteter.Alt foregår i sentrum av Selbu, og det blir milevis hver eneste uke. Og ikkeminst vil jeg takke drosjenæringa i Selbu, sjåførene som hver eneste dag henterog bringer skolebarna fra Flora. Så omgjengeligeog lette og prate med og sånt godt lag de har med ungene. Du snakket omVaktmestrenes Mester, men kanskje burde vi kåre drosjesjåførenes mester også, menda blir det ikke bare en, men alle de som har sitt daglige virke veddrosjesentralen i Selbu. Der har de det kanskje ikke så greit for tida, så oppfordringmi blir: Ta godt vare på den lokale drosjenæringa, den betyr så mye for såmange!
