– Med det samme så håpa jeg at det hadde gått bra

Ole Kristian Dyrdal er en av mange rypejegere som alltid ser frem til ny jaktsesong. Når sommeren er på hell, begynner lengselen om lange dager i fjellet sammen med kompiser å melde seg igjen. Men i år tok turen en litt annen vending enn forventet.

Alt lå til rette for at Ole Kristian skulle få et noen fine dager på hytta ved Store Kvernfjellsvatnet på jakttur sammen med bror Morten og kompis Sigmund Hårstad. Men etter et drøyt døgn så smalt det. Ikke i form av hagleskudd mot rype, men i form av overtråkk på hyttetrapp under et nattlig dobesøk. 

Hadde ikke sjans

– Med det samme så håpa jeg at det hadde gått bra, og sovna relativt greit på lørdagsnatta. Det var ikke før jeg våknet om morgenen og innså at jeg ikke hadde sjans til å gå på foten at jeg ba Morten og Sigmund om å ringe nødsentralen, forteller Ole Kristian. 

Hytta ligger i et område uten mobildekning, og karene måtte opp på Rensbergknippen for å få signal. 

– De ringte først 113, men fikk beskjed om at helikopter ikke kunne komme på grunn av dårlig flyvær. Så da var det egentlig bare å vente, sier Ole Kristian. 

Elleve mann og tre kjøretøy

Timene gikk, og rundt klokken 15.00 banka det endelig på døra. Det var en fotpatrulje fra Røde Kors som hadde tatt seg innover det krevende terrenget.

– Jeg var egentlig sikker på at de ikke kom til å komme på grunn av den vanskelige fremkommeligheten, men Røde Kors stilte opp med mannskap fra både Trondheim, Malvik og Stjørdal, forteller Ole Kristian.

Til slutt hadde hele 11 mann, to firhjulinger og en sekshjuling ankommet stedet, og ikke lenge etter var de i gang med å få den skadde selbyggen opp på båre og videre opp på platten på sekshjulingen.

– Jeg ble utrolig skeptisk med det samme og så for meg at det kom til å bli et lite helvete. Men de var nøye med å stabilisere foten og pakket meg godt inn, så turen var mer behagelig enn man skulle tro, forteller han.

For å komme seg rundt Høystakken, som er svært bratt på begge sider, måtte bæreberedskapet i sving. De plasserte Ole Kristian på en anordning med et stort hjul under og kom seg rundt.

– De gjorde en fenomenal jobb, og det var god stemning hele veien. Det satt alltid en mann bak på platten sammen med meg, sier han, og legger samtidig til at han syns det er synd at Selbu ikke har et operativt Røde Kors lengre på grunn av mangel på folk.    

Rollene ble byttet om

Til vanlig er Ole Kristian vant med å være den som leverer hjelpetjenester til folk i nød. Gjennom sin 18 år lange karriere i ambulansetjenesten har han tatt vare på mennesker i mange forskjellige situasjoner. Nå fikk han selv kjenne på hvordan det er å motta hjelp.

– Jeg fikk virkelig kjenne på den tryggheten som mange pasienter sier til meg at de gjør. Jeg lente meg bare tilbake og stolte fullt og helt på dem. Selv om jeg må innrømme at jeg følte litt på «skammen» på grunn av at hele situasjonen var så unødvendig. Likevel var jeg helt avhengig av hjelp. Jeg hadde ikke sjans til å gå på foten, sier han. 

Turen ned tok fire timer, og de kom frem akkurat før det ble mørkt.

– Dermed ble det legevakt og en tur til sykehuset der de konstaterte at det var brudd i ankelen. Heldigvis var det ikke av den kompliserte sorten, så det kommer antageligvis til å gro fint, sier Ole Kristian. 

Roser beredskapen

I løpet av intervjuet med Selbyggen kommer bror Morten og kompis Sigmund ned fra fjellet. På grunn av den dårlige mobildekningen har de vært intetanende om hvordan det gikk med broren og kompisen etter at Røde Kors fraktet ham ned. 

– De er jo også en del av beredskapen. Jeg var helt avhengig av at de kom seg opp på den toppen og fikk mobilsignal nok til å ringe etter hjelp, sier Ole Kristian.

– Vi håpa jo at det bare var et vanlig overtramp, selv om det kjapt var ganske tydelig at han hadde svært vondt, forteller Sigmund. 

 Ole Kristian benytter videre anledningen til å rose hjelpemannskapet. 

– Jeg er så imponert over at disse menneskene satte av hele lørdagen sin. De fikk inn meldinga samtidig som luftambulansen, og satte i gang kjapt. Hele aksjonen tok 12 timer, så mannskapet var rimelig slitne etterpå. På grunn av dem gikk det hele utrolig bra, og det gir en enorm følelse av trygghet, avslutter en svært takknemlig Ole Kristian Dyrdal.