Mannen som reiste seg og gikk opp en fjelltopp

I fjor sommer fikk Asbjørn Hansen (59 år) påvist alvorlig hjertesvikt, og fikk samtidig hjerneslag og mange blodpropper i hele kroppen. Han fikk koldbrann i en fot, og måtte amputere beinet. I tillegg hadde han blodforgiftning og holdt på å dø. Et halvt år etter amputasjonen klarte han en bragd få hadde ventet. 
 

(OBS: sterke bilder i saken)

– Jeg gikk opp Bringen fra Skytthølet. Vi brukte 7,5 timer opp og ned, men det var et mål for meg å klare det, sier Asbjørn Hansen. Like før jul i fjor ble beinet amputert fra kneet og ned, så på turen gikk han med beinprotese.  

Selbyggen møter en veldig positiv mann med en smittsom energi i huset hans i Botnlia i Selbu. Her har den opprinnelige Trondheimsmannen bodd i 25 år sammen med kona Beathe Skogmo. Ekteparet har tre barn, Camilla, Renate og Øyvind, som alle har flyttet ut av redet. Øyvind og Renate bor i Trondheim mens Camilla har hus på nabotomta til foreldrene. Huset til Camilla ble bygd av Asbjørns svigerfar, Magne Skogmo, som også bor i samme boligfelt.  

– Alt har vært fryd og gammen. Vi trives godt i Selbu, og vi har stort sett vært ved god helse. Jeg hadde et sykdomsforløp i 2009, men har de siste ti åra vært frisk som en fisk, forteller Asbjørn Hansen.  

– Det var jeg derimot ikke på denne tida i fjor, sier mannen som fyller 59 år fredag den 11. september. 

Hjertesvikt, slag og åtte blodpropper 

Sommeren 2019. Helt uanmeldt ble Asbjørn tungpustet og fikk hovne føtter. Slik starta en dramatisk del av livet hans. Asbjørn dro til legen og fikk diagnosen forstørra hjerte. Han fikk ny time til en spesialist, men ville vente med denne til etter sydenturen som de straks skulle på.  

– Det skulle jeg ikke ha gjort. Heretter ballet det på seg. Når jeg kom hjem fikk jeg feber. Kjerringa insisterte på å kjøre meg til sykehus straks, selv om jeg ikke ville. Så ble alt bare gæli. Jeg hadde blodforgiftning med blodpropper flere steder i kroppen, derav lungene og hjertet. Disse gikk til både hjernen og bein. Jeg fikk akutt nyresvikt og flere små hjerneslag, noe som resulterte i lungeemboli. Og så mista jeg språket. Jeg bare snøvla bare, og nesten bare kona forstod hva jeg sa. Jeg har sett over noe jeg skrev på denne tida, og jeg forstod ingenting av det selv. Det ble mange timer hos logoped og jeg var på sykehus i tre måneder i strekk, forteller Asbjørn Hansen.   

Etter et lite opphold hjemme i Selbu fikk han en måned med rehabilitering i Meråker. Fra i fjor sommer til nå har han tilbrakt omtrent et halvt år på sykehus og opptreningssentre.  

Foten av – blid igjen 

Han sier han husker veldig lite fra siste halvdel av 2019. Han sov mye og var trøtt hele tiden, og mener han var mer eller mindre borte. Og så var det smertene. Det var vondt hele tiden, og de ga seg ikke. 

– Så begynte tærne mine å bli blå. Etterhvert ble de helt svarte. Jeg hadde fått koldbrann og blodforgiftning. Blodsirkulasjonen hadde stoppet opp under kneet og de sa at jeg måtte amputere høyre foten. Det var helt greit for meg, sier han. 

Foten ble amputert den 9. desember 2019. Han forteller at det var som å slå på en bryter. 

– Med en gang foten var av så var smertene også borte, og Beathe sier at jeg ble blid igjen. Jeg hadde vist gått rundt og vært sur helt siden sommeren. Jeg har ei kjerring som virkelig har stilt opp for meg. Hun har vært helt usedvanlig, utbryter en takknemlig ektemann. 

Hver dag kjørte kona Beathe fra Botnlia til enten St. Olavs eller Meråker. Asbjørn tror hun har lagt igjen minst 10 000 kroner i parkeringsavgifter. 

Opptrening på egenhånd 

Vel hjemme igjen i Selbu får han besøk av hjemmesykepleien to ganger om dagen og han begynner på fysioterapi. Det skulle ikke vare lenge, for omtrent samtidig som han kom hjem etter rehabilitering på Selli, startet koronapandemien. Da ble det brått slutt på fysioterapitimer, og han måtte vente helt til september før fysioterapien startet opp igjen. Kona, som er bestyrer av to barnehager i Selbu, fikk hjemmekontor, og sammen gikk de på ferden mot rekreasjon.  

– Kona mi og jeg går mye på tur, og nå har vi har vært hyppige brukere av Selbustien. Stien er helt fantastisk og fortjener all ros!, sier Asbjørn.  

Han satt i rullestol helt fram til mars i år, og det var først i vår at han klarte han å ta sine første skritt uten å måtte støtte seg til krykker. Bare noen måneder etter at krykkene ble kastet klarte han å komme seg opp til Brenntopp.  

– Oppe på toppen bestemte jeg meg for at neste turmål måtte bli Bringen, forteller han. 

Lang tur til Bringen  

Og Bringen skulle det bli. Fjelltoppen som på klare dager byr på utsikt til fjella på Fosen, mot Trollheimen og grensefjella mot Sverige, har vært et årlig turmål for Asbjørn Hansen. Årets tur skulle derimot bli annerledes. Turen som vanligvis tar fire timer tur/retur tok i år nesten dobbelt så lang tid.  

– Det gikk sakte oppover. Når vi endelig hadde kommet oss opp på toppen, så tenkte jeg at det bare var å løpe ned, men det viste seg at nedstigningen var like vanskelig, om ikke vanskeligere enn turen opp. Det var mye stein, og jeg måtte gå rundt, for jeg får ikke til å klatre over stein med beinprotesen, sier han.  

På toppturen til Bringen hadde han med seg kona Beathe, dattera Camilla og vennen Trond Sturla Nilsen. De byttet på å bære krykkene hans og tok mange pauser. Turen starta med skinnende sol, men halvveis til toppen ble de overraska av et kraftig regnfall og på toppen av Bringen var det så vidt de klarte å stå på beina grunnet all vinden.  

– Da sprettet vi champagnen. Jeg viste ikke at de hadde med det, så det var en hyggelig overraskelse, sier den viljesterke mannen med et godt smil om munnen.  

– Du må jo ha en ekstrem stå-på-vilje? 

– Jeg tror egentlig ikke at jeg har det, men jeg må jo finne på noe. Tiden går veldig sakte når jeg bare sitter hjemme, sier Asbjørn og forteller at han også har fått brukt båten som har fast plass i Putten mye. 

– Men jeg må krype bortover brygga for å komme meg oppi båten.    

Nye interesser 

Dagene kan fort bli lange og kjedelige, og ting han aldri har interessert seg for har blitt til nye hobbyer etter at han begynte med beinprotese og ble sykmeldt. Mannen har blitt en habil hobbysnekker, noe den utbygde platten, verandaen og alle blomsterkassene vitner om.  

– Jeg prøvde også å fikse taket, men det ble for vanskelig å gå i stigen med kunstig fot. Da trødde svigerfar Magne til. Dagene går nå med til å holde på hjemme. Søstera mi på 72 år er så kry av meg, for sånt gjorde jeg ikke før, ler Asbjørn. 

Savner jobben 

Han forteller at han ikke savner foten i det hele tatt, men kan iblant kjenne den i form av smerter i tå og en utrolig kløe. Dette er bare fantomsmerter, og eksperter sier at det er mest utpreget det første året etter en amputasjon. 

– Men jeg savner jobben så til de grader. Og jeg savner å kjøre bil. Det er vanskelig å bo i Selbu uten å kunne kjøre, utbryter han. 

I hele 31 år har Asbjørn kjørt lastebil for Tine Meierier på Tunga, der han blant annet har fraktet melk til skoler og skolefritidsordning. Nå har han vært sykmeldt fra jobben siden 13. juli i fjor og går på arbeidsavklaringspenger. Ettersom det er høyre fot han har amputert påvirker det kjøreevnen og bilen må derfor ombygges.  

– Det er ikke noe problem med jobben. Jeg har vært på prøvejobbing hos Tine, og det forløp seg uten problemer. Tine er en IA-bedrift, og de vil alltids finne noe jeg kan gjøre, selv om kanskje oppgavene blir litt annerledes. Saken er at jeg ikke kommer meg til og fra jobb. Det er privatbilen som er problemet. Jeg har fortsatt førerkortet, men kan ikke kjøre bilen før den blir tilpasset. Er jeg heldig er bilen ombygd om en måned, men det kan bli en lang prosess for anbudsrunder må til. NAV mener i alle fall at jeg skal tilbake til jobb og at jeg skal kjøre lastebil igjen. De sier at det går fort å bygge om lastebilen, sier Asbjørn Hansen.  

Utrolig bra folk! 

Mannen som møter Selbyggen utstråler positivitet og styrke, og han kvier seg ikke for å skryte uhemmet av alle som har stilt på for ham og av alt helsepersonalet han har møtt i forbindelse med sykdommen. Han sier at hjemmesykepleierne i Selbu er helt fantastiske og at både sykehus og personale i Meråker, Selli og på St. Olav er utrolig bra.  

– Og så har jeg mange gode støttespillere her i Selbu. Jeg er veldig heldig. I forrige uke var jeg med Nils Kjøsnes på opptrening av hunder til harehundjakt. Vi tente bål og koka kaffe på svartkjel. Det har jeg nok ikke gjort siden jeg var ung. Bjørn Eidem tok meg med på tur med løypemaskin i fjellene i Selbu, og hans bror Egil Arne Eidem, som selv har fått bilen ombygd, har tatt meg med på blåtur, forteller Asbjørn.  

Håp, mot og viljestyrke 

Hjertet er bra, men det er foten som er aberet. For bare noen dager siden fikk han ny beinprotese, for stumpen forandrer seg mye det første året etter en amputasjon og beinproteser må byttes ut jevnlig, ergo må det mer opptrening til.  

– Jeg gikk bedre da jeg gikk opp Bringen enn hva jeg gjør i dag. Nå holder jeg på å lære meg å gå med denne, for den er forskjellig fra den andre. Jeg håper at jeg kan ha denne foten lenge. Målet for neste år er å ta alle 17 i Selbu-postene, sier Asbjørn.  

Sønnen Øyvind forteller at det er mange som latt seg inspirere av historien til faren.  

– Nå har pappa kommet seg, mot alle odds. At han har gått opp Bringen omtrent et halvår etter at foten ble amputert, må sies å være en solskinnshistorie. Pappa har fortsatt hjertesvikt, men viser et pågangsmot som det står respekt av. Jeg tror historien hans kan være til inspirasjon for mange. Dette er en historie om håp, viljestyrke og hvordan en mann lurte døden flere ganger, avslutter sønnen Øyvind Skogmo Hansen.