Dette er Selbyggens lederartikkel, som gir uttrykk for avisens offisielle mening.
I løpet av den siste uken har vi virkelig kjent på at Frøken Sommer har begynt å bre varme over oss igjen. Det er det godt å kjenne på, etter det som har vært nok en kald og lang koronavinter. Man kan kjenne det når man går ut på terrassen den natten sommeren melder sin ankomst. Man kjenner det på huden, i brisen som lusker lett i håret og i nesen. Det lukter ikke lenger av kald jord og man slipper å pakke jakken nærmere inntil kroppen. Trekker man inn pusten nå, vil man kjenne lukta av ei breddfull elv, bjørkeskudd og knopper som brister. Og mens man samtidig kan sitte å se på at solnedgangen farger himmelen i en brennende rosa farge, kan man skimte en nesten full måne på vei opp på nattehimmelen. Naturen er magisk i disse dager.
Det er også sommer når vi hører plenklippere rundt oss på alle kanter. Det er sommer når vi kjenner malinglukta fra naboen når huset får malingstrøket det skulle ha hatt de siste fem årene. Det er sommer når vi kjenner lukta av tennveske og svidde koteletter, og ikke minst når måsen klekker på uthustaket og skal forsvare egg, og senere unger. Det rare og artige er at dette har vi vært gjennom i år etter år og minner har bygd seg opp over tid.
Når minner kommer er det mye som dukker opp. Da vi måtte skape aktivitet og arenaer selv. Når vinterveden var kappet, hugget og stablet opp for tørk, ble det en sagflishaug tilbake. Den passet godt i en lengdegrop. Noen tak med spade og rive, så var den saken ordnet. Ballbinger ble ordnet på en flik av nærmeste jorde, med mål av hesjestaur. Vi tok litt av bondens dyrkingsareal, men som oftest fant vi den fliken med dårligst vekst. Ingen ble sur av den grunn, folk unte ungene dette. Det var heller ikke avisskriverier om tapt dyrkajord. Da var det oftest hesjing og en slått, og da den var unnagjort hadde vi hele jordet til disposisjon og kunne lage fotballbane i full størrelse med to mål.
Treklatring, fisking i elva, cross-sykling i skogen med sykkel uten gir og demping, bygging av hytter i trærne, bygging av barhytter i skogen og «fjellklatring» i nærmeste berghammer, som for anledningen ble vår Mount Everest. Jo, vi brukte omgivelsene da også, selv om det ikke var tilrettelagt. De som vokste opp i 50-60-70-årene bedrev vel mye av det som i dag kalles ekstremsport. Det går an i dag også!
Sommer betyr også hytteliv. Mange har funnet sitt hytteparadis i Neadalen og tilbringer mye tid i våre kommuner. Praktisk talt kan man si at innbyggertallet i både Selbu og Tydal øker når sommerens hyttesesong starter. Nå har vi beveget oss fra den spartanske hytta på 30 kvadratmeter med utedo og vaskemuligheter i nærmeste bekk eller vann, til fritidsboliger med høy standard. Allikevel er gleden av hytta like stor – det er en mulighet til avkobling med avslapning eller andre aktiviteter.
Neste nummer av Selbyggen vil bli ekstra tykt. Da vil avisa sette søkelyset mot hytteliv og hyttenæring i Selbu og Tydal. Vi vet at dette er populært lesestoff både for fastboende og tilreisende i dalføret. I det siste har redaksjonen jobbet med en rekke reportasjer knyttet til det gode hytteliv. Det er enda ikke for sent å tipse redaksjonen dersom du vet av noe som du mener Selbyggen bør skrive om.
