Dette er Selbyggens lederartikkel, som gjenspeiler avisens offisielle mening.
Norge vil trenge mer strøm i årene som kommer, mye mer strøm. Målet om nullutslipp i 2050 vil kreve enorme mengder strøm for å fase ut fossilt brennstoff. Hele verden skal gå mot netto null i 2050 hvis vi skal nå målene, sier FNs klimapanel. Både Norge og EU har lovfestet å bli lavutslippssamfunn innen 2050. I november 2022 la Miljødirektoratet frem en rapport «Kraftbehov til transport – Nullutslippsscenarioer for 2050». Miljødirektoratet utarbeidet rapporten for å bidra til kunnskapsgrunnlaget i klimapolitikken.
– Vi trenger om lag 60 terawattimer (TWh) ny kraft til transport, hvis vi legger til grunn den trafikkutviklingen som ligger inne i Nasjonal Transportplan, sa direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet til E24 da rapporten ble lagt fram.
For å nå klimamålene vil altså industri, transport og olje forbruke 39 TWh mer strøm i 2030. Det er over det dobbelte av Norges kraftoverskudd i et normalår, og vil trolig kreve både nye kraftutbygginger og mer effektiv bruk av kraft, ifølge direktoratet.
Det er åpenbart at det må produseres mer strøm, ikke bare i Norge, men i hele verden. I Norge har vi vært privilegert. Store vannkraftutbygginger, og i senere år vindkraftutbygginger, har gitt oss rikelig med fornybar og utslippsfri energi. Men nå holder det ikke, vi kan ikke flyte på kraftoverskudd særlig mye lenger. Vi trenger mer energi. Forbruket av elektrisitet for både alminnelig forsyning, kraftintensiv industri og olje- og gassutvinning var i 2022 122,9 TWh. Det er det laveste registrerte nivået siden 2016. I 2021 var totalforbruket 139,5 TWh. Samlet produksjon av elektrisitet var på 146 TWh i 2022, ned fra 157,1 TWh i 2021. Det betyr at bare transport vil kreve nesten 50 prosent mer strøm enn fjorårets totalforbruk innen 27 år. I 2022 ble det produsert 14,8 TWh vindkraft i Norge, det vil si 10,2 prosent av samlet elektrisitetsproduksjon.
Hver gang det foreslås nye kraftutbyggingsprosjekter så mobiliseres motstanden, ofte uten at det pekes på alternativer. Vi har fortsatt et potensiale i mer vannkraftutbygging, og vi har et potensiale i mer vindkraftutbygging. Spørsmålet er hvor mye mer natur vi er villig til å ofre. I følge utbyggingsmotstanderne er grensen nådd. Vi har ikke mer å gi, hevdes det. Det har i alle år vært motstand mot nedbygging av natur, men motstanden har ikke vært så stor og markant som det vi opplever i dag. Vi har kanskje bygd ned det som kan bygges ned? Eller kan vi ofre mer? Nå er det i stor grad fjellområder som har vært ofret for kraftproduksjon. Nå kommer turen til havområdene. Hav er hav, og det kan utnyttes til vindkraftproduksjon, mener mange. Men hvilke konsekvenser vil det få for livet i havet? Vil det ødelegge verdifulle fiskebanker? Vil det ødelegge livet i havet og på havbunnen? Vet vi nok om dette? Det er mye som tyder på at kampen vil stå mellom klima og natur i fremtiden.
Men det begynner å haste med å få på plass mer kraftproduksjon, og det må fattes beslutninger. Et alternativ som krever lite nedbygging av natur, og som er veldig effektivt, er kjernekraft. Det har vært hysj hysj i kraftdebatten i Norge, i alle fall de siste femti årene. Nå begynner politikere å snakke om det igjen. Kanskje må det bli et hetere tema i politikken etter hvert, for det er lite fremgang å spore når det gjelder annen kraftproduksjon, i hvert fall på landjorden. Ellers må vi firedoble vindkraftproduksjonen eller øke vannkraftproduksjonen betraktelig. Og om vi firedobler vindkraftproduksjonen, så vil den samlede vindkraftproduksjonen bare dekke det økende kraftbehovet til transport frem til 2050.
