Kaldt kjøkken, varme votter – og et veiskille for Selbu Husflidscentral

Selbu Husflidscentral holder til på kjøkkenet i bygdemuseet i Selbu. Mellom benker, hyller og esker pakkes selbuvotter for utsending til både Norge og utlandet. Her designes nye mønster, gamle arkivskatter tas fram igjen, og historien om selbustrikkinga fortelles – dag etter dag.

Mens vinterkulda siger inn gjennom veggene.

– Når det blir så kaldt at vi må stenge, da kjenner vi at dette ikke er holdbart i lengden, sier Liv Grøtte, som er en av de som drifter sentralen.

 Etter snart sju år i drift står Selbu Husflidscentral nå ved et tydelig veiskille. Spørsmålet er ikke bare hvordan virksomheten skal drives videre – men hvor, og på hvilke vilkår.

 Fra AS til ideelt AS

Nylig ble det kjent at Selbu Husflidscentral har endret organisasjonsform, fra ordinært aksjeselskap til ideelt AS. Et grep som er ment å tydeliggjøre hva virksomheten egentlig er.

– Da vi starta tenkte vi at AS var riktig. Vi er fem eiere, og det handla om å redusere risiko. Men realiteten er at Selbu Husflidscentral ikke eier noe av vesentlig verdi, derfor må vi kausjonere privat for lån, forklarer Grøtte.

I et ideelt AS kan det ikke tas ut utbytte. Eventuelle overskudd skal tilbakeføres til drift eller brukes til allmennyttige formål. Bare på den måten kan Selbu Husflidscentral driftes videre.

 –  Som AS har vi gang på gang fått beskjed om at vi ikke kan søke støtte. «Det er jo et aksjeselskap», har vi fått høre. Det vil vi bort fra nå.

Vedtektsendringen er godkjent i Brønnøysundregistrene, og gir nye muligheter.

 – Vi kan fortsatt lønne folk, men ikke ta utbytte. For oss handler dette om å stå friere til å søke midler – og å vise tydelig at dette arbeidet gjøres for kulturarven. Nå håper vi at det å være et ideelt AS kan gjøre at flere ønsker å bidra.

Trange, kalde lokaler – og et ønske om noe mer

I dag leier Selbu Husflidscentral lokaler av kommunen i bygdemuseet. En løsning som har gjort det mulig å holde kostnadene nede, men som også setter klare begrensninger.

 – Det er trangt, det er kaldt, og det er et vernet bygg. Det gir veldig lite rom for å tilpasse eller utvikle lokalet, sier Grøtte.

Samtidig har tilstedeværelsen hatt positive ringvirkninger.

 – Museet er langt mer tilgjengelig nå enn før. Hvis vi forsvinner, er vi redd det blir som før, at museet bare er åpent to måneder om sommeren. Det tror jeg heller ikke kommunen blir fornøyd med.

Dermed står husflidscentralen i et dilemma: De ønsker bedre lokaler – men ikke å flytte seg bort fra stedet der historien faktisk er.

Bedehuset og reguleringsfloka

Drømmeløsningen har lenge vært å flytte det gamle bedehuset fra Vikvarvet til området ved bygdemuseet og Selbu kirke, og skape et lite kulturtun.

 – Her har vi museumssamlinga, vottehistoria og kirka – bygdas viktigste bygning fra middelalderen. Det er her det gir størst mening å være, sier Grøtte.

Planen er at bedehuset kan fungere som en bygningskropp som rommer butikk og formidling, samtidig som man er åpen for å få med flere kulturaktører inn i huset. Men veien dit er alt annet enn enkel.

 – Hovedutfordringen er reguleringsplanen. Det går en vannledning i bakken her, og det er ikke lov å sette bygg over den. Dermed kan vi ikke regulere tomta slik vi egentlig ønsker før den er flytta. Et alternativ i reguleringsforslaget er å plassere bygget ovenfor bonstuggu for å unngå vannledningen, men da mister vi muligheten til å få til et tun. Det blir en veldig dårlig løsning, både visuelt og funksjonelt – også i forhold til kirka.

Å ferdigstille reguleringsplanen koster penger. Mye penger.

 – Vi har fått forespeila mellom 100 000 og 150 000 kroner. Det er store summer for oss. Og vi kan ikke bruke de pengene før vi vet at det er reell sjanse for å få planen gjennom.

 For Liv Grøtte handler det også om personlig risiko.

 – Vi kan ikke belåne firmaet mer på grunnlag av kausjoner. Det er grenser for hvor mye privat risiko vi kan ta for dette. 

– Hvis vi slutter, hvem tar imot vottene?

Spørsmålet henger i lufta når Liv Grøtte stiller det. For bak disken i Selbu Husflidscentral ligger det mer enn ferdigstrikkede votter og mønsterhefter. Rundt 30 strikkere leverer i dag arbeidene sine hit, og er avhengige av at noen både tar imot, kvalitetssikrer og formidler historien bak hvert par.

 – Dette er ikke bare et utsalgssted. Det er et mottak, et fagmiljø og et formidlingsledd – bemannet med personer med kompetanse. Hvis vi forsvinner, er det ikke gitt at noen andre kan eller vil ta over den rollen, sier hun og legger til: 

– Selbuvotten er ikke en hvilken som helst vare. Den er knyttet til teknikk, mønster, historie og lokal identitet. Det krever kunnskap å vurdere kvalitet, forklare forskjeller, og sette produktene inn i en sammenheng. Det er dette arbeidet vi gjør hver dag.