– Jeg måtte gjenoppdage meg selv uten rusmidler

Folk kaller ham Zappa. Det var en kamerat som ga ham dette navnet etter å ha hørt ham spille Frank Zappa-låter på gitaren. For Jan Morten er utvilsomt en av dalførets beste gitarister. Han har spilt i Kjell Ove’s, Neaband, JJ Past Midnight og Tornado Gold – men nå har han ikke spilt offentlig på mange, mange år. Hvorfor har han holdt seg unna scenen så lenge?

Trygg oppvekst

Jan Morten Korsvold vokste opp hos foreldrene Mary og Jarle i Ås. Halvbroren Tore Lunden bodde hos besteforeldrene bare et steinkast unna. I nabolaget var det flere jevnaldrende barn som Jan Morten brukte mye av tida sammen med. Han beskriver barndommen som trygg og god.

Dette var Tydal på slutten av 60-tallet – en tid da trekkspill og korps dominerte musikklivet. Jan Morten spilte både trekkspill og kornett, men etter hvert fikk han så innmari lyst på en gitar. Han var 11–12 år da han pakket opp julegaven fra foreldrene og fikk sin første gitar.

Det første bandet

– Jeg begynte med gitarspilling ganske sent, sier Jan Morten og minnes en episode fra et matfriminutt da han kom i prat med to kamerater:

– Kjell Ove og Nils Toralf kom bort til meg. De hadde hørt at jeg hadde fått meg gitar og spurte om jeg var flink. «Jeg kan bare tre grep,» sa jeg. «Det er nok, det», svarte Kjell Ove, og han spurte om jeg hadde lyst til å bli med på neste øving.

En stund og flere grep senere var Jan Morten konfirmert og gammel nok til å spille på fest. Kjell Ove’s besto av Kjell Ove Øverås, Nils Toralf Grendstad, Putte Aspen, Knut Magnar Græsli og Jan Morten Korsvold. Det var mest rock det gikk i, som Christie, Statos Quo, The Doors og Prudence.

– Spilte dere bare rock, eller måtte dere please publikum med gammeldans også?

– Det kom an på publikum. På den tida var flere generasjoner samla på dansefest, og da måtte det være litt gammeldans på repertoaret. Men det var rock’n’roll vi likte best å spille.

Det kunne være flere spillejobber i uka – og hver eneste kveld i påska og jula. Spillejobbene var stort sett i Tydal, Selbu, Stjørdal og Ålen.

– Vi måtte ordne med sjåfør som hadde tilhenger når vi hadde spilleoppdrag, og heldigvis fikk vi tak i noen som kunne kjøre oss og musikkutstyret dit vi skulle, sier Jan Morten og fortsetter:

– Jeg husker vi hadde en spillejobb i Ålen 6. juledag. Det ble veldig sent, og neste dag skulle vi kjøre til Græsli og spille på nyttårsaften. Vi kom oss omsider av gårde, men på Støren ble det punktering. Vi fikk hjelp på en bensinstasjon, så vi kom oss på vegen igjen, men forsinkelsen gjorde at vi ikke kom til Spongtun før klokka var nesten halv elleve. Der var det et alvorsamt publikum som møtte oss. Men vi gjorde det godt igjen, for vi spilte helt til sjutida om morgenen. Vi slo faktisk rekorden til Bjerkens. Da Kjell Ove sovna på en krakk med trekkspillet i fanget, mens jeg hadde fått vannblemmer på fingertuppene etter mye fingerspill uten plekter, skjønte vi at det var på tide og gi seg, ler Jan Morten.

I 1977 ble bandet oppløst da Kjell Ove Øverås flyttet nordover. De har hatt noen gjenforeninger, og i 2015 ga de ut ei plate med 11 coverlåter.

Flyttet ut av redet

Jan Morten flyttet ut av barndomshjemmet i 1975 for å gå på Trondheim økonomiske gymnas.

Han kom seg greit gjennom gymnaset. Litt fanteri ble det, for i likhet med mange andre unge musikerspirer i byen vanket han på utestedet Hawk. Egentlig var det 18-årsgrense, men Jan Morten fikk til å snike seg inn likevel.

Etter gymnaset jobbet han noen måneder på Tydal kommunale kraftverk, før han ble sendt i militæret. Deretter dro han tilbake til Trondheim og fikk jobb på regnskapsavdelinga i Siemens.

Denne tida skulle sette Jan Morten på store prøvelser.

En vanskelig periode

– Jeg hadde prøvd hasj noen få ganger mens jeg gikk på gymnaset, sier Jan Morten og fortsetter:

– Jeg har hatt utfordringer med sosial angst og eget selvbilde så lenge jeg kan huske. Og jeg utviklet en livsstil som iblant innebar rusmidler. Jeg var ikke den som sa nei takk til en knert eller en "spesial-sig". Jeg var ikke så flink til å være konsekvent og si nei, og mange ganger ble jeg utnyttet til fordel for andre, sett i ettertid.

– Har angsten satt begrensninger for deg som musiker?

– Både og. Jeg var ikke den som hadde de spisseste albuene og var sjelden først frampå med å foreslå låter vi kunne spille. Jeg oppdaget etter hvert at jeg kunne bruke alt som har vært vanskelig og vondt ved å gi det uttrykk gjennom gitaren, spesielt i blues- og countrymusikken.

– Hva med sceneskrekk?

– Nei, det har sjelden vært noe hinder for meg. Det å sitte i salen sammen med mye folk var mye mer utfordrende enn å stå på scenen, sier Jan Morten.

– Jeg har kanskje vært lett å overtale. Dette har gjort meg mer tilbøyelig til å eksperimentere med ulike rusmidler da de ble tilbudt. På 80- og 90-tallet var det ennå vanlig å si: «Ta deg sammen, gutt!». Hvis jeg merket at det var dårlig stemning i et rom, tok jeg til meg disse følelsene og gjorde dem til mine egne. Dette gjorde at jeg kunne prøve ut ulovlige stoffer som hasj for å døyve angsten. På denne tida i Trondheim var det ikke så uvanlig med sentralstimulerende midler i enkelte miljøer som krevde veldig mye stamina, konsentrasjon og energi. Det fikk folk til å være mer fokusert, holde på med flere ting samtidig og føle seg uovervinnelig. Man kjenner ikke behov for søvn eller mat. Sentralstimulerende stoffer som amfetamin og kokain var like vanlig før som nå, tror jeg, men den gangen foregikk det mer skjult, sier Jan Morten.

Han forteller om en gang han var våken i 7–8 dager.

– Bortkommen og med rus på vei ut av systemet kom jeg ruslende hjemover mot blokka der jeg bodde. På vei over parkeringsplassen endret plutselig sinnet, tankene og virkelighetsoppfatningen seg. Hele blokka var omringa av det som kunne ligne tanks og utrykningskjøretøy, med uniformerte og tungt bevæpna store grå vesener som ikke var av denne verdenen. De kom springende med flammende og strålekastende våpen mot meg. Vettskremt gjemte jeg meg ironisk nok bak ei tynn bjørk og frøs helt fast. En nabo kom tilfeldigvis forbi og leverte smilende fra seg en hatt og en frakk. På denne måten fikk jeg sneket meg inn i blokka "usett", og jeg slengte fra meg hatten og frakken utenfor døra til naboen. Hva naboen egentlig tenkte om dette opptrinnet, er usikkert. Om naboen hadde rot i virkeligheten, er også usikkert. Hele kroppen skalv da jeg omsider fikk låst opp døra og kom meg inn i den lille leiligheta mi. Jeg la meg ned på sofaen og trakk et pledd helt over hodet og sovnet, lenge.

Jan Morten forklarer:

– De fleste medisinske studier i den etablerte psykiatrien viser til at slike opplevelser er hallusinasjoner, psykoser eller delirium som ikke har rot i virkeligheten. Et overbelastet sinn gir hjernen forvrengte signaler på grunn av akutt mangel på søvn og kan gi en opplevelser som ikke er virkelig.

– En ting vet jeg: Kroppen min var nesten på nullpunktet da jeg våknet under pleddet. Det var så vidt jeg klarte å røre meg, og sinnet arbeidet voldsomt. Det tok lang tid før jeg klarte å stable meg på beina og gå to-tre meter for å drikke vann. Kjøleskapet var tomt. «Hva er virkelighet,» kan jeg huske jeg sa til meg selv da jeg dumpet ned i senga etterpå. Jeg brukte lang tid på å komme meg fra denne episoden. Jeg unner absolutt ingen å komme i slike situasjoner. Ikke gjør som meg, vær sterk og si nei!

Bodde på gata

I perioder var han uten fast bosted. Når han ikke fikk losji hos kjentfolk, måtte han sove ute.

– Det var ikke noe trivelig å tilbringe natta ute når det var dårlig og kaldt vær på vinteren. Jeg vandra gatelangs om dagen, lette opp og panta tomflasker, hang med folk fra samme miljø og drev på til jeg ikke klarte mer. Heldigvis kunne jeg kontakte mine foreldre som sørget for at jeg kunne være hos dem i Tydal. Der hadde jeg seng å sove i og fikk mat på bordet. Uforbeholdent. Trygt og godt. Sjølingene holdt et våkent blikk over meg. Når angsten kom for fullt, fant jeg ikke noen utveg og dro til Trondheim igjen. Slik holdt jeg på noen år, uten en idé eller tanke om at det bare forverret situasjonen min. Angsten og rastløsheten bare forsterket seg. Hvordan bo i en sliten kropp med et sinn som hele tida produserte så destruktiv tankegang? Jeg måtte snart finne et eller annet fristed i meg selv før det var for sent.

– Kan du forklare hvordan det føltes å måtte bo på gata?

– Det var nedverdigende og en nedadgående spiral å være i. Det høyeste ønsket mitt var å bare være den jeg var ment for å være. Jeg tilbrakte flere netter i arresten for å ha sovnet på en benk i en park. Der ble jeg fortalt at jeg vanket med verdiløse mennesker med laveste status. Men jeg møtte en del fine og kreative folk i miljøet med verdifulle ressurser. Vi brukte mye galgenhumor rundt livssituasjonen vår for å holde hverandre oppe. Noen av dem hadde mistet troen på systemet og visste ikke hvordan de skulle komme seg ut av miljøet og videre i livet.

Vegen tilbake

På midten av 90-tallet sa kroppen stopp. Den orket ikke mer av denne måten å leve på. Legen ga klar beskjed til Jan Morten om at han måtte slutte med rus.

Han flyttet til Steinkjer for å få et miljøskifte. Han sluttet med ulovlige rusmidler, men alkoholen var fortsatt med.

Etter et par år på Steinkjer, vendte han tilbake til Tydal. Da ble livsstilen endret til det bedre.

– Tydal er ei bygd på godt og vondt som alle bygder. Det er trygt oppi her, men jeg følte meg som en outsider. Jeg følte at jeg måtte kreve min plass for å bevise at jeg hadde noe å fare med. Jeg ble nok sett litt ned på. Folk var kanskje usikre på meg da jeg flyttet tilbake hit, og det gjorde ikke situasjonen noe bedre at jeg hadde sosial angst.

– Jeg måtte gjenoppdage meg selv uten rusmidler. Da gikk jeg på biblioteket og lånte bøker om alternative tenkemåter. Bibliotekaren Bodil Uthus var flink til å skaffe bøker, og hun gjorde ikke forskjell på folk, sier Jan Morten.

Sjamanisme

Det var i denne perioden Jan Morten dykket dypere inn i det åndelige – noe som han lenge hadde interessert seg for, men fortrengt.

– Internett gjorde at jeg fant mye interessant om sjamanisme. For første gang på mange år fant jeg noe som jeg kjente meg igjen i. Jeg leste The Way of the Shaman av Michael Harner og en serie bøker Carlos Castaneda. Jeg hadde fremdeles skeptikeren i meg, og det var ikke alt jeg slukte, men temaet fascinerte meg.

– På en måte har jeg alltid hatt et utvida sanseapparat, om jeg kan si det. Det gjør at jeg har lett for å merke hvordan andre folk har det. Da jeg var guttungen, så jeg vesener uti gangen hjemme. Sjølingene sa det bare var fantasi, og dermed lukket jeg den døra. Når man fødes, er alle dører åpne. Langsomt blir vi forma av omgivelsene, og den ene døra etter den andre lukkes. Meditasjon har hjulpet meg med å åpne noen av dem igjen. Det har også hjulpet meg å akseptere og rett og slett omfavne angsten. Ved å slippe angsten fram, kan man trene på å observere den uten å dømme eller kjempe imot. Slik, litt etter litt, slipper deler av angsten taket, og dermed blir den ikke så vond. Du kan meditere mens du går en tur i skogen, ligge eller sitte helt stille og la sinn og tanker fare, lytte til god musikk eller drive med noe som er så altoppslukende at du glemmer tid og rom. Dette er et verktøy jeg har brukt for å få noenlunde orden på meg selv. Jeg innså etter hvert at tankene mine ikke er meg, men hørte fortida til – at tankene mine var oppveksten, skolen og vonde ting som hadde skjedd for lenge siden. Det er så fort gjort å identifisere seg med det man tenker. Men man kan omprogrammere seg selv med de verktøya man har.

Interessen for sjamanisme fikk ham også til å delta på et kurs der han lagde seg ei sjamanistisk tromme.

– Kan du fortelle mer om din praksis som sjaman? Hva går den ut på?

– Jeg kaller meg ikke en sjaman, men en sjamanistisk utøver. Sjamanistisk praksis er en dyp personlig reise sammen med elementene i oss og rundt oss. Det er viktig å være en observatør og ikke ta parti. Jeg kan ha en enkeltperson eller ei lita gruppe og tar dem med på det jeg kaller en felles tromme-reise. Jeg chanter samtidig som jeg slår på tromma. Dersom deltakerne er klare for det, kan de oppleve forløsning og gi slipp på vonde minner. Det finnes flere gamle tradisjoner innen sjamanismen, fra ulike kulturer og måter å betrakte livet på. En sjamanistisk utøver har dyp respekt for sine redskaper, som tromma, og behandler dem kjærlighet. Alt er ett, og ett er alt.

Snart 30 år i hjembygda

Nå har Jan Morten bodd nesten 30 år sammenhengende i hjembygda. I mange av disse åra var han gift, og kona hadde mange av de samme interessene for alternative tenkemåter. Ifølge Jan Morten er hun blant de dyktigste på sitt felt, som på healing og samtaleterapi. De hadde et godt ekteskap, før de skiltes som gode venner i 2014.

Årene i Tydal har ført mye positivt med seg på flere vis. Sammen med Jens Peder Svelmo og andre lokale musikere spilte han under bandnavnet JJ Past Midnight.

Det siste bandet han spilte i var Tornado Gold. De ga ut album senhøsten 2009 og hadde en lang rekke spilleoppdrag, blant annet i Neadalen, Stjørdal, Røros, Trondheim og på countryfestivalen i Seljord.

– Dette var en fin periode, og det oppsto en god tone mellom oss, sier Jan Morten.

– Blir det gjenforening snart?

– Tja, det har vært litt snakk om det for en stund siden. Det handler om valg og prioriteringer. Dagens samfunn er travlere enn før, og de fleste er opptatt med sitt.

Musikksmak

– Har du noen favorittlåter eller -artister?

– Kashmir av Led Zeppelin har fulgt meg lenge. Dessuten følger jeg med på Aurora.

– Aurora?

– Ja, Aurora Aksnes.

– Det var litt overraskende å høre.

– Hehe, ja, du så ikke den komme. Hun legger så mye av seg selv og sitt indre liv i det hun lager og framstår ekte, rett fra sjela. Og så liker jeg veldig godt Pink Floyd sitt livealbum Pulse. Så må jeg for all del ikke glemme DreamTheater. Og Jeff Beck, selvfølgelig. Frank Zappa hørte jeg mye på før, men ikke så mye nå lenger. Det kommer an på humør og dagsform hvilken type musikk jeg kjenner jeg dras til.

Lenge siden siste opptreden

– Er du like god på gitar som før?

– Jeg var nok på topp den siste tida med Tornado Gold. Nå spiller jeg ikke daglig lenger. Jeg spiller når jeg har lyst. Kvaliteten på gitarspillingen øker når øvingen kommer fra indre motivasjon og glede. Gitarspilling handler ikke bare om teknikk, det handler om å legge fram sjela si i spillinga. Det ultimate er å komme til et punkt hvor jeg, gitaren og resten av bandet smelter sammen med musikken til én enhet. Jeg opplever ikke det så ofte i dag. Man må legge hjertet sitt i det, hvis ikke blir det bare intetsigende. Og det er dessverre mye intetsigende – og kommersiell – musikk i dag.

– Når var siste gang du spilte foran publikum?

Jan Morten tenker seg godt om. Han forteller at han har spilt på noen private sammenkomster, men bortsett fra dette må det ha gått over ti år siden forrige gang.

– Postkassen renner ikke akkurat over av nye tilbud, og gjenforeninger av band har av ulike årsaker som nevnt ikke blitt noe av, hittil. Et nytt band i ei lita bygd er ikke gitt, i alle fall i min alder. Vi får se, sier han og smiler.

– Jeg har opplevd mye flott på scenen. Det er så fint å oppleve vekselenergien mellom publikum og oss musikere.

Livet har bydd på utfordringer, og Jan Morten har funnet sin egen veg – gjennom musikken, den åndelige utforskningen og en ny forståelse av seg selv.

– Jeg har lært at livet ikke handler om å angre på fortiden, men om å bruke erfaringene til noe konstruktivt. Alt vi opplever, former og utvikler oss. Ingen er likedan, og jeg synes vi skal dyrke fram våre ulike talenter til å skape et mangfoldig samfunn hvor vi kan leve side om side, i gjensidig tillit og kjærlighet. Det viktigste er å ta valg fra hjertet, finne vår egen veg og stå for våre valg. Ta sjansen på livet, så vil livet ta sjansen på deg, sier han.

Og selv om det er lenge siden han sto på scenen, utelukker han ikke at det kan skje igjen. For lidenskapen for musikk – den forsvinner aldri.