Sprang Norge på tvers på under ett døgn

Jan Håvard Valstad kommer fra Trondheim og er halvt selbygg (sønn av Grete Kulseth). Sammen med kompisen Øystein Bråta la han ut på den lange turen fra fjell til fjord sist fredag.

De som går Norge på tvers-turen som turistforeninga reklamerer for bruker ofte sju døgn, riktignok i motsatt retning. Men Valstad og Bråta gikk over "målstreken" ved Stjørdal stasjon på 23 timer 38 minutter og 15 sekunder.

For to år siden gjennomførte Valstad turen på to dager. Da overnatta på Schulzhytta, som er omtrent halvveges. I ettertid satte han og Bråta et mål om å gjennomføre hele turen i løpet av ett døgn.

Startet i mørket

Valstad henta Bråta på Værnes, som kom med siste fly fra Oslo torsdag kveld. De kjørte opp til Sylsjøen og begynte den lange ferden kl. 01 natt til fredag. De vurderte det som mest hensiktsmessig å ta natt-løpinga mens de var pigge både i beina og i hodet.

– Det var bekmørkt da vi starta, så vi brukte hodelykt, men da vi kom rundt Sylmassivet ble det mye lysere. Det var en helt magisk soloppgang mens vi sprang ved Essandsjøen.

De passerte Storerikvollen i 05.30-tida, der det var lagt ut cola, kjeks og sjokolade til de fjellvante karene.

– Mot Ramsjøhytta var det fine og tørre stier, og det gikk greit å holde joggetempo. Neste etappe mot Schulzytta ble litt våtere. Framme ved Schultzytta ble det matpakke og kaffe. Det var den beste kaffen jeg har smakt i hele mitt liv, ler Valstad.

Ble atskillig tyngre

Siste halvdel fra Schulzhytta og vestover ble blautere enn første halvdel. Snittfarten gikk betydelig ned, mens klokka rasa videre i samme tempo.

Ved Prestøyhytta hadde Ruth Helen Haave (Valstads tante) møtt opp sammen med to barnebarn, og de ga de to karene mat og drikke.

– Den tyngste delen var fra Kvitfjellhytta til Hegra festning. Der er det mye myr og tungt terreng. Når man nærmer seg Hegra er det mye klopper, så da ble det lettere. Deretter gjaldt det å omstille hodet og føtter til asfalt de siste 14 kilometerne fra Hegra til Stjørdal, forteller Valstad.

– Er det noe særlig å løpe på asfalt etter at føttene allerede har fått så mye juling?

– Det blir jo selvfølgelig mye lettere, så kilometerne går fortere unna. Men det blir ikke all verden til tempo likevel, for føttene er ganske mørbanka og stive. Da vi kom inn til Stjørdal møtte vi folk som var på veg til fest og lura på hva i all verden vi holdt på med så sent på fredagskvelden og om det egentlig gikk bra med oss, ler Valstad.

De fullførte med tida 23.38.15. Da var klokka ca. 00.30 natt til lørdag. På nettsidene til Trondhjems Turistforening står det at turen er 120 kilometer lang, men ifølge klokka til Valstad ble den 124 kilometer.

Det finnes enkelte som har gjennomført turen på under et døgn tidligere, deriblant meråkerbyggen Hallgeir Martin Lundemo. I 2018 fullførte han på tida 22.49.59 og benyttet samtidig turen til å samle inn penger til Barnekreftforeningen.

Holdt motivasjonen oppe

– Var det noe tidspunkt undervegs at dere vurderte å gi dere?

– Nei, det tenkte vi egentlig ikke noe på. De første 45 kilometerne fram til Ramsjøhytta, er definitivt den fineste biten, synes jeg, med oversiktlig terreng og tørr sti, noe som gjør det lett å løpe. Når man er ferdig med denne biten, har man kommet så langt at det er kjedelig å gi seg. På den siste halvdelen gjaldt det å få et jevnt tempo, selv om tempoet ikke ble særlig høyt, sier Valstad, som avslutningsvis retter en takk til alle som sørger for flotte turstier mellom turisthyttene:

– Det er mange som legger ned en stor dugnadsinnsats på merking og opparbeiding av stier, slik at det blir godt tilrettelagt for store og små. Det setter vi veldig stor pris på.