Hvor er du nå, Kjersti Græsli?
– Jeg har aldri vært sterkere og hoppet så teknisk bra som nå

– Hvor er du nå, Kjersti Græsli?

– Nå sitter jeg i bilen og er på veg hjem til familien i Græslia. I helga skal vi til vollen i Hendalen og se etter sauene.  

– Men hvor er du nå med tanke på hoppsporten?

– Etter ett og halvt år med rehabilitering og styrketrening, gjorde jeg det første ordentlige hoppet mitt i nittimetersbakken i Granåsen i midten av juni. Jeg var livredd da jeg sto på toppen og skulle sette utfor. Men det gikk veldig bra. Det høres sikkert utrolig ut etter et så langt treningsopphold, men jeg føler at jeg er sterkere og aldri har hoppet teknisk bedre enn nå.

– Hva skjedde egentlig i Lake Placid?

– VM var det store høydepunktet i fjorårssesongen, og etter å ha slitt litt tidligere på vinteren, følte jeg at formen var stigende. Prøvehoppene gikk kjempebra, og etter et førstehopp på 94 meter, lå jeg på andreplass. Siden det gikk så bra i førsteomgangen, ble jeg redd for å miste fokuset og bli overivrig. Men da jeg sto og ventet på at det skulle bli min tur, følte jeg meg overraskende rolig. Det gikk så lett å hoppe. Jeg satset på en pallplass, og alt var bare gøy.

– Hvorfor gikk det galt?

– Det er jeg fortsatt ikke helt sikker på. Jeg kom godt ut fra hoppkanten og kjente at det var et bra hopp. Men før jeg visste ordet av det lå jeg på ryggen, blødde fra nese og munn, og kjente at det var noe feil med kneet. Videoopptaket viste at jeg hadde landet litt bredt med beina. Jeg ble sendt til sykehus der en MR-undersøkelse viste skade på menisken og at det indre leddbåndet i høyre kne var revet av. Da jeg fikk høre det, raste verden litt sammen.

– Var du inne på tanken om å gi deg med hoppinga?

– Nei, det var aldri aktuelt. Det som hendte med meg, er alle hopperes største skrekk. Det tar så lang å bli bra igjen og er en tålmodighetsprøve uten like. Men jeg har hele tida vært bestemt og trygg på at jeg skulle hoppe igjen. Spørsmålet var ikke om jeg skulle tilbake eller ikke, men når.

– Hva og hvem har hjulpet deg?

– Fra første stund fikk jeg et tilpasset treningsprogram og god oppfølging fra landslagslege, fysioterapeut, trenerne i Trønderhopp og ikke minst familien. Jeg har trent veldig mye styrke, teknikk og basistrening. Min fremste egenskap som skihopper er fysikken, men nå føler jeg at både styrke og teknikk er bedre enn tidligere.

– Hva er målet framover nå?

– Andre helga i september skal jeg delta i Plasthoppmesterskapet på Lillehammer. Det blir mest for trening og en liten sjekk på hvor lista ligger. Jeg er fortsatt junior, og denne sesongen har jeg ingen spesielle resultatmål.  Jeg må bygge opp sjøltillit og kommer til å ta det ganske rolig, helt til jeg er trygg på at kneet holder og jeg får til stabile og sterke landinger. Jeg har igjen ett år på idrettslinja i Heimdal. Når jeg er ferdig der, vil jeg kanskje prøve å få meg en jobb som jeg kan kombinere hoppsatsinga med.  

– Hvor langt fremover ser du?

– Vinter-OL i De franske Alpene i 2030 er mitt store og langsiktige mål. Jeg vil prøve å være best mulig forberedt til da.

– Hva vil du si til andre som råker ut for skader og sykdom og må slutte med det de aller helst vil holde på med?

– Mitt beste råd er å ikke gi opp! Prøv å bruk skadeperioden til å bli bedre og sterkere på punkter der man kan trene selv om man er skadet. Da kan det faktisk hende at en kommer sterkere ut etter skaden.