– Hvis du trenger noen å snakke med, så er vi her

For seks år siden valgte Ronja Antonie Silderen å ta sitt eget liv. Sist søndag markerte stiftelsen som bærer hennes navn «Verdensdagen for selvmordsforebygging» på E-bygget i Selbu».

– I dag, 10. september, tenner vi lys for Ronja og de 610 menneskene som tok sitt eget liv i Norge i 2022, sier Ronjas storesøster, Bianca Alexandra Dretvik Silderen.

– Målet med dette arrangementet er å sette søkelys på traumebehandling og hvordan vi kan forebygge at mennesker tar sitt eget liv. Selvmord er et stort samfunnsproblem, men samtidig er det veldig lite fokus og info om det. Gjennom Ronja Antonies Stiftelse ønsker vi å jobbe for et trygt og åpent samfunn der vi våger å be om hjelp til å leve. Samtidig er vi et lavterskeltilbud som absolutt alle kan kontakte. Hvis du trenger noen å snakke med, så er vi her for deg. Det er vårt viktigste budskap på 10. september og på minnemarkeringen her på E-bygget i dag, sier Bianca.

For sent

Hun forteller at lillesøsteren Ronja var en livsglad og aktiv 18-åring som gikk på skole og jobbet ved siden av, hadde samboer og bodde på Stjørdal da hun ble utsatt for overgrep i 2016.  

– Hennes måte å komme seg videre på, ble å anmelde overgrepet. Slik håpet hun å hjelpe andre som var i samme situasjon. Hun var sterk og trodde på rettferdighet; at de som ble offer for overgrep skulle få oppreisning gjennom rettsvesenet og videre traumebehandling hvis det trengtes, sier Bianca.

– Men det tok lang tid før politiet grep tak i saken, og da det endelig kom et brev i posten om at saken var henlagt på bevisets stilling, var det for sent, forteller hun.

– Det skjedde noe med Ronja den dagen brevet kom, hun sloknet på et vis og vi så at hun ble dårligere og dårligere psykisk. Tegnene var så tydelige, og vi burde ha skjønt at hun ikke ønsket å leve lenger, sier Bianca som forteller om en sorg som aldri går over.

– Sorgen setter seg i kroppen

– Sjokk, skyldfølelse, sorg og skam; familien satt tilbake med et grusomt tap, og de første tre ukene fikk vi hjelp av et kriseteam. Senere lærte jeg at etterlatte etter selvmord ofte får en forsinket sorgreaksjon, og det stemte veldig godt for meg. Første året hadde jeg to jobber og sto på både sent og tidlig. Senere skjønte jeg at det var en slags flukt fra alle de vonde følelsene jeg bar på etter Ronjas død. Sorgen satte seg i kroppen, og jeg ble syk både fysisk og psykisk. Til slutt gikk det ikke lenger. Jeg måtte ha hjelp, sier Bianca som deler sin historie i håp om å nå andre som sliter med traumer og vanskelige følelser i forbindelse med selvmord.

– Den første tiden er du i sjokk og prøver å gå videre på ett vis. Det er når hverdagen kommer du virkelig trenger hjelp. Snakke med kjentfolk og mennesker du omgås. Det er mitt håp å kunne hjelpe noen som sliter der ute, at de skal vite at det finnes en stiftelse her i Selbu som er åpen for dem, avslutter Bianca Aleksandra Dretvik Silderen.