Hun trodde kulen var ufarlig – så ringte legen

– Jeg hadde plagdes en del med vanncyster i brystet, som jeg fikk tappet for væske innimellom, forteller Gørlin Matheson. 

Det kan forklare hvorfor hun tok litt lett på det da legen henviste henne til sykehuset for å sjekke en kul til. 

– Men jeg var jo ikke bekymret, så jeg avbestilte den opprinnelige timen jeg fikk, forteller Gørlin. 

Da hun på nytt var en tur til legen for noe annet fikk hun klar beskjed.

– Han sa vel noe sånt som at «har du ikke vært å sjekket dette enda?!», og så ordnet han en ny time. Jeg dro på sykehuset og fikk tappet vanncyster igjen, men da de undersøkte med ultralyd fant de en annen kul som de måtte ta prøve av.

Hun var på jobb, i kjelleren på Selbusporten en tirsdag i 2021, da det ringte i telefonen. Der og da fikk hun den brutale beskjeden om at prøvene viste at hun hadde brystkreft. Hun måtte komme på sykehuset allerede torsdag.

– Jeg husker at jeg ble stående i kjelleren og tenke tanker som «hva gjør jeg nå?». Jeg bestemte meg for å jobbe ut dagen, og sa ingenting til kollegene mine. Da jeg kom hjem, kom også tårene. Jeg fortalte vel sjefen min, Ole Johan (Øyasæter), dagen etter at jeg måtte på sykehuset den torsdagen, forteller hun. 

– Jeg var jo frisk

Det å skulle møte opp på sykehuset som kreftpasient føltes veldig rart ut, syns Gørlin. 

– Jeg følte meg jo så frisk. Jeg var jo frisk. Da jeg kom på time så var jeg helt sikker på at de bare skulle si at «dette går bra, vi bare fjerner det». 

Men det ble mer omfattende enn som så. 

– Da de sa at jeg måtte ha cellegift så husker jeg at jeg hadde lyst til å gå ut og komme inn igjen, sånn at de kunne si noe annet i stedet, sier hun og ler.

For det er det som er Gørlins måte å fortelle denne historien på. Den rå, ekte historien, ispedd både latter og godt humør. 

Og det ble både operasjon, stråling og fire runder med cellegift som behandling mot brystkreften. Strålingen ble faktisk gjort underveis i operasjonen, noe legene ikke kunne vite helt sikkert om var mulig før det faktisk stod ved operasjonsbordet. 

– Da jeg våknet opp etter operasjonen var det første jeg spurte om de hadde fått gjort strålingen. Da de sa ja ble jeg så fornøyd, for da slapp jeg flere behandlinger med det. 

Håret

Om man lukker øynene og skal tegne et bilde av hvordan man tenker at en kreftpasient ser ut, vil mange kanskje tenke på et hode uten hår. Og akkurat det skulle Gørlin kjenne en del på, det med å miste håret.

– Det taklet jeg egentlig veldig dårlig. Pappa hadde hatt kreft, og han mistet ikke håret. Da tenkte jeg at det kanskje ikke ville skje meg heller, men legene var veldig tydelig på at jo, det ville jeg gjøre med den typen cellegift jeg skulle få. Da ble jeg veldig lei meg, forteller hun. 

Håret forsvant. Gørlin sov med lue om natta, og ordnet seg med parykk. I tillegg til å synes dette var vanskelig selv, var hun også spent på hva barnebarnet Brage ville tenke om mormor uten hår. 

– Han var med meg, datteren min Anne Beate og svigerdatter Karen på badet da håret skulle av. Han klippa et par ganger, men gidda ikke å holde på så lenge. Da vi var ferdige kikka han opp på meg fra gulvet der han satt å lekte og sa «oi, nå ligna du på oldefar», sier Gørlin og ler. 

Og samtidig som hun ser det morsomme i øyeblikket, legger hun ikke skjul på at det var skikkelig sårt at håret ble borte. 

– Når du mister håret blir du plutselig sett på som syk. Det var derfor jeg hadde parykken klar før håret ble borte også. Når jeg ser andre jenter som går uten parykk så tenker jeg at de er skikkelig tøffe, og jeg ønsker litt at jeg hadde vært så tøff selv også. Men det var jeg ikke.

At hun ikke var tøff nok er ikke helt sant da, mer om det om litt.

– Burde vært på «grønn resept»

På kort tid gikk Gørlin fra å være i god form der hun slett ikke følte seg syk, til å bli ordentlig dårlig. Hun ble i verre og verre form etter hver runde med cellegift. Første kur fikk hun i mars 2021, den fjerde og siste fikk hun i mai samme år.

– Det var helt jævlig å å kjenne hvordan kroppen visnet bort av cellegiften. Noen ganger hadde jeg ikke krefter til å vri opp en klut. Beina ble så utrolig tunge, så det å gå opp ei trapp ble kjempetungt.  

Det som hjalp henne gjennom de tyngste stundene var imidlertid å gjøre de tingene som ga henne glede, også før hun ble rammet av kreft. Gørlins mor tok henne med ut på gåturer, det samme gjorde venner. Å møte opp i håndballhallen som trener ga henne glede. Ikke nok med det, hun var også på flere fjellturer, blant annet på Storsola og Snota, sommeren etter at hun var ferdig med cellegiften. 

– Det burde være på «grønn resept», det å være ute. For meg har det å være ute og sammen med andre fungert veldig godt.

Og det var på Snota at hun endelig turte å kaste parykken. Da hun og Bjørn Arne (Gørlins ektemann) var på tur til toppen sammen med et vennepar ble det litt vel hett under det kunstige håret.

– Mitt eget hår hadde jo begynt å vokse ut igjen, og det både klødde og ble kjempevarmt. Da fikk jeg beskjed av turfølget mitt om å ta den av, og det gjorde jeg. Etterpå tenkte jeg «hvorfor har jeg ikke gjort dette før», forteller hun om det befriende øyeblikket.

Takknemlig for familie, venner og helsevesen

Familien har betydd mye for Gørlin, og da spesielt barnebarna.

– Jeg elsker å ha dem på besøk, både hjemme og på hytta. Da går vi på tur, baker eller leker oss. Heldig er jeg som har fått ha dem ofte på overnatting og besøk. Mitt tredje barnebarn kom i år, og jeg er så heldig at jeg skal få ha henne en dag for uka når våren kommer, forteller hun.

Mannen Bjørn Arne og øvrig familie og venner trekker hun frem som gode støttespillere. At hun allerede hadde et barnebarn i 2021 gjorde heller ikke saken verre.

– Det at jeg kunne være sammen med Brage på den tiden  gjorde at jeg fikk fokuset bort fra sykdommen. Han sa og gjorde så mye artig, og da tenker man ikke på sykdom. Barn har ikke fokus på det heller, de lever mer i øyeblikket. 

Fra helsepersonell var det også støtte å finne. Gørlin har bare godt å si om sin opplevelse med St. Olavs Hospital.

– De var så flinke til å minne meg på at selv om mange har hatt brystkreft, så var ikke min historie lik noen andres. Man kan ikke høre på andre og tenke at det blir sånn for deg også. Det er din sykdom og din historie. Det ble viktig for meg, det med å ikke sammenligne meg med andre, sier hun og legger til:

– Tenk så heldige vi er som har det helsevesenet vi har. Og den behandlingen vi får i dag er jo forsket frem med midler fra blant annet Rosa Sløyfe. Hadde jeg fått denne sykdommen ti år tidligere hadde kanskje behandlingen sett helt annerledes ut. Jeg er så takknemlig for alle som bidrar til at det fortsatt kan forskes på brystkreft og dermed også gjøre at behandlingen bare blir bedre og bedre for de som blir rammet. Tenk det - i dag så er det sånn at cellegiften du får er tilpasset akkurat deg. De lager den helt spesielt etter dine blodprøver. Det er ganske fantastisk.

– Man må sjekke seg

I dag er Gørlin fri fra kreften. Oppfølging får hun fremdeles, noe som medfører litt ekstra nerver når hun skal inn til sjekk. 

– De første fem årene var jeg inne på kontroll to ganger i året. De neste fem skal jeg inn en gang i året. Jeg tenker ikke så mye på sykdommen ellers, men når det nærmer seg kontroll kommer tankene. Og det hender seg at hodet «tuller litt» ellers også. Da er det godt å ta en tur til legen for litt blodprøver, og få det ut av hodet. Ellers så synes jeg at det har gått veldig fint i tiden etter behandlingen var ferdig.

Hun er tilbake i jobb, og selv om hun merker at kroppen har vært gjennom en tøff tid, så er hun glad for å være tilbake i sitt vanlige virke ved Selbusporten. Denne sesongen er hun trener for Selbus 4. divisjonslag i håndball, og ellers bruker hun tid ute på tur, på hytta og sammen med venner og familie. 

Hun har en oppfordring til alle som leser denne saken.

– Man må sjekke seg, på begge brystene men også utover i armhulen. Ikke gjør som meg å avbestill timen. Min svulst lå på en plass som jeg ikke hadde klart å kjenne selv, så det er viktig å ta nettopp den mammografi-timen. 

Oppfordrer til å støtte saken

Lørdag 17. oktober er det klart for Rosa Sløyfe-løp på Granlund i Øverbygda. Helst skulle hun ha vært der selv også, men i år befinner hun seg et annet sted den dagen.

– Jeg er bortreist på en håndballkamp, men jeg vil likevel oppfordre folk til å bli med. Det er så viktig at det fremdeles samles inn midler til forskning slik at utviklingen går fremover. Jeg håper så mange som mulig melder seg på. 

Og nettopp det med å melde seg på er et viktig budskap, for arrangørene har behov for å vite hvor mange som deltar med tanke på premier som skal deles ut. Det kan gjøres via Rosa Sløyfe sine nettsider.

– Jeg er takknemlig for å kunne gå på jobb og leve livet mitt stort sett slik jeg ønsker det. Jeg har vært heldig, avslutter Gørlin.