Hun har et stort prosjekt på gang
– må lære seg å leve med kreft

– Hvis du får en alvorlig sykdom, oppstår det fort spørsmål og mange forskjellige diagnoser på bygda. Derfor velger jeg å være åpen. Og kanskje kan jeg hjelpe noen som står i en lignende situasjon; om bare én kan dra nytte av mine erfaringer, så er det verdt det, sier Anne Grete.

Sammen med to søstre vokste hun opp på nybrottsbruket Myrvoll på Nekåbjørga. Etter videregående i Trondheim, gikk hun Handelshøyskolen BI og tok diplomet på økonomistyring og markedsføring. Hjemme i Selbu igjen fikk hun jobb på ASTI, før hun i 2019 ble ansatt som økonomisjef i Selbu kommune. Omtrent samtidig fikk Jan Kjetil det de først trodde var et epilepsianfall, men som viste seg å være hjernekreft.

– Legene lovet å gjøre så godt de kunne, men ga oss ingen forhåpninger. Det var snakk om måneder, kanskje et halvt år, forteller Anne Grete.

– Det var ikke sånn det skull` bli

Med Jan Kjetil kom kjærligheten inn i livet hennes først på nittitallet. Noen år senere giftet de seg, bygde hus i Kulset og fikk sønnen Jon Petter.

– Jan Kjetil hadde hytte ved Østrungen der vi stortrivdes begge to. Vi likte å dra på turer og levde så godt i lag. Gledet oss over hverdagen og hverandre og så for oss et langt og lykkelig liv sammen, sier Anne Grete.

Etter ett og et halvt års sykdomsforløp, døde Jan Kjetil i juni 2021.

– Det jeg er takknemlig for i dag er han ikke hadde store smerter. Med hjelp fra en fenomenal hjemmetjeneste i Selbu kommune, fikk han være hjemme helt til det siste. Han fikk dø hjemme. Det er en slags trøst. Men det var ikke sånn det skulle bli, sier Anne Grete.

Annus horribilis

2021 ble det vonde året. Anne Grete mistet ikke bare sin store kjærlighet og beste venn; bare noen uker senere gikk også hennes kjære mamma bort.

«Nå vil jeg høre hvordan du egentlig har det, Anne Grete», var noe av det siste mamma sa. Da jeg svarte at det gikk bra med meg, la hun seg rolig ned i senga. Ni dager senere var hun død, sier Anne Grete.

Men det var ikke sant at hun hadde det bra. Sannheten var at hun ikke ville kjenne etter.

– Da Jan Kjetil fikk kreftdiagnosen, gikk jeg inn i en slags ventesorg. Livet gikk oss forbi; alt ble satt på vent, og vi visste begge at det var bare en utgang. Samtidig var det korona, jeg hadde hjemmekontor og alt var nedstengt. Da døden kom, gikk ventesorgen over i livssorg som ikke ble bedre da jeg også mistet mamma, sier Anne Grete.

Høsten samme året fikk hun selv en illevarslende beskjed. Ved en rutinekontroll ble forstadiet til kreft oppdaget.

– Det ble oppdaga tidlig, jeg ble ferdigbehandla og friskmeldt og var tilbake på kontoret mitt i rådhuset ganske fort. På det stadiet betydde jobben alt, sier Anne Grete.

– Sorgen slår seg i kroppen

Økonomisjefen i Selbu kommune; tre år gikk og ingen kunne se det på henne. Hun var i godt humør som vanlig, jobbet sent og tidlig, fortrengte alle signaler og nektet å lytte til kroppen. Men like før jul i 2024 ble ryggsmertene verre og verre.

– Kroppen spilte ikke på lag, men jeg hadde vært i krisemodus i fem år, så jeg skjøv det bort og fant det naturlig at sorg og stress hadde slått seg på kroppen. Mange har erfart det, sier Anne Grete.

Det var fastlegen som først ante uråd og bestilte en utvida røntgenundersøkelse. 26. august sist sommer ble hun hasteinnlagt på St Olav. Diagnosen var brystkreft med spredning og to brudd i ryggen. På grunn av fare for lammelse måtte ryggen opereres så fort som mulig og før kreftbehandlingen kunne starte.

– Jeg ble fortalt at jeg aldri ville bli kvitt kreften, men at jeg kunne leve med den i mange år. Akkurat da var tanken på å bli lam og sittende i en rullestol det verste, sier Anne Grete.

Operasjonen tok 7 timer, trange nervebaner ble skrapa ut, metallstifter operert inn og ryggen avstiva. Etter et lengre opphold på Selli Rehabiliteringssenter i Klæbu, var Anne Grete klar for neste etappe.

– Håpet er ny forskning

Hun måtte lære seg alt på nytt; opp av rullestolen og stå og gå. Alle de hverdagslige gjøremålene vi tar som en selvfølge.

– I denne perioden var jeg mye sint og forbanna for at alt gikk så sent. Men etter hvert fant jeg mestring og glede i de små stega framover, som eksempelvis å stå oppreist og pusse tenner og å løfte katta mi opp i fanget, forteller Anne Grete.

Ikke minst måtte hun akseptere at kreftcellene var kommet for å bli, og at hun måtte lære seg å leve med dem.

Hun forteller at det har vært en runde med stråling og at det jobbes med å finne riktig hormonbehandling.

– Legene har heldigvis igjen mange «våpen» til videre kamp. Bivirkninger kjennes godt på kroppen, med nedsatt immunforsvar og muskelstivhet blir det nok litt en annen hverdag enn tidligere. Det er viktig å se muligheter, ikke problemer og leve som best en kan hver eneste dag, mener Anne Grete.

– Alle må leve det livet en får, og ingen kjenner morgendagen. Det beste jeg kan gjøre er å trene, slik at kroppen er i best mulig stand til å ta de påkjenningene og nedturene som jeg vet vil komme. Håpet mitt er ny forskning, og at de vil finne medisiner og behandling som tar knekken på den krefttypen jeg har, sier Anne Grete.

Nytt år, nye muligheter

Nyttårshelga, da alt var litt tyngre og hun var ekstra langt nede, skjedde det noe; en kraft som ga henne troen på en ny start.

– Jeg vet ikke hva det var, men da jeg så i min egen kalender, var den jo full av blanke dager. Der og da bestemte jeg meg for å gjøre alt for å komme i gang med livet mitt på nytt og ta imot den hjelpa jeg kunne få. Det er det beste rådet jeg kan gi; du må søke hjelp og ta imot alt du kan få, sier Anne Grete som hadde hjemmesykepleie til i desember, men nå klarer det meste sjøl.

– Jeg trener tre ganger i uka og får fysikalsk hjelp i varmebasseng og på treningssenter. Jeg har en god fastlege jeg kan snakke om alt med og har jevnlig kontakt med kreftavdelinga ved St. Olav. Nettforum og Facebook-grupper for folk med samme type kreft er også til god hjelp. Nå kjører jeg bil igjen og kanskje det beste av alt; i løpet av februar er planen å være tilbake på jobb. Det tror jeg er den beste medisinen jeg kan få, sier Anne Grete.

Trofaste Klara

Hun ønsker også å takke familie og en skokk med gode venner for å ha stått last og brast med henne gjennom det siste vanskelige året.

– Det er i motgang en lærer sine venner å kjenne, og en som aldri sviktet var den åtte år gamle katten, Klara, sier Anne Grete som avslutter med denne solskinnshistorien:

– Pappa passet Klara de sju ukene jeg var borte. Hun var ute hele tida, satt pal på trappa hjemme i Kulset og rikket seg ikke da pappa kom med matfløte og helte i skåla. Da jeg endelig kom hjem, var hun tydelig forvirra. «Hva er det som skjer, nå liksom? Men etter hvert nærmet hun seg forsiktig, og hoppa opp i fanget mitt der hun la seg godt til rette; mol og mol, som om hun ville fortelle at hun hadde savnet meg. Til slutt la hun seg på setet på rullatoren som om hun markerte at hun ville passe på meg videre.