Søndag blir Hilde historisk. Men rett før den store dagen har hun fått en dårlig beskjed

Søndag skjer det noe helt spesielt i Selbu Kirke. Da ordineres Hilde Guldseth til prest og blir med det historisk. Men rett før det etterlengtede øyeblikket har hun fått en ekstra utfordring.

Onsdag, noen dager før den store dagen, har Hilde fått en dårlig beskjed. Hun har vært til legen og fått konstatert lungebetennelse.

– Man kan ikke garantere at det har gått over til søndag, men jeg håper det.

Stemmen er litt skral over telefonen, men hun er fortsatt ved godt mot. Hun skal komme seg gjennom seremonien, selv om stemmen kanskje ikke er helt 100 %.

Hilde er på ingen måte negativ. Nei, for som hun selv poengterer: Skulle stemmen først ryke en gang, så er søndag kanskje den beste dagen.

– Det har vel knapt vært så mange prester, proster og biskoper til stede som eventuelt kan ta over, slik at jeg slipper å synge så mye.

Litt uvirkelig

Søndagens ordinasjon blir spesiell for Hilde, som har utdannet seg i voksen alder. Hun legger ikke skjul på at det kribler litt i kroppen.

– Det er litt surrealistisk. Jeg må ærlig innrømme at når jeg begynte å studere, så føltes dette øyeblikket veldig unna ut. Men plutselig var jeg ferdig. Nå gleder meg til å komme i gang.

Hvordan har reisen vært fra start til slutt?

– Den har gått veldig fort, men det har vært en veldig fin reise. Det å leve i et land hvor det går an å studere og fordype seg, selv om man er voksen, er ganske unikt. Det var ingen dører som var stengte selv om jeg hadde passert 40 år.

Hun retter en spesiell takk til familien som har vært viktige støttespillere.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har hatt en familie som har vært heiagjeng hele veien. Dette hadde ikke gått uten at de hadde orket og hatt lyst til dette. Mannen min, Tore, har for eksempel blitt nødt til å bo to semestre alene, siden jeg har bodd på hybel i Tromsø.

Blir historisk

En ordinasjon er ikke noe som skjer spesielt ofte her i Selbu. Alt tyder faktisk på at det er en begivenhet av helt sjelden art.

– Jeg vil nesten påstå at dette blir litt historisk. Så vidt vi vet har det vært bare én ordinasjon i Selbu Kirke noensinne. Det var Per Kvalvaag i 2005.

– I min historie har vi oversikt over det som har skjedd i kirka, men fra gammelt av kan vi ikke være helt sikre. Likevel har det sannsynligvis ikke vært noen ordinasjoner i Selbu Kirke før Per.

I gamle dager valfartet ikke biskopene og resten av presteskapet til grisgrendte strøk.

– Før i tida var det slik at man studerte for å bli prest, og så ble man ordinert i den domkirka som hørte til studieorganisasjonen. Deretter ble prestene sendt rundt i landet. Biskopene fartet ikke rundt til Selbu og andre plasser på tida hvor de måtte dra med hest og slede eller til fots.

Til tross for noe historisk usikkerhet er det i alle fall én ting hun er helt sikker på:

Føler tilhørighet

Hilde trekker spesielt fram én ting som gjør dagen viktig for henne personlig.

– Det er naturligvis veldig stas at dette skal skje i Selbu, for det er jo kirka mi. Her ble jeg døpt, her ble ungene mine døpt, her har jeg jobbet og her har vi giftet oss. Dette er kirka vår.

Ønsket seg noe «sprekt»

Hun ønsket å sette sitt preg på den noe uvanlige gudstjenesten…

– Hele greia starter faktisk med at Vællis spiller til preludium og inngangsprosesjon. Det har Per fått til. Jeg hadde ikke turt å foreslå det engang. Jeg tenkte at ungdommene sikkert ikke orker å stå opp så tidlig på en søndag.

… men turte ikke håpe på noe så sprekt

– Jeg hadde ønsket meg noe litt sprekt, men da tenkte jeg kanskje på felebyggelaget eller gammeldanslaget eller noe slikt. For «gammelkaillan» er nå i det minste tidlig oppe på søndag, var min tanke. Men Per tok sjansen og spurte Vællis, så det blir jo veldig bra.

Klar for å si sitt «ja»

Man må et stykke ut i den litt spesielle gudstjenesten før man kommer til selve høydepunktet, hvor Hilde formelt blir ny prest i Selbu Kirke.

Det er Herborg Finnset, biskop i Nidaros bispedømme, som står for den formelle seremonien.

– Det er biskopen som ordinerer meg og i det ritualet er det fire tekstlesninger. To av disse blir lest av noen fra menighetsrådet i henholdsvis Selbu og Tydal. I tillegg har jeg fått velge to lesere. Da har jeg valgt Dagfinn Slungård og Kristine Sætan. Dagfinn var prost da jeg bestemte meg for å studere, mens Kristine, som er sokneprest på Lånke, var veilederen min i første praksis.

Deretter er det ordinasjonstale av biskopen, før det blir formaning og løfteavleggelse.

– Der må jeg svare «ja» og gi biskopen hånda på dette til slutt.

Da kan Hilde formelt kalle seg «prest».

– Det blir veldig høytidelig og flott. Etter at jeg har sagt «ja» tar jeg over gudstjenesten og fortsetter programmet. Etter gudstjenesten arrangerer menighetsrådet fest på menighetshuset, hvor det blir kaffe, kaker og mulighet til å si noe fint om meg, sier hun med glimt i øyet.

Får en myk start

– Hva blir det første du skal gjøre som prest?

– Det første jeg skal gjøre er faktisk å ha en uke ferie.

Deretter begynner Hilde for fullt på den nye tilværelsen.

– Da skal jeg blant annet ha noen vielser, som jeg gleder meg til. Én av dem er blant annet på Forbordsfjellet, så det blir spesielt.

– Vielser er den ene tingen jeg ikke har fått lov til å gjøre som prestevikar under studiet, så det blir spesielt. Deretter gleder jeg meg til et nytt konfirmantår, hvor jeg skal bli bedre kjent med ungdommene.

Men først skal hun altså bli prest.