Sjøbygda kom Rockheim i forkjøpet

Du leser nå Selbyggens lederartikkel, som gjenspeiler avisens offisielle mening.

Sist søndag ble Hans Rotmo innlemmet i Trekkspillets og gammeldansens Hall og Fame ved Norsk radio- og fjernsynsmuseum i Sjøbygda. Innlemmelsen kan tolkes som et kulturpolitisk spark mot museet Rockheim i Trondheim, som fortsatt ikke har tatt Rotmo inn i rockens gode selskap.

I de siste åra har kulturfolk og aviskommentatorer tatt til orde for at Vømmøl-sjefen bør inkluderes i Rockheim Hall of Fame. Adressa-kommentator Terje Eidsvåg skrev i 2020 at «enten man liker det Rotmo står og sto for eller ikke, er han en banebryter i norsk populærmusikk.» (ekstern lenke)

Vømmøl har inspirert musikere så forskjellige som Halvdan Sivertsen og Gatas Parlament. Den originale blandingen av rock, folkemusikk, pop og visesang gjorde spellemannslaget til stjerner da debutplata kom i 1974. Gitar, bass, mandolin, fele og ikke minst lurk dannet et lydbilde som gjorde Vømmøl-musikken nærmest til en egen sjanger. Det var et lydbilde som luktet av vadmel, sagflis og høy.

Men det stopper ikke der. Rotmo bygget videre på Vømmøl-universet i bandet Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken. Deretter startet han det livate vise- og gammeldansorkesteret Heimevernslaget. Selv om platesalget ikke nådde opp til den voldsomme Vømmøl-suksessen, holder både musikk og tekst nesten like høy kvalitet. Videre har flere Ola Uteligger-låter for lengst fått klassikerstatus. Og Vårres jul står seg fortsatt som Norges mest originale juleplate noensinne.

Så hva skyldes det at Rotmo ikke har fått den anerkjennelsen han fortjener? Forklaringene er mange. At de originale Vømmøl-platene ble gitt ut på det venstreradikale plateselskapet MAI, gjorde at han ble litt uglesett av kultureliten allerede i starten. Dessuten hadde han en lang pause fra musikkarrieren fra 90-tallet og fram til et godt stykke inn på 2000-tallet, noe som gjorde at merkevaren Rotmo kanskje ble litt avleggs. Lenge var mange av platene hans ikke tilgjengelig på strømmetjenester, som førte til at en ny generasjon nordmenn ikke oppdaget dem så lett. Noen av Rotmos nye musikalske prosjekter, som Trossetrua og Blå front, lider av dårlig musikalsk og lyrisk håndverk. At et par av Trossetrua-låtene inneholder drøye påstander om innvandrere, har forståelig nok gjort det vanskeligere å hylle Rotmo. Men uansett kan man ikke undervurdere den betydningen han har hatt på norsk populærkultur.

Når det er så stor motvilje mot å innlemme Rotmo i Rockheim Hall of Fame, er det en god trøst at det finnes andre som tar ham inn i varmen. Hederen han nå har fått i Sjøbygda er helt på sin plass – selv om han også hører hjemme i rockens Hall of Fame.