Vømmøldalens originaler – og ingen kopier

At Hans Rotmo befinner seg ett eller annet sted på venstresiden politisk, har det vel aldrivært tvil om. Han taler småkårsfolkets sak mot storkapital og maktmennesker ellers. Men han gjør det på en måte som til og med får folk på høyresiden til å trykke personene til sitt hjerte.

Vi gjenkjenner alle menneskene i hans omfattende og burleske typegalleri, og for alle oss som vokste opp i en eller annen Vømmøldal en eller annen plass i fedrelandet, er alle sammen gjenkjennelige personer på godt og vondt. De er fra ei tid da originalene var mange, og da folk ikke gikk omkring og prøvde å være kopier av kjendisene i Se og hør. Men like fullt har disse typene relevans også i 2021.

Frodig persongalleri

På konserten på radiomuseet søndag fikk vi møte en stor del av Rotmos frodige persongalleri, og om de hadde tilhold i Vømmøldalen eller i Porselensstrand eller ett eller annet annet sted, så finner vi dem alle som troverdige utgaver av menneskeheten. Her fikk vi igjen herlige møter med gjengen i Vømmøldala som «festa og tura og ødsla med pæng», med Hanna og Jo Læggen og gammelpoteta, med noen som «kjøre fort og non kjøre lort og non som kjøre utta førarkort», med han Peder som spiller «Hammarforsens brus» etter utbygginga i 1963, og med han Johan Møkkerbakken som lukta av tiur. Og med mange flere.

Melkebønder og fraflytting

Og så tar Rotmo for seg landbrukspolitikken med utgangspunkt i stortingsmelding nr 25(vi tror det var riktig nummer) som virkelig setter fart i sentraliseringa og gjør melkeproduksjon til ei marginal næring for spesielt interesserte. For her skal alle stort sett havne med jobb i industrien i sentrale strøk. «Kjære industri, kom og gjør meg fri, fra all bekymmer med kuskit og med fjøs», og snart er det ingen melkebønder igjen.

Men også de varme, såre og lyriske stemningene behersker Rotmo å skape med ord og toner. Et vakrere og mer følelsesrikt stemningsbilde fra norske fratlyttingstrua utkantstrøk, enn vi opplever i «Vømmøldalens siste vår», finner vi knapt hos noen poet.

Gamle og nye sanger

Det er herlig, kvass humor i Rotmos tekster stort sett over hele fjøla. De sangene vi har nevnt her, er gamle travere med enorm suksess fra mer og mindre tidlige vømmølperioder. Og vi skal villig innrømme at det først og fremst var disse og en del andre låter vi var kommet for å oppleve. Men vi fikk også høre en del nyere Rotmo-sanger, og humoren og innholdet var også her gjenkjennelig med både politiske og bokstavelige ballespark i ulike retninger. Det passet publikum også utmerket, men det skal noe til før disse setter seg fast i hjerte og sinn på samme måte som tekstene og melodiene fra 70- og 80-tallet.

Regnet uteble – og så kom det etter konserten

At vi fikk «Det e itjnå som kjæm tå se sjøl» som ekstranummer etter langvarig, stående applaus, var den naturligste ting som kunne skje, før regnet igjen bøtta ned over Sjøbygda etter å ha holdt seg borte under hele konserten. Og at 90 prosent av publikum hadde kledd seg for den rene syndfloden, var det ingen som lot seg affisere av, selv om regnklærne var helt unødvendige mens Hans Rotmo og hans dyktige medmusikere, Lars Erik Fisknes og Arild Moe, sang og spilte på scenen på andre sida av Sjøbygdvegen.