Fra han begynner å kjøre ut rykende ferske bakevarer på morgenkvisten til han sent på kvelden tar et siste overblikk i bakeriet; seks dager i uka er hele dalførets Selbubakar`n på farten. Men hva gjør du om søndagene, Hans Olav Sørensen?
-Søndagsmorgenene ligger jeg lenge, men jeg har noen faste ting på programmet da også så jeg må jo komme meg opp i noenlunde tid. Den obligatoriske søndagsturen til min gode venn, Erik Malm Langli, er et sånt absolutt Må. Før kjøpte jeg Søndags-VG og syklet innover til han. Da syklet vi en tur sammen, men nå blir det helst til at vi sitter og prater eller kanskje tar en liten biltur. Det blir ingen søndag uten et besøk til Erik.
Og så videre?
-Etterpå er det gjeterhunden Kosakk sin tur. Han er fem år gammel nå, og helt siden han var liten valp har vi hatt vår faste ettermiddagstur hver eneste søndag hele året. Kosakk elsker å grave i sanden og hente pinner som jeg kaster ut i vannet til han, så Vikaengene er et perfekt sted for oss. Jeg tenner bål og hvis været tillater det, koker kaffe. Folk som går forbi, stopper og prater. Og når jeg blir alene igjen sitter jeg der og ser utover sjøen og filosoferer litt.
Hva tenker du på da?
-Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg har vært i livet, forskånet for det meste av sykdom og fremdeles i full virksomhet. Tre barn, åtte barnebarn og to oldebarn gir meg stor glede, og i en alder av 78 år har jeg fremdeles stor arbeidslyst og gleder meg fortsatt til hver eneste dag sammen med mine dyktige ansatte. Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for.
Ja, og kanskje ikke minst et langt og lykkelig ekteskap med Eli?
– Du kan skrive langt og turbulent…
Skihopperen Hans Olav ble norgesmester som junior i 1962 og var i årene framover en av Norges beste hoppere med deltakelse både i OL og VM. Hva rager høyest i minnet?
-Det høres sikkert merkelig ut, men høyest står nok en lokal lagseier. Det var et fantastisk hoppmiljø i Selbu på femti- og sekstitallet, og at vi hopperne i lille Mebond il klarte å slå storhoppklubben Byåsen var en sensasjonell prestasjon. Foruten meg besto laget vårt av brødrene Jon og Olav Høyås, Ola Dyrdal, Jon Sundal og Asbjørn Hofsli. Det er bare å ta av seg hatten. Ellers var det stort å vinne lille Gråkallrennet i fem år på rad, fra jeg var 11 til jeg ble 15 år.
Du ga seg som aktiv skihopper ganske tidlig i karrieren. Hender det at du tenker for tidlig?
-Nei, det sa seg bare selv. Bestemmelsen om å legge opp ble tatt tidlig en søndagsmorgen. Da toåringen Hansi våkner, gnir seg i øynene og spør: -Hva gjør den mannen i senga vår mamma? Da skjønte jeg at nok var nok og at det var på tide å gi seg.
Du bygde nytt bakeri i 1975 og med varemerket Selbubakar`n er du nærmest blitt en institusjon. Hva skjer når du må gi deg?
-Alt har jo en ende, og jeg har lenge jobba med å få tak i noen som kan overta. At det er behov og grunnlag for et lokalt bakeri i Selbu, er jeg ikke det minste i tvil om. Den viktigste forutsetningen er at de lokale butikkene handler brødvarer hos oss. Og griseøre, Selbukringle, Sørensens wienerbrød er etterspurte spesialiteter. For ikke å snakke om smultringene våre, vi baker 400 hver eneste dag, men likevel hender det ofte at vi går tom. Jeg har holdt på i 45 år nå og har svært mange å takke både i Selbu og Tydal.
