Fuglekongen fra Mosletta

 – Hvor er du nå, Baro Moslet?

– Nå er jeg på ei sagaøy i Vesterled. Nei da, jeg tuller bare.  Jeg er på Sklinna fyr, en liten øygruppe 3 mil vest for Leka. Det er den nordligste øya i Trøndelag og så langt ut mot det åpne havet som det går an å komme.

– Er du alene der?

– Nei, vi er et team på åtte personer som er her på et forskningsoppdrag for NINA (Norsk institutt for naturforskning) og Nord Universitetet. Sklinna var en av de siste fyrstasjonene som ble avbemannet i Norge (2004), og vi er nå så heldige å få bo i den gamle fyrvokterboligen.

– Hva går forskeroppdraget ut på?

– Sklinna huser det eneste fuglefjellet i Trøndelag, og havsvalen hekker her. Den er Europas minste sjøfugl og en av de vi har minst kunnskap om. Oppdraget vårt er å finne ut mest mulig om denne myteomspunne fuglen.

– Hva gjør dere rent praktisk?

– Det vi enkelt og greit gjør er å fange svalene i spesielle nett. Deretter monterer vi bitte små sendere på dem. Senderen vil etter hvert avsløre hvor havsvalene befinner seg når de ikke hekker på Sklinna. Vi har forsket på havsvala i flere år, og rapporterer til oppdragsgiverne våre i NINA og Nord Universitetet. Målet er få publisert en vitenskapelig artikkel, og kanskje må det som står om havsvala i læreboka skrives om.

– Hva er så spesielt med havsvala?

– Det er mye som er merkverdig med havsvala. Den kommer nordover sent på året og legger det ene egget sitt når de andre sjøfuglene er ferdig med hekkinga. Ungen klekkes ut i slutten av september og forlater ikke reiret før i november/desember. Havsvala er aktiv bare på natta og tilbringer mesteparten livet sitt ute på det åpne, værharde havet; sover der og leter etter mat i vannskorpa. Men det aller merkeligste er kanskje hvordan den filtrerer saltvann gjennom nesen og slik skaffer seg ferskvann. Havsvala er et under og et eksempel på naturens enorme tilpasningsevne.  

– Er oppdraget på Sklinna en del av jobben din?

– Nei egentlig ikke. Jeg studerte økologi og naturforvaltning ved Nord Universitet på Steinkjer og var akkurat ferdig med masteren da Landbruksdirektoratet opprettet en avdeling der i 2021. Jeg søkte og ble ansatt i seksjonen som jobber med nasjonal skog- og arealforvaltning. Det var skikkelig flaks, for da fikk jeg en grei arbeidsgiver og en fleksibel jobb som jeg kan kombinere med hobbyen min. Dersom det passer slik, kan jeg leie ut meg selv til ulike fugleoppdrag, som eksempelvis nå her på Sklinna.

– Hvordan oppsto denne altomfattende interessen for fugler?

– Det er nok litt sammensatt, men jeg har nok mye å takke min gammelonkel, Per Jarle, for. Han satt i rullestol og klarte ikke komme seg ut på noen annen måte enn å kjøre bil. Jeg fikk sitte på, og etter hvert begynte jeg å dele hans store interesse og kunnskap om fugler. Han viste meg fuglekasser og fôringsplasser og hadde flust med CD-er og kassetter med fuglelyder. Jeg lærte å kjenne fuglene på låten, størrelsen og fargene og syntes alt dette var veldig spennende. Jo mer jeg lærte, jo mer fasinert ble jeg.

– Hva anser du som det største underet i fugleverdenen?

– Det må være hvordan fugleungene helt på egen hånd finner veien dit foreldrene deres har dratt for å overvintre. Det mest klassiske eksemplet er gjøken som aldri får se sine ekte foreldre. I juni legger voksenfuglen ett egg i andre fuglers reir, flyr straks sin vei tilbake til Afrika og overlater klekking, mating og alt til fosterforeldrene. Gjøkungene følger etter i august/september, og vet på instinkt at de skal til tropiske Afrika for å overvintre. Dette er også et kappløp uten sidestykke.

– Hva mener du med det?

– I Trøndelag er det ofte blåstrupen som får den sure oppgaven å være fosterforeldre til gjøkungen, som når den blir klekket vipper de mye mindre blåstrupeungene ut av reiret. Men etter hvert som årene går, lærer blåstrupen å skille det store gjøkegget fra sine egne små egg og klarer å kvitte seg med det før det er for sent. Da må gjøken på nytt være et skritt foran og tilpasse for eksempel mønsteret på eggene sine for å lure blåstrupen på nytt. Det er et skikkelig kappløp.

– Du har viet mesteparten av ditt unge liv til fugler. Ser du noen forandringer?

– Fuglene er den beste indikatoren på natur- og klimaendringer. Forandringene skjer så fort nå at selv forskerne sliter med å henge med. Mens enkelte arter som gjess og trane går frem og tilpasser seg, sliter andre med å overleve. For noen tiår siden var vipa et kjent innslag i kulturlandskapet, men nå er det beregnet at cirka åtti prosent av vipebestanden i Norge er borte.

– Er det flere arter her i Selbu som er i ferd med å forsvinne?  

– Ja, mange som eksempelvis fluesnapperen.  Den flyr helt fra Afrika for å hekke her i Norge. Fluesnapperen klekker ut eggene sine når insektflommen er på sitt største. Men når insektene forsvinner, har de mindre å mate ungene med. Alt i naturen og økosystemet henger sammen. Noe er i ferd med å endre seg dramatisk, og fuglene prøver å fortelle oss det.

– Fuglekongen er Norges minste fugl og kjennetegnes med en gul krone på hodet. Er du også en slags fuglekonge?   

– Hehe, selv om fuglekongen bare veier 5 gram, er det likevel en tøffing som velger å oppholde seg i Norge hele året. Det samme må vel kunne sies om de som velger å gå sine egne veier for noe man brenner for.