Forskere på ferde ved Skorutbekken

Folk som passerte det gamle kvartsbruddet på grensen mellom Selbu og Tydal på torsdag ville kanskje se en gruppe menn med slegge, ledninger og rare instrumenter. Det var geofysikere fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) som ville prøve ut nye metoder for kartlegging av kvartsforekomster.

Som mange eldre folk i dalføret vet ble det rundt 1960 tatt ut en del kvarts fra noen av de spredte linsene med kvarts som en kan finne i området vårt. Den gang var mineralet etterspurt av smelteverkene. Bruddet til Ingmar Bakken på Myrli leverte eksempelvis drøye 3000 tonn kvarts i to sesonger. I nyere tid er kvarts i ren form blitt bare mer og mer etterspurt som industrimineral. Selv om de kjente kvartslinsene her i Selbu i dag er for små til økonomisk utnytting, egner de seg perfekt som «lekegrind» for nysgjerrige forskere.

Piezoelektrisitet kalles det fysiske fenomenet som NGU folkene vil se nærmere på. Det ble oppdaget rundt år 1800 av Pierre og Paul Curie. De studerte fingerstore krystaller av mineralene kvarts, og turmalin, når de utsatte krystallene for mekanisk press kunne de måle oppbygging av elektrisk spenning på overflatene på krystallene, og hvis de gav krystallene elektrisk støt fant de at de endret litt form! Effekten går med andre ord begge veier.

I dag er det tusenvis av måter å utnytte denne effekten på, for å nevne noen: grammofonpickup, gasstennere, radiosendere, og mikrofoner. Det er målt spenninger i kvartsforekomster under sprengning, så kanskje spenningspulser som sendes ut fra en kvartslinse kan avsløre den hvis den er skjult av overdekning og sidebergart? 

Vel, som i all forskning, det er bare å prøve! Hvordan det gikk? Etter hvert kan man trolig finne svaret i en rapport på ngu.no.