– Hun er en gave fra oven

– Det er veldig stor mangel på kvalifiserte helsefagarbeidere. Alina er en gave fra oven, sier Brit Sissel Lien og Mariann Røset, begge fagledere i den kommunale hjemmetjenesten.

– For et halvt år siden fikk Alina en midlertidig stilling som hjemmehjelp hos oss. Siden da har hun blitt tryggere i språket og snakker nå godt norsk. Samtidig har hun tatt medisinske kurs og fått praksis og opplæring i den lokale hjemmetjenesten. Nå venter hun på autorisasjon som helsefagarbeider. Det har gått veldig fort. Alina har gjort et kjempehopp.  Vi skjønner nesten ikke at det går an, sier Lien og Røset.

Ønsket seg Selbu

Selv foreller Alina at hun er utdannet som sykepleier og kosmetolog, og at hun har 8 års erfaring og har jobbet ved forskjellige avdelinger, også som avdelingsleder, ved sykehus og helseforetak i Vest-Ukraina.

Grunnen til at hun bestemte seg for å flykte var redselen for krigen og hva den ville føre til for datteren.

– Rakettene og bombene kom oftest om natten. Jeg bodde alene med datteren min, og når sirenene gikk, måtte vi søke tilflukt nede i gangen. Der kunne vi sitte i to, tre timer og vente før det ble trygt og gå ut, datteren min til skolen og jeg til jobb. Mangelen på søvn og den evige redselen slet veldig på oss begge. Da vi fikk mulighet til flukt, måtte vi bare gripe den, sier Alina.

Etter et kort opphold på flyktningmottaket i Råde, ble de sendt videre til et mottak i Nord-Norge, der de var i fem måneder, før de ankom Selbu i desember i 24.

– At broren min bodde i Selbu var en vesentlig årsak til at vi ønsket oss hit. Han fortalte meg så mye fint om Selbu; at folk var vennlige og snille, at det var et godt sted å leve og en veldig vakker og rolig plass. Og jeg fant fort ut at det stemte. Datteren min går nå i niende klasse på Selbu Ungdomsskole og trives veldig godt. Vi leier hus på Selbustrand, og alt er lagt til rette for oss. Vi kunne ikke ha vært heldigere, og jeg er så takknemlig, sier Alina.

Takker arbeidskollegene og Vibeke

Som helsefagarbeider i hjemmetjenesten kommer Alina i kontakt med mange hjemmeboende brukere.

– Det er en jobb som passer meg veldig godt. Jeg liker å pleie og hjelpe folk til å få en bedre helsetilstand. De gamle vil gjerne bo i sine hjem så lenge som mulig. Å kunne bidra til det er et veldig meningsfullt arbeid. Jeg går i turnus og har faste ruter omkring i bygda. Arbeidsdagen går veldig fort, sier Alina.  

Selbudialekten kan være litt vanskelig å forstå, men med hjelpsomme kolleger går også det bra, forsikrer hun.

– I Ukraina er det stor avstand mellom ledelsen og vanlige ansatte. Her kan du snakke med sjefen og lederne dine om alt mulig, og alle er innstilt på å hjelpe deg. Jeg kan ikke få rost arbeidsmiljøet i hjemmetjenesten nok. Og så må jeg takke flyktningekoordinator Vibeke (Slind), hun er alltid til stede for meg, avslutter Alina.