-Med erfaringene vi nå har, kunne vi gjerne tatt imot flere flyktninger

På 90-tallet kom det mange flyktninger til Selbu etter krigene på Balkan. De fleste er reist herfra. Her var statlig flyktningmottak et par år tidlig i det nye årtusenet. Disse er også borte. I 2014 kom de første flyktningene etter «den arabiske våren», de fleste fra Eritrea, noen fra Syria.

Men stort sett kan en slå fast at flyktninger fra til dels helt andre kulturer har fungert godt i et lite bygdesamfunn som Selbu.

Vibeke Slind har vært flyktningekoordinator i kommunen i full stilling fra april 2017. Nå jobber hun i halv stilling i denne jobben, mens hun i tillegg har halv stilling som prosjektkoordinator for «Sammen i Selbu».

57 flyktninger er blitt bosatt her, 17 er her fortsatt

-De første av disse flyktningene kom altså hit høsten 2014, noen kom tidlig, mens andre kom spredt utover i tid. I årene siden har totalt 57 flyktninger blitt bosatt her, inkludert barn. I tillegg er 6 barn født etter foreldrenes bosetting i Selbu. Av de voksne har 42 fullført det toårige introduksjonsprogrammet, og de siste av disse ble ferdig med programmet sist sommer. Den siste bosettingen i Selbu skjedde i mars 2018, og siden den gang har kommunen ikke fått anmodning fra inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om å ta imot flere. Mange har av forskjellige årsaker reist herfra, og i dag er det ti voksne og sju barn som fortsatt bor her, forteller flyktningekoordinatoren.

Mulighet for skolegang og arbeid

Når det gjelder alle de som har reist herfra, har mange bosatt seg i Stjørdal og Trondheim, men også en del andre steder både i og utenfor Trøndelag. For de fleste har årsaken til at de har reist, ligget i mulighet for videre skolegang og arbeid, ikke minst studier ved videregående skoler og høyskoler. Og for en del har det vært viktig å komme nærmere familien. Men Vibeke forteller at mange blant de som har dratt, fortsatt har kontakt med innbyggere i Selbu som de er blitt knyttet til mens de var her.

-Det føles på en måte litt trist når de har dratt herfra, og vi ikke vet hvordan det har gått med dem. Vi spør oss ofte om de har klart å gjennomføre sine planer, og om de har fått venner på et nytt sted, sier hun.

Trenger ikke oppfølging som før

For flyktningekoordinatoren er jobben blitt vesentlig forandret i senere tid i forhold til da flyktningene var nye og ukjent med alt her. Som nye fikk de et godt og fast opplegg gjennom introduksjonsprogrammet, arbeidet gikk ut på å gi god veiledning og skape gode tverrfaglige opplegg som kunne være nyttige i flyktningenes nye liv. Og Vibeke føler at dette har fungert bedre og bedre etter hvert, der de har fullført grunnskole og videregående skole og har kommet inn i et ordinært system som i best mulig grad er tilpasset hver enkelt. Men nå trenger de ikke å følges opp på samme måte.

-Jobben min går nå mye mer ut på praktisk veiledning, samarbeid med NAV, og ellers ting som vi må ha mer fokus på når de er etablert her. Her merker vi godt at mange er blitt mye mer selvstendig, ordner opp selv og utnytter det nettverket de har opparbeidet selv her i bygda. Det er jo akkurat det vi ønsker. Målet er jo at flest mulig skal bli her, men da er de avhengig av skoleplass og etter hvert også jobb. Og det med jobb er nok den aller største utfordringen. Koronapandemien har også vanskeliggjort dette med mulighetene for å få jobb, og det er jo ikke helt unaturlig at arbeidsgivere er skeptiske til å ta inn nye, slik situasjonen er blitt, sier Vibeke.

Hun påpeker at det er blitt jobbet opp mot flyktningene om smittevernreglene, og disse tar også smittevernhensyn på fullt alvor. Mye skjer via digitale kommunikasjonskanaler, og det er svært tilfredsstillende at de fleste av våre nye sambygdinger er i stand til å bruke digitale verktøy og kommunikasjonsplattformer.

Fast jobb og arbeidsrettede tiltak

Av de ti voksne som nå bor i Selbu, er foreløpig fire i jobb, mens tre har deltidsjobb ved siden av arbeidsrettede tiltak eller skolegang. Samtidig er det personer som får oppfølging fra NAV og arbeidsgivere i Selbu, i arbeidsrettede praksisløp som skal kvalifisere dem til lønnet jobb på sikt. Dette er særlig aktuelt for de som har lite utdanning fra hjemlandet. Men det vanskeligste for flyktningetjenesten er altså å kvalifisere flyktninger til arbeid i Selbu.

Selv om de fastboende flyktningene i stadig større grad blir tilpasset og finner seg til rette under norske forhold, er det mange ting som kan være svært vanskelig å håndtere  for de som har vokst opp i en helt annen kultur med til dels andre verdier. Og nettopp dette er også en utfordring for oss i det norske samfunnet.

Lære norsk kultur, ta vare på sin egen

-Språket er selvfølgelig en av utfordringene. Ungene lærer utrolig fort norsk, og det finnes absolutt eritreiske barn i Selbu i dag som snakker minst like bra selbygg som barn av flergenerassjonsselbygger. Dette kan være svært positivt, etter som barna ofte lærer foreldrene norsk. Men samtidig er det også viktig at barna bør være tospråklig slik at de kan snakke med besteforeldre og andre slektninger i landet de kom fra. Det er i hele tatt viktig at deres egen kultur blir ivaretatt, og at ungene ikke bare blir en del av den norske kulturen.

-Selv om vi slett ikke ønsker at de voksne skal glemme sin egen bakgrunn og kultur, har vi hvert år gjennomført foreldreveiledning der vi diskuterer tema som er akseptable eller ikke-akseptable her, men som er helt motsatt i flyktningenes hjemland.  Dette kan være tema som homofili, sosial kontroll og eksempelvis om en far godtar at datteren finner en norsk mann som hun vil gifte seg med, sier Vibeke, men hun presiserer at hun har opplevd mye positivt når det gjelder slike ting blant de bosatte i Selbu.

-Selv om det nok på mange vis er et patriarkalsk samfunn de kommer fra, så virker det som om de fleste av mennene er positive til at kvinnene skal ta utdanning og være økonomisk uavhengig, sier flyktningekoordinatoren.

Planlegge egen fremtid

I begynnelsen var det svært mye som flyktningene ikke forstod, og da var det mange henvendelser til flyktningetjenesten. De nye hadde aldri hatt mulighet til å planlegge sin egen framtid hverken på kort eller lang sikt. De hadde også vært på flukt, til dels i svært lang tid, og framtida var da helt uviss. Derfor var de ukjente med å legge langsiktige planer. Og det kortsiktige, som det å forholde seg til hjelpeapparatets åpningstider og klokkeslett, var helt ukjent for dem.

-I begynnelsen var mitt ansvar i introduksjonsprogrammet å gi mye individuell oppfølging, og da ble jeg svært mye involvert i livene deres. Nå har de bodd her en stund, og da er jeg mye mer tilbakeholden, men jeg skal være til stede for dem når det er behov for det. Mange klarer seg svært godt selv, de har lært seg hvem de skal kontakte, om det for eksempel er helsevesenet eller NAV, sier Vibeke.

Fra korrupte samfunn

Flyktningene er kommet fra korrupte systemer der få norske regler og prinsipper har gyldighet, og der det gjelder å ha penger å gi under bordet for å oppnå det en ønsker. Og de er slett ikke utlært i alt det nye her til lands når de har avsluttet to års introduksjonsprogram.

Her må de lære seg å ha tillit til staten, systemet og oss som jobber i hjelpeapparatet, noe de kanskje aldri har hatt før. Blant annet må de få forklart at det å betale skatt, er svært nyttig for den enkelte, at vi får mye igjen for skattepengene vi betaler. Og at pengene ikke går rett i lommene på makteliten. Her går pengene til blant annet helsestell, skoler. veier osv. osv. osv…..

Nyttig å bli bosatt i små kommuner

Vibeke Slind har som flyktningekoordinator gjort seg mange tanker om flyktningetjenesten og arbeidet som er gjort frem til nå, og om hva som fungerer godt og mindre godt.

-Jeg synes jo at det er trist at så mange av dem som er kommet hit, må dra herfra, ikke minst på grunn av mulighetene til videre studier og spesielt arbeid. Jeg mener oppriktig at det er nyttig å bosette seg i en liten kommune, der de blir på fornavn med både oss i hjelpeapparatet og andre innbyggere. Det skjer ikke i en by der hver enkelt blir en i mengden. Her er det kort veg til oss som skal hjelpe dem, det er oversiktlig, og alle kjenner alle. Det viser seg at flyktningene finner gode støttespillere i bygda. Og en ting til. Nå har vi skaffet oss en mengde erfaring når det gjelder å ta imot flyktninger, så dersom vi fikk bosette videre fremover nå kunne vi ha løst utfordringene på en enda bedre måte enn vi kunne tidligere, sier Vibeke Slind, flyktningekoordinator i Selbu kommune.