Fire gode venner om Hans Olav:

Haldis har hatt Hans Olav som sjef i 35 år, og har trivdes veldig godt på Sørensens Bakeri. Før hun havnet der jobbet hun for en sjef som var fra Frosta. Skal vi tro henne har det vært mye bedre å jobbe under Selbubakar´n.

– Det har vært kjøli greit å jobbe her. Jeg har jo fått bestemme mye selv. Jeg jobbet under en frosting, og det var mye strengere. Det er ikke bestandig at Hans Olav og jeg har vært enige, men så har han kjørt en tur med noen brød og når han har kommet tilbake var vi ferdige med den saken, forteller hun. 

Hun anser ham for å være en veldig god venn, som alltid er blid og i strålende humør. Hun er også sikker på at mange fler har glede av Hans Olav. 

– Han er en veldig til omsorgsperson. Han tar seg av alle. Da moren hans var på sykehjemmet var han der hver eneste dag, og jeg er ganske sikker på at de andre beboerne også hadde glede av at han kom på besøk.

– Men du da Haldis, når blir du pensjonist?

– Jeg sa opp for seks år siden jeg. Jeg var hjemme i 14 dager og så begynte jeg på igjen, sier hun og ler. 

– Jeg trives så godt her, jeg får omgås og snakke med mye folk. Jeg møtte også ei dame i syden som handler Trønderbrødet av oss. Jeg vet bare at hun heter Wenche, men det ble jo et kjent fjes det også da. 

Bjørn Wirkola 

– Det er vanskelig for meg å beskrive Hans Olav med en kort setning. Han er en virre, virre vapp, forteller Bjørn. De to har vært sammen på mye opp gjennom årene, og har fortsatt god kontakt.

– Jeg kom til Trondheim da jeg var rundt 18-19 år gammel, altså for 60 år siden og vi har vel vært venner siden da. Jeg er jo bare 79 og yngre enn Hans Olav, sier han lurt.  De to var i militæret på samme tid, og Bjørn forteller at det ble noen tjuvpermer på den tiden. 

– Vi var som brødre og var veldig mye sammen. Han er så lett å omgås, og vi trente sammen både sommer og vinter. Thoralf Engan var også med oss mye. Vi var også på landslaget i OL i 1964. Engan og jeg jobbet hos Axel Bruun sport i ti år, og bakeren var ofte til byen med boller og smultringer. Det var sjeldent han kom uten å ha med seg smultringer. Vi har fortsatt god kontakt med andre skihoppere og skiløpere, og vi ser ofte kamper på Lerkendal, forteller han.

Kjell Ulstad 

– Vi ble kjent for lenge siden, gjennom skikretsen. Vi har vært på mange arrangementer sammen, og jeg fikk blant annet være med da Kristen Kvello skulle få Kongens Fortjenstmedalje. Det var en kort frist, men det skulle avholdes et arrangement i Selbu samme uken som VM i Trondheim i -97. Vi leverte papirene altfor sent i forhold til frister for saksbehandling, vi leverte papirene fem uker før arrangementet og det tok normalt tre måneder før søknader var ferdig behandlet. Men Hans Olav snakket rundt de på slottet og at han sa «om Kristen ikke får medaljen i gull, kan dere bare beholde den», forteller Kjell og ler godt. Historien endte selvfølgelig med at Kristen fikk medaljen.

– Han er en fantastisk, sosial fyr, som gjør seg i alle sammenhenger, sier Kjell. De to har sittet i styret i Trøndersk Skilaug sammen i mange år.

Arve Tellefsen 

– Det er fryktelig lenge siden vi ble kjent. Jeg trodde han var mye gamlere, trodde han var 90, sier han spøkefullt. Han husker ikke når de to først traff hverandre, men at det har vært et langt og godt vennskap er det liten tvil om. – Jeg har hatt hytte i Selbu, og jeg ble vel med en annen selbygg, Olav Trondsetås, som spilte trombone i symfoniorkesteret, til Selbu før jeg ble kjent med Hans Olav. Jeg kjente Eli fra Trøndelag teater også, før jeg ble kjent med bakern. Men du vet, han knabba henne foran alle oss Trondheimsguttene. Det skjønner jeg fremdeles ikke hvordan han klarte, forteller han og ler. 

De to har et godt vennskap i dag, og senest sist uke skulle Hans Olav hente Arve på Værnes i forbindelse med den årlige julekaffe´n i Trondheim. Men i stedet for at bakern selv dukket opp var det sønnen Hansi som kom. – Det er typisk Hans Olav, og han hadde nok en gyldig grunn. Sønnen kjører jo bedre bil enn han, for han følger jo trafikkreglene, sier han og ler igjen. Selv om tonen er spøkefull, er det tydelig at de to har et solid vennskap fylt med humor og gjensidig respekt. 

­–  Han er en veldig snill mann, og full av energi. Hver gang jeg treffer ham så er han veldig «livat». Han er en go´gut rett og slett. Jeg er litt usikker på om han kan å bake, eller om han egentlig har tid til det siden han har så mange jern i ilden. Har vel hørt noen rykter om at han er god på den der bakinga. Vi ses ikke like ofte nå som jeg har flyttet til Oslo, men vi ses når jeg er hjemme og jeg setter stor pris på vennskapet. Han er som en gutt fortsatt, selv om han har blitt gammel. Så er han snill og hjelpsom, til tusen, forteller Arve.