Stian, Silje-Mari og fem sønner driver den gamle slektsgården fra 1750-tallet

Ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå bor det 1,1 millioner barn i Norge, noe som gjennomsnittlig gir ca. 1.75 barn per familie. Samboerparet Silje-Mari Hovin og Stian Østby i Jensgården i Tydal må bruke alle fingrene på ei hånd når de teller opp flokken sin: Sander (10), Martin (8), Jakop (4), Endre (3) og Ole Johan (1).

– Nei, det har ikke vært planlagt. Og nei, det har ikke vært med tanke på befolkningsvekst og at Tydal trenger flere innbyggere. Vi var bevisst på at vi skulle ha flere enn ett barn, og så har det bare blitt sånn. Alle har vært velkommen til verden, og vi synes vi har vært kjempeheldige som har fått fem friske og sunne gutter. Mange har lurt på om vi skal holde på til vi får en jente, men da svarer vi at bare vent om noen år, så kommer det alltids jenter, sier Silje-Mari og Stian.

Handler om planlegging  

Silje-Mari er fagutdannet kokk og har 50 prosent stilling på kjøkkenet på Tydal sykehjem. Stian har fagbrev som mekaniker og har fulltidsjobb ved uteseksjonen på teknisk sektor i Tydal kommune og driver i tillegg med leiekjøring. Sammen driver de Jensgården med 85 vinterfôra sauer, to hester og fire griser. Døgnet har bare 24 timer i Jensgården også, og fembarnsforeldrene bekrefter at de har null fritidsproblemer.

– Alt handler i grunnen om planlegging. Kvelden i forveien må jeg smøre fem matpakker og legge fram klær og sko og eventuelt utstyr som skal være med til barnehage og skole. Etter tre ukers ferie gleder de tre yngste seg veldig til å begynne på igjen i barnehagen, sier Silje-Mari som berømmer Tydal kommune for å ta hensyn til barnefamilier.

– I fjor betalte vi nesten 10 000 kroner i måneden for barnehageplasser og SFO. I år er satsene vesentlig redusert, og det beste av alt er at barnehagen nå holder åpent hele sommeren, slik at vi som foreldre kan ta ferie sammen og når det passer oss, sier Silje-Mari.

Savner fritidsaktiviteter

– Vi er veldig godt fornøyde med både barnehagen og skolen i Tydal, føyer Stian til.

– Når du har fem aktive gutter i alderen ett til ti år, er det uunngåelig at det blir en del småslåssing og krangling.  I leken med andre kan de bli litt hardhendte. Hvis det skjer noen ugreier i barnehagen, ringer de straks og varsler oss. At de tar opp det direkte med oss foreldrene og ikke bare lar det gå, setter vi stor pris på, sier fembarnsfaren.  

Det eneste han savner for guttene sine er organiserte fritidsaktiviteter. Hvis du ikke er opptatt av ski eller fotball, er det få eller ingen tilbud for barn og ungdom i Tydal. Men stort sett går det veldig bra, synes han. Guttene deres er atypiske på den måten at de ikke er særlig opptatt av dataspill og mobil. Fra morgen til kveld vil de helst være ute og med på det som foregår på gården, og de to eldste er flinke til å passe på og ta seg av de yngste, forteller Stian.

– Sander er opptatt av skuter og motocross og er allerede habil på det meste av motoriserte ting. Og hvis jeg eller Silje-Mari er i fjøset når de minste våkner, er det ikke uvanlig at det kommer en krabat springene over gårdsplassen i bare bleie og støvler og vil være med på fjøsstellet, forteller Stian som benytter anledningen til å sende en takkens hilsen til «motor-onkel» Arild Østby som følger opp guttene og tar dem med til skuter- og motorkrossbanen ved Sølisjøen.

Håper å bli ung kårkall  

Stian forteller at guttene fra tidlig alder vet at maten ikke kommer fra reolene på Coop-en, men fra det som dyrkes på jorda og produseres på gårdene. Fra gresset som blir til rundballer slik at de har mat til sauene om vinteren, og fra skogen og fjellet der sauene går sammen med lamma sine og beiter hele sommeren. Fra de kan stabbe og gå har guttene vært med i lamminga om våren og skjønner nødvendigheten av slaktinga om høsten.

Slik får de et veldig naturlig forhold til naturen og det levende livet, tror Stian som allerede nå er klar på at så snart den dagen kommer at en av guttene ytrer ønske om å overta, skal han og Silje-Mari bygge seg kårstue.  

– Vi ser nok av eksempler på at gårdbrukere venter for lenge med å gi ifra seg gården. Her blir det førstemann til mølla. Jeg var 27 år da jeg overtok Jensgården. Måtte jeg ha ventet i ti år til, hadde det aldri blitt noe av, sier Stian.

I familiens eie siden 1750  

Ifølge Tydalsboka ble Jensgården utlagt fra Gammelgården på midten av 1750-tallet og er en av de eldste gårdene i Tydal som fortsatt er i full drift. Den første brukeren var Jon Jensen Østby fra Gammelgården (1707-1772), og etter ham har gården gått i rett nedadgående linje og vært i familiens eie i bortimot 270 år. I en kort periode omkring 1960 var det Stians bestefar, Ola Østby, som drev gården. Da han solgte den videre til sin søster Helga (gift Almåsbakk), ble det hennes sønn, Rolf Almåsbakk og kona Ragnhild, som flyttet til Tydal og overtok garden i 1977. Samme året bygde de nytt bolighus på tunet og nytt sauefjøs ble tatt i bruk i 1982. Ved kommunevalget i 1999 ble Rolf valgt til ordfører (Ap), men døde før han rakk å fullføre sin andre periode, i 2007. Ragnhild fortsatte med gårdsdrifta noen år til, men da hun også døde i 2016, sto Stian klar til å overta.  

– Jeg sprang ut og inn i Jensgården under hele oppveksten og var med Rolf og Ragnhild i arbeidet på gården. De hadde tre barn selv, men etter hvert som de alle tok høyrere utdanning og flytta ut, ble det klart at ingen av dem ønsket å overta. Så da Ragnhild også begynte å skrante, var hun bevisst på at jeg måtte bli den neste sauebonden i Jensgården. Det var meningen hun skulle bygge seg et lite hus på jordet ovenfor gården, men så langt kom hun ikke. Jeg vet med sikkerhet at hun ønsket det slik, at jeg og Silje-Mari skulle overta slik at Jensgården fortsatt skulle være i familiens eie. Det er godt å tenke på nå. Rolf og Ragnhild var snille og gode folk. Jeg er glad jeg fikk lære dem å kjenne, sier Stian.

Et hardbarka folkeferd

Med ni familiegenerasjoner bak seg og med fem gutter foran seg, står han midt imellom fortid og fremtid. Det gir mening og sammenheng, men også mange tanker om hvor fort tidene forandrer seg og hvor hardt livet i Jensgården tidvis måtte ha vært for forfedrene hans.

– Mens jeg henter vinterfôret fra rundballene like utom fjøsnova, måtte de kjøre med hest og slede i all slags vær og hente høy til dyra der de hadde tørket og lagret det i høyløene langt inne i Ånøya. Og når jeg står med alskens moderne hogstutstyr og feller trær i Nebjørga, tenker jeg på dem som sto og slet med øks og håndsag, sier Stian.

– Ja, men det var ikke bare mannfolka som hadde det stridt, kanskje var det enda verre for kvinnene, skyter Silje-Mari inn.

– Jeg får mange spørsmål om det har vært hardt for kroppen å føde fem barn på ti år. Da forteller jeg dem om oldemoren til Stian, Helga Bergitte Østby. Hun fikk 15 barn på 23 år, den yngste en jente som ble født under et fjøsstell. Da hun kjente at barnet var på vei, gikk hun bare opp på låven og fødte. Deretter tulla hun det nyfødte barnet inn i et klede, gikk ned i fjøset igjen og gjorde seg ferdig med fjøsstellet.

– Det er nesten ikke til å tro hvordan de klarte seg i de harde trettiåra, forsetter Stian.  

 – Når ungene skulle opp om morgenen, var det ikke klær og sko til alle, så noen måtte sikkert holde seg innendørs den dagen. Men alle levde opp, og alle ble over 70 år, så vi har virkelig noe å leve opp til her i Jensgården, ler han.

Mer lønnsomt enn å ligge på sofaen

Saue-brukerne i Jensgården har 85 vinterfôra sauer og planer om å utvide besetningen til 120 neste år. De har investert i ny rundballpresse, og med 150 mål innmark og 40 mål leiejord er fôrsituasjonen bra. Kamera i sauefjøset slik at de kan følge med på lamminga fra inne og elektroniske brikker som monteres på klavene til sauene som går på utmarksbeite, er investeringer som letter arbeidet. De siste årene har også rovdyra holdt seg borte og mye peker framover. Men på spørsmål om lønnsomheten i saueholdet kommer det likevel fram at de ikke er udelt optimister.

– For si det slik er det mer lønnsomt enn å ligge på sofaen. Men det er en skremmende prisøkning i landbruket. Bare for å ta et eksempel; for ett år siden kostet ett tonn med gjødsel ca. 4500 kroner. Nå må du betale bortimot 10 000 kroner. Og likedan med dieselprisene. Hadde det ikke vært for distriktstilskuddet, ville det ha sett mørkt ut, sier Stian som skjønner godt at mange gir seg.

– Vi er bare fire sauebrukere igjen i Tydal. At vi er så få går ut over både gjetermiljøet og optimismen i næringa. I Holtålen er det over 20 sauebruk, så vi må dit eller til Selbu for å trene hunden og få faglig påfyll, legger Silje-Mari til.

Og en ting er begge enige om; fedrift, husdyrhold og gode beiteressurser var grunnlaget for at det kom folk og bosatte seg i Tydal. Ingen kan vite hva fremtida bringer, men med tanke på klimakrise, matproduksjon og sjølberging kan det komme ei tid da jordbruket igjen blir avgjørende for fjellbygder som Tydal.

– I en verden der stadig flere dør av sult, er det ingenting som gir mer mening enn matproduksjon. Og med de enorme utmarksressursene Tydal har så kunne det sikkert ha vært plass for minst 50 sauebruk her, Så kom igjen, alle potensielle sauebrukere! Vi skal ta godt imot dere, lover Silje-Mari Hovin og Stian Østby i Jensgården.