– En turistvertinne tar farvel med sommeren

 – Hvor er du nå, Sissel Aas Dybvad?

– Nå er jeg på Storerikvollen. Du aner ikke hvor vakkert det er her nå. Da jeg våkna i halv sjutida i morges (lørdag 14.september journ. anm) var det to minusgrader. Første frostnatta i høst. Sola bikker så vidt over Sylmassivet og glitrer overalt i duggen. Gule løvtrær strekker seg mot en knallblå himmel, og lufta over Essand-sjøen er aldri så klar og frisk som nå.

– Hva gjør du på Storerikvollen?

– Jeg ble ansatt i Trondhjems Turistforening som vertinne på turisthytta i fjor sommer, så nå er det andre sommeren min her. I kveld venter vi fullt hus og 48 gjester til sesongens siste middagsmåltid. Det blir viltgryte av rein som vanlig på lørdagskvelder, men også forskjellig annet godt av det vi har igjen i fryseren.

– Hva gjorde at du søkte på en så spesiell jobb?

– Jeg er født og oppvokst i Tydal og har bestandig trivdes veldig godt i fjella. I flere år har jeg vært vikar for svigerinna mi, Turid Strickert, som har vært vertinne på Nedalshytta i 15 år. Jeg har også vikariert på Storerikvollen, så jeg visste litt om hva jeg gikk til.

– Men det er ingen åtte til fire- jobb?

– Nei, jeg har 80 prosent stilling som skal fordeles på tre sommermåneder og påskeuka, så da sier det seg selv at det blir ganske hektisk. Kokken har fri hver søndag, men jeg og de dyktige jentene vi har hatt her i sommer jobber helg og hverdager.

– Hvordan har besøket vært i sommer?

– Besøkstallet totalt ligger på ca. 1900, og det er cirka det samme som i fjor. Juli og første delen av august var veldig bra, men når ferietiden er over, blir det brått mye roligere. Vi ser også at yr.no har sterk innflytelse på besøkstallene. I sommer har nettstedet bommet en del og meldt dårligere vær enn det har blitt. Det skremmer folk fra å dra på fjelltur, og det er veldig synd for oss,

– Hva slags folk er det som besøker dere?

– Det er folk som liker å gå i fjellet, og det kan være både barnefamilier, ungdommer og enkeltpersoner som liker å gå alene. Selv om det fortsatt er mange som går «Norge på tvers», er det ikke like mange som for noen år siden. Den nye Ramsjøhytta trekker mye folk, og mange velger å gå TT-ruta derifra og hit.

– Hva setter gjestene mest pris på?

– De forteller at de finner ro og stillhet og at de setter pris på den helt spesielle beliggenheten og atmosfæren som Storerikvollen har. Og så skryter de veldig av den gode maten. Vi er veldig heldig med kokken vi har. Han legger stor vekt på at det skal være nok og god mat. Det har blitt mer og mer vanlig at folk booker overnatting, og det gjør det mye enklere for oss å planlegge og forberede måltidene. Å snakke med gjestene og ta mot dem slik at de føler seg velkomne, er også veldig viktig.

– Får du tid til å ta noe fri selv?

– Nei, i sommer har jeg jobbet i ett strekk siden 13. juni, så nå gleder jeg meg veldig til å få ladet batteriene med en ukes ferie i Spania. Vi er åtte jenter som har holdt sammen siden barneskolen og som spilte fotball sammen på det første damelaget i Tydal i begynnelsen av åttitallet. Damefotball var ikke særlig anerkjent i Tydal på den tida. Det kom leserinnlegg i Selbyggen om at fotball var en idrett som var forbeholdt menn, men vi satte oss fort i respekt.

– Hvordan da?

– Det var ganske utrolig at et nystarta damelag i lille Tydal kunne hevde seg på kretsnivå, men det gjorde vi med to kretsmesterskap og kvalikspill for opprykk til kvinnefotballens elitedivisjon. Etter hvert forsvant den ene etter den andre på grunn av barnefødsler og familieetablering. Men det var søkkartig så lenge det sto på. Og så må jeg benytte anledningen til å takke trenerne våre, Olav Harry Østby og Magnar Aftret, senere også Ingar Gullbrekken.

– Er det andre ting du minnes fra oppveksten i Tydal?

– Jeg minnes et fenomenalt revy- og teatermiljø i ungdomslaget Vårfryd i Græsli. Det som imponerer meg mest, er at de fortsatt klarer å holde aktiviteten oppe med blant annet revy og fest hver fjerdedag jul. Det har kommet mye bra fra Græslia, men drivkreftene i ungdomslaget tar nok prisen.

– Hva skal du gjøre når du kommer hjem til Trondheim?

– Jeg er fast vikar ved helsetunet i Hommelvik, og så har jeg en datter med Downs syndrom som trenger meg. Som foreldre har vi vært nødt til å stå hardt på for at hun skal få den hjelpa hun har krav på, og det må vi fortsatt gjøre selv om hun er voksen og har flyttet i egen bolig nå. Mye takket være PMF har hun klart det. Året på folkehøgskolen på Selbustrand betydde veldig mye hennes sosiale utvikling og selvstendighet. Du må skrive at vi er evig takknemlig.