-Kelles skal det gå med oss når du slutte, Debbie?

En helt vanlig tirsdag formiddag i varmebassenget ved den kommunale fysioterapitjenesten.  -Kom an Mister Sørmo, i dag går vi for ny rekord og ti bassenglengder med brystsvømming. Og minst 200 knebøy på deg, Mister Stokke! kommander sjefen.  

Men det er ingen fres på Mr. Stokke og Mr. Sørmo i dag. Litt dusemente og tydelig betuttet står de der og trør i hvert sitt hjørne av bassenget.

-Er det sant at du skal slutte snart, Debbie? spør Mr. Stokke forsiktig.

Et nikkende svar bekrefter deres verste mistanker.

-Men kelles skal det gå med oss da? undres Mr. Sørmo.

Ragnar Stokke og Gunnar Sørmo; de er nok ikke de eneste som blir lei seg når fysioterapeut og hele Selbus fysakgeneral, Debbie Taylor Spets, går av med pensjon 1.mai.

42 år i folkehelsens tjeneste

Tilbake til våren 1980; i en forstad utenfor London er en ung og eventyrlysten fysioterapeut på utkikk etter jobb. Tilfeldigvis får hun øye på en jobbannonse i et fagtidsskrift hun abonnerer på. Mebonden Fysikalske i Selbu Norway som søker etter en ny medarbeider. Hun aner ikke hvor Selbu er, om det er by eller bygd eller bare et lite tettsted. Men utferdstrangen er stor, og Norge med sine isblåe fjorder og grønne fjell høres fristende ut. Dermed sender hun inn en søknad, og snart er jobben hennes.

-Tilfeldigheter eller skjebne, jeg traff i hvert fall blink, sier en smilende Debbie i dag.

-Det var Bjørn og Carole Wagnild som drev det som het Mebonden Fysikalske den gangen. Carole var fra Wales og britisk som meg, og samarbeidet mellom oss tre klaffet fra første stund. Mens Bjørn og Carole bodde i en kommunal bolig litt lenger oppe i Rødbergveien, flyttet jeg inn i andre etasje i boligen der Mebonden fysikalske holdt til. Da nye fysiolokaler og varmebasseng ble bygd i 1987, overtok Selbu kommune driften. Planen var maks ett år i Selbu, men nå har det gått 42 og det på samme arbeidsplass; himmel og hav, hvor er alle årene blitt av? undres fysioterapeuten som for generasjoner av selbygger kanskje er mest kjent for å lokke folk ut på turer i skog og fjell, samt sin urokkelige tro på at daglig fysisk aktivitet er det som fører frem til slutt. 42 år i folkehelsens tjeneste, men mer om dette senere.

Skjebnesvanger pinsefest i Sjøsvala  

Hennes første pinsehelg i Selbu sto for døra, og da danselystne Debbie fikk høre at de skulle være fest i Sjøbygda på selveste pinseaften, bega hun seg lystig i veg. Ikke hadde hun bil og ingen til å følge seg. Men noen hadde fortalt henne at hun måtte gå mot sør og at Sjøbygda lå ved veiens ende, så da var det vel ikke noe å ta feil av, tenkte hun. Men da hun var kommet et stykke ut i Vikvarvet, begynte det å plaskregne. Noen ungdommer som kjørende i en bil forbarmet seg over den pjuskvåte skikkelsen i veikanten, og dermed kom hun trygt frem til ungdomshuset Sjøsvala. Der var det fullt hus, og snart kom hun i snakk med en kjekk kar som hun likte godt.

-Det var ikke noe sånn pang, pang ved første blikk. Først da vi møttes igjen noen måneder senere, ble det alvor, forteller Debbie.

Gustav Spets i fra Hommelvik og Debbie Taylor fra Middlesex utenfor London; i 1985 feiret de bryllup i England, kjøpte tomt og bygde hus i Innbygda og to ble til fire da døtrene Elise og Camilla ble født henholdsvis ett og tre år senere.

-Vi har levd godt sammen, jeg har vært heldig. Mer er det ikke å si om den saken, slår Debbie fast.

-Folk må ville det sjøl  

Med årtusenskiftet kom en rekke nasjonale og regionale prosjekter som målbar en bevisst satsing på fysisk aktivitet som en del av kommunenes forebyggende, helsefremmende og rehabiliterende helsearbeid. I Selbu fikk Debbie lederansvaret både for Vend Risk og FYSAK. Den første FYSAK- uka i 2007 gikk imidlertid ikke så bra, og ifølge et intervju i Selbyggen så hadde ikke Fysakgeneralen de store forventningene til den neste heller.  

– Nei, jeg føler at det går litt på halv tolv for tida, og at FYSAK-uka ikke vekker det store engasjementet blant folk. Kanskje må vi stikke fingeren i jorda og innse at de som har lyst til å komme seg ut å trimme gjør det uansett og uavhengig om det er et fysaktilbud eller ikke. Og omvendt, når du ikke har lyst så har du ikke lyst. Basta! uttalte en ukuelig optimist, men dog litt betuttet Debbie til Selbyggen i september i 2008.

Men så skjedde det uventede. Som perler på en snor kom de positive overraskelse; stor oppslutning om seniordansen på Menighetshuset og tirsdagstreffet på Eldresenteret. Mange flere enn vanlig på idrettsmerkeprøvene på Sentralbanen og på Bli -kjent-turen rundt lille Slindvatnet.

-Tusen takk til alle som stilte opp og velkommen til en ny FYSAK-uke neste år, sa en strålende fornøyd og alltid tilstedeværende fysakgeneral Debbie Taylor Spets avslutnings i det nevnte intervjuet.

Forut for sin tid

FYSAK ble en suksess, men kanskje i enda større grad oppfølgeren og det som var Debbies store drøm: Bli -kjent -turer fra grend til grend i hele Selbu.

-Jeg så for meg at folk i de forskjellige grendene ikke bare møter opp til turer i sin egen krets, men får se og oppleve nye turterreng og områder i den fantastiske flotte bygda vår. Og en ting som jeg stadig minnet folk om; all fysisk aktivitet, om det så bare er ut for å hente posten, er bedre enn ingenting, sier Debbie.

I årene som fulgte sto hun i spissen for en rekke Bli-kjent-turer til fjelltopper og turmål over hele bygda. Snart hengte også idrettslag, bedrifter og kommunen seg på, og det hele gikk mer eller mindre av seg sjøl.

I et folkehelseperspektiv var Debbie slik forut for sin tid, men filosofien bak er eldgammel som alle hauger, mener hun.

-I det gamle bondesamfunnet jobbet folk med kroppen hele tida. Det daglige arbeidet var trening og fysisk aktivitet mer enn god nok. I mitt daglige arbeid som fysioterapeut gjentar jeg til det kjedsommelige at det enkle ofte er det beste. Du trenger ikke klippekort på treningssenter og dyre klær og flott utstyr for å holde kroppen i form. Hagearbeid og snømåking kan være like bra. Og så må du ha tru på deg selv at du er bra nok, og at du klarer det du har satt deg fore. Under arbeidet hender jeg nynner på den der sangen til Ole Ivars; når du ikke vart som du skull, så må du bli som du e…

Jeg tar meg ikke sjøl så høytidelig, og dette sammen med en god porsjon humor og latter, har nok hjulpet meg gjennom store og små utfordringer i livet, sier Debbie.

-Det handler om aldri å gi opp

Tilbake til de to bassengkameratene; på det tidspunktet de kom under Debbies vinger, var de begge på nippet til å gi opp.

Ragnar Stokke forteller om en høstdag i 2003 da livet endret seg totalt for han.

-Jeg var på tømmerkjøring i Meråker da en stor tømmerstokk løsnet fra øverst på lasset og falt rett i hodet på meg. Hodeskallen sprakk nærmest i to, og jeg var mer død enn levende. Legene som opererte meg, sa rett ut at jeg ikke måtte forvente for mye. Det er et mirakel at jeg klarte å gå og snakke som normalt igjen og er tilnærmet smertefri, sier Stokke som er klar på at uten Vend Risk og bassengtreningen med Debbie, hadde han neppe vært der han er i dag.

Gunnar Sørmo hadde store ryggproblemer og var lam fra midjen og ned da han begynte i bassengterapi i 2018.

-Jeg måtte kjøres inn i rullestol og heises ned i bassenget. Sakte, men sikkert klarte jeg å bevege meg litt omkring i bassenget, og nå går jeg omtrent som jeg vil når beina er under vann. Gjennom brystsvømming trener jeg opp lungekapasiteten. Det rare er at jeg må hodet under vann når jeg svømmer, men det er bare bra, sier Debbie. Jeg er i varmebassenget to ganger i uka, en gang med Debbie og en gang på eget initiativ, og det er garantert det som holder meg oppe, sier Sørmo som også har mye å takke kompisen Ragnar for.

-Jeg sitter fortsatt for det meste i rullestol og hadde ikke hatt noen mulighet til å komme meg til varmebassenget uten Ragnar. Jeg ser enormt fram til disse ukentlige treningene. Vi river kjeft og diskuterer alt mulig, og Debbie er med på notene. En fenomenal fysioterapeut og ei fenomenal dame, sier Sørmo.

-Dere har gjort jobben og gått opp brattbakkene sjøl, gutter. Jeg er bare med som hjelper og veiviser,  

Dere har gått foran som gode eksempler og vist at det handler om ikke å gi opp. Vi har vært et bra team. Det blir nok ikke helt enkelt å si adjø til dere gutter, avslutter Debbie Taylor Spets som etter 42 år har sin siste arbeidsdag ved fysioterapitjenesten i Selbu 29.april.