De fant kjærlighet, jobb – og et nytt hjem på andre siden av fjellet

«Mennesket har røtter, ikke føtter, sa en klok mann. Men mennesket har begge deler. Med føttene går vi ut i verden, med røttene holder vi oss fast», sa Halldis Moren Vesaas en gang. Den gjengen som denne artikkelen handler om har tatt steget ut i verden, dog ikke så langt. Likevel har de funnet ut at det er trivelig å treffe folk som har samme referanser og like erfaringer fra hjemsted og oppvekst som en selv. 

Treffet ble til etter at den utvandrede hessdalingen Bo Ivan Folde fikk ideen: «Hadde det ikke vært morsomt å samle alle holtålinger bosatt i Selbu og Tydal i et eget lokallag»? Som tenkt så gjort, og denne kvelden på Bjørkhov ble lagets aller første offentlige treff.

 – I uminnelige tider gikk det gangstier og kløvstier mellom dalførene våre, Neadalen og Gauldalen. Det var bytte og salg av varer og tjenester, og selvfølgelig ble det mange giftermål på begge sider av dalførene. Fra Selbu gikk det stier både via Bukkhåmmårn og Bringen, og fra Tydalen mange stier til Ålen, Aunegrenda og Haltdalen. Sommers tid var det nok fine fjellturer, men vinters tid, med kvernstein til Rørosmartnan i februar, kunne det nok være strevsamt, innleder Folde.

Ålbygger og Haltdalinger i Neadalen er absolutt ikke noe nytt fenomen, derfor syns han det var interessant å kunne samle gamle sambygdinger til en felles kafferast.

 – Vi kan med sikkerhet slå fast at ingen kom til Selbu eller Tydal via de gamle ferdselsveiene, men som i eldre tider handler det om jobb eller kjærlighet. Vi som har slått oss ned i Selbu og Tydal er enstemmige om at det var enkelt å finne oss til rette. Både med tanke på trivsel, jobb, kultur og tilhørighet, forteller han.

Videre nevner han at både Selbu og Tydal har mange fellesnevnere med bygdekulturen i Ålen og Haltdalen, og at den geografiske avstanden i tillegg har blitt kortere med vår tids kommunikasjon.

 – Det er flere fra andre sida av fjellet som ikke kunne delta på vårt første møte i «Laget», som fortsatt ikke har fått sitt offisielle navn enda. Der driver vi fortsatt med litt idémyldring. Men treffet på Bjørkhov var såpass trivelig, så vi har allerede bestemt det blir fler sammenkomster. Så må det nevnes at vi fortsatt har potensiale for vekst, smiler Folde.

Under ser vi et forsøk på Ålbyggsangen etter journalistens innstendige oppfordring:

Her forteller flere av medlemmene i laget hvordan det ble til at de slo seg ned i Neadalen:

Kirsten Olava Ofstad

Jeg traff ham som jeg er gift med på fest på Stugudal i mine unge år. Per Gustav var odelsgutt, og dermed var det aldri noen tvil om hvor vi skulle bosette oss. Jeg har vært tydaling siden 1983, og har hatt samme arbeidsplass ved barne- og ungdomsskolen i alle disse åra.

Gården drives nå av sønnen Jo Vegard og hans samboer Elise. Vi er så heldige å ha to barnebarn i nabohuset. Yngstesønnen Svein jobber som journalist i lokalavisa Selbyggen.

Trivelige folk, samhold på tvers av generasjoner og fin natur gjør det lett for en ålbygg å finne seg godt til rette i Tydal.

Hjørdis Hegseth Engan

Oppvokst i Haltdalen og kom til Tydal første gang i 1972 som lærer i et år. Siden ble det videreutdanning i spesialpedagogikk og norsk, før jeg fikk jobb på Byneset. Så dro jeg tilbake til Tydal hvor jeg i hovedsak jobbet innen tilpasset opplæring. Jeg og Hallstein har to døtre; Therese som bor i Askim og Ragnhild som bor på Melhus.

Kristine Reitan

Jeg traff min mann Olav på Stugudalen i 1976 og flyttet til Selbu i 1977. Vi fikk to barn, har nå tre barnebarn og oldebarn i vente. Jeg jobbet på Telco i 30 år før jeg tok utdanning innen helse. Jobbet på Nestansringen i to år før jeg begynte på Selbu Sykehjem som Helsefagarbeider, og jobbet der til jeg ble pensjonist. Vi to bor fortsatt i Vikvarvet i Overvik byggefelt. Ute trives vi godt, og har blant annet hytte ved Sørungen, og vi er mye ute og sykler.

Gerd Bodil Flakne

Jeg er født i 1946 og min oppvekst var i Bårdstu på Graftås. Skolegangen min var ved Engan skole og etter folke- og framhaldskolen ble det realskole ved Hov skole og handelsskole ved Foros på Røros.

I 1963 gikk ferden til Trondheim og hybeltilværelse. Jeg fikk først kontorjobb ved A/S Cylinderservice og senere i Trondheim Kommune. I 1970 på fest i Stugudal ble jeg kjent med Bersvein fra Flora i Selbu. Etter hvert ble det oss to og i 1971 skulle vi kjøpe oss rekkehusleilighet i Skjetnemarka. Det ble ikke enkelt fordi vi ikke var gift, da måtte det søkes til borettslaget med opplysninger når bryllupet skulle stå. Da gikk det i orden.

Vi giftet oss i 1972 og fikk etter hvert to barn. Kristin ble født i 1974 , da sluttet jeg i arbeid og ble hjemmeværende. Vi ønsket oss etter hvert et annet bosted med mer sol.

Etter kl. 17.00 om ettermiddagen midt på sommeren var det skygge ved leiligheten vår i Skjetnemarka. En kollega av Bersvein skulle selge huset sitt på Gimse i Melhus, der var sola hele året og da slo vi til. Flyttet dit i 1977 og like etter ble Kjetil født. Jeg var hjemmeværende til han startet på skolen. Samme året fikk jeg jobb i Melhus Kommune.

Begge barna flyttet til Selbu mens vi var i jobb. Det ble etter hvert tre barnebarn som vaks opp i Selbu/Tydal.

Da pensjonsalderen meldte seg kjøpte vi oss hus i Mebonden og flyttet etter 31 år i Melhus. Veldig trivelig å være med barn, svigerbarn og på oppveksten til barnebarna.  Nærheten til Bersveins familie setter vi også stor pris på.

Vi har nå bodd her i 18 år og vi har også fått to bonusbarnebarn og et bonusoldebarn.

Mona Moan Lien

Jeg flyttet til Tydal i 1991, og det var nok kjærligheten som var den viktigste grunnen til det. Siden den gang har jeg blitt godt etablert her – vi er i dag gift og har tre barn, og har etter hvert også blitt velsignet med fem barnebarn, i tillegg til et bonusbarnebarn.

Jeg jobber som kommunalsjef for oppvekst og trives godt både i jobben min og med å bo i Tydal. For meg har Tydal blitt et godt sted å leve, både privat og yrkesmessig.

I tillegg er jeg så heldig å ha hytte ved Storøvlingen, og trives svært godt med å ha hytte i min tidligere hjemkommune. Det gir gode muligheter til å ivareta tilknytningen dit, samtidig som jeg får nyte natur og friluftsliv både der og i Tydal.

Ove Gjærevold

Vaks opp oppi Renbygda sammen med mor, far og en bror. Etter noen år på forsvarets stasjon Gråkallen, gikk turen fra Trondheim til Selbu i januar 1980. Jeg traff min ektefelle på fest, som var vanlig på den tida i -79. Begynte i anleggsbransjen våren -80 med bygging Pav Slind kraftverk. Deretter ble det 15 år hos Røset AS, før turen gikk videre til Veidekke i 2000. Ble værende der i 24 år til jeg gikk av som pensjonist 1. januar 2025. Har vært på mange spennende jobber i vårt langstrakte land. Familien består av kone, tre barn og en bonusdatter. Samt fire barnebarn, pluss at vi nettopp har blitt oldeforeldre. Tiden ellers går med til drift av Sommerkafé alle helger fra juni til og med september. Trives også veldig godt på hytta i Stugudal.

Hallstein Engan

Etter fem år på et konstruksjonskontor i elektrofaget i Oslo fant jeg ut at dette egentlig var fem år for mye. «Alt for avsides», var det en hessdaling som sa. Så sendte jeg søknad på maskinistjobb i Hegsetfoss Kraftverk i 1970, og begynte der 2.nov. Det ble en helt ideell plass, for etter fire år der fikk jeg komme oppover til hovedstasjonen Nea Kraftverk, der arbeidet gikk ut på å farte rundt på alle stasjonene i fjellet. Samme avstand til Riasten (min seterdal fra barndommen) og fiskemuligheter. Som ivrig friluftsmann begynner jeg å kjenne fjelltraktene godt. Sammen med Hjørdis har vi to døtre. Therese begynte med åtte år i arkivet på NRK, etter det bibliotekar i Østfold og bor nå i Askim og har to gutter. Ragnhild, som bor på Melhus, har hele tiden drevet med kunstmaling, først på galleri i Trondheim og hun har reist rundt med mange utstillinger. Hun har en aktiv sønn på snart 17 år.

Kari Johanne Finnland

Jeg var ennå student da venner og bekjente, som jobba ved Peder Morset folkehøgskole, oppfordret meg til å søke lærerstilling ved folkehøgskolen i 1980. Den utfordringa tok jeg sjøl om jeg allerede hadde fått jobb i Målselv. Jeg hadde lest om Peder Morset folkehøgskole og skolens idégrunnlag da den ble åpnet i 1976 og tenkte at der kunne det være interessante å jobbe en gang. Jeg fikk muligheten raskere enn jeg hadde tenkt.
Etter et års-vikariat ved folkehøgskolen fikk jeg fast tilsetting og fortsatte i den interessante jobben i 13 år og med husvære på folkehøgskolens område.
Videre i livet som ålbygg i Selbu, har jeg viet arbeidslivet til Selbu videregående skole i 31 år, lærer og ansvar for «Elevtjenesten». En allsidig og givende jobb og jeg ble godt kjent med ungdommer fra Selbu og Tydal.

Selbu ble stedet og her har jeg hjem og familie og lever livet for øvrig. Her som vi bor, kan jeg nyte utsikten av Selbusjøen og Bringen og jeg kan følge med «været borta fjelløm».
Ett år ble til 46 år i Selbu, og jeg håper på mange flere her.

Ole Nordaune Bjørgård

Jeg har fartet mye mellom Gauldalen og Neadalsføret som ungdom og voksen. Traff en selbygg i 1980, Gerd Marit Stokke. Hun jobbet i Singsås som lærer. Hun har hus i Øverbygda, og etter at jeg sluttet å jobbe på heltid, går turen ofte dit. Jeg har også beholdt barndomshjemmet i Haltdalen.

Jeg jobbet som akupunktør med egen klinikk på Melhus i 30 år. Tidligere jobbet jeg i helsevesenet i Holtålen kommune.

Jeg er ellers opptatt av å holde meg i form både vinter og sommer, i hovedsak ski, skøyter og sykkel.

Bo Ivan Folde

En gnistrende februardag i 1984 fikk vi en fantastisk mottakelse i Selbu kommune, av skolesjef Reidar Morset, Bjørn Thoralf Aune og Kjell Halvarsson. Jeg hadde nettopp blitt tilsatt som rektor for Selbu kommunale musikkskole og konsulent for det frivillige musikklivet i kommunen. Familien følte på mange måter vi hadde kommet hjem, etter mange flyttinger mellom studier og arbeidssteder både i Nordland og Trøndelag. Det var lett å komme i kontakt med selbyggene, spesielt da felles interesser skapte muligheter for god kommunikasjon, både verbalt og musikalsk. Den første selbyggen som kom inn på kontoret mitt var Arnt P. Fuglem som sa: «No må du starte opp inj trekkspellklubb i Selbu, mi hi mange trekkspellera i bygden men det ha itj virri så lett å få åm te å spållå i lag.» Den andre selbyggen som kom inn på kontoret var Gunnar Aune, som jobbet på kommunekassen: «Du, e ha en kollega som ska flyttj, og han ska sell huset, det bli ledig ganske snart.»  Slik vart det med oss, både trekkspellklubb og bolig, og her e vi enda.