– Jeg tenker fremdeles på Selbu og Tydal som hjemme

– Hvor er du nå, Jan Haugen?

– Nå står jeg i en kassakø på Coopen i Steinkjer. Jeg er medlem i veteranlauget her. Vi er en flokk fotballgubber som møtes hver fredag og som snakker om hvor gode vi var før i tida. Og så har jeg vært på kirkegården og vanna blomstene på grava til Randi, jenta jeg gifta meg med da jeg var 21 år og mor til mine to gutter.

– Når døde hun?

– Hun døde klokka kvart over ett natta til 24. juni i 1983. Jeg spilte fotball på 2.-divisjonslaget til Steinkjer da, og vi var ute på byen og feiret ett eller annet. Jeg holdt på å utdanne meg til gartner og skulle levere en særoppgave neste dag, så jeg avsluttet rundt midnatt. Randi ville være igjen. Hun eide og drev en frisørsalong i Steinkjer, og på andre sida av gata var kollegene hennes samlet. Sammen med tre venninner var hun på vei over til dem, da hun ble påkjørt av en motorsykkel som kjørte mot rødt lys i en vanvittig fart. 

– Er det vanskelig for deg å fortelle dette?

– Nei, ikke nå lenger. Der og da endret livet mitt seg helt. For å forstå resten, er det viktig å vite dette.

 – Hva skjedde?

– Da dette hendte var jeg bestyrer og møllesjef på Samvirkelagets mølle på Verdal. På den tida hadde vi landets mest moderne kraftfôrproduksjon og det var ingen åtte til fire-jobb. Det nytta ikke å bo på Steinkjer med aleneansvaret for to små gutter og fortsette i en krevende jobb på Verdal. Da jeg fikk tilbud om å overta bestyrerjobben på Felleskjøpet i Selbu, måtte jeg bare takke ja til det.

 – Hvordan var det å komme til Selbu?

– Vi flytta til Selbu i 1984. Den eldste gutten var da ni år gammel og den yngste tre. Årsaken til at det ble så greit for oss å komme til Selbu, skyldtes at vi ble så godt mottatt. Ingen nevnt, ingen glemt, heter det, men jeg vil likevel benytte anledningen til å takke brødrene Stein og Ole Roar Trondseth og foreldrene deres, Jon og Solveig. Vi leide en bolig i Bellshagen i Mebonden og i sokkelen der bodde Stein. Han hadde skuter og tok med seg guttene ut på kjøreturer og lekte med dem så ofte han kunne. For guttene ble det et eldorado, og når de trivdes, hadde jeg det bra også. Jeg ble med i Selbu ballklubb, både som spiller og trener, nøt gode av det gode miljøet og fikk mange gode kamerater der.

– Dette var i ei tid da kjønnsrollemønsteret ennå var ganske fastlåst. Ble du akseptert som aleneforelder til to gutter i oppvekst?

– Bra at du spør om det, for det sier ganske mye om at tiden har endret og at det å være enslig far på åttitallet, ikke var like greit som det å være enslig mor. Vi ble faktisk kontrollert, men da hun som oppsøkte oss fant ut at alt var i skjønneste orden, ble det med det. Hun kom på besøk siden også, men da i privat øyemed. Vi ble gode venner, og jeg tror hun ble litt glad i oss.

– Når flytta dere fra Selbu?

– Da eldstesønnen skulle begynne på ungdomsskolen, tenkte jeg det var best at vi flytta tilbake til Innherred. Men det gikk ikke lang tid før guttene begynte å mase om at vi måtte tilbake til Selbu. De savna vennene sine og ikke minst lærerne, Kristen Ingar (Garberg) og Svein Lange. Etter hvert kjøpte vi oss hus i Botnlia, og der fikk vi gode naboer og venner i Unni og Asbjørn Nygård og guttene deres. Nå er jeg glad for at guttene fikk vokse opp i Selbu. Det var masse fritidsaktiviteter og et veldig godt oppvekstmiljø.

– Og så ventet Tydal?

– Ja, men før det var jeg så heldig at jeg fant May-Liss. Vi bodde i Åsen, og jeg jobbet på Coop Åsen da det ble utlyst bestyrerstilling ved Coop i Tydal. Coop Nord oppfordret meg til å søke, og jula i 2004 var jeg på plass i Tydal. Det er vanskelig å beskrive de 12–13 årene i Tydal. Jeg kan si det på den måten at om jeg skulle vende tilbake dit, tror jeg at jeg er velkommen inn på kaffe hvor som helst i bygda. Alle kjente alle, det var et tett og nært og et veldig åpent lokalsamfunn.

– Det sies at du jobba fra tidlig om morgenen til sent på kveld og av og til på søndagene også?

– Det er nok en liten overdrivelse, men jeg hadde jo bare meg selv å ta hensyn til og da blir det lett til at jobben tar overhånd. Men jeg er litt stolt av alt vi fikk til i Tydal. Unntatt det året vi rehabiliterte og bygde ut butikken, gikk vi med gode driftsoverskudd. Jeg sier «vi», for det hadde ikke gått uten dyktige ansatte og et fenomenalt styre. De sto last og brast med meg i alle de årene jeg var bestyrer på Coop. De fortjener å bli nevnt med navn. Det var Jan Olav Aas, Mari Evjen og Bjørn Græsli som byttet på å være styreledere, og Bjørn Roar Lien som var sekretær.

– Og fremdeles nyter Tydal godt av din velgjørenhet for lokalsamfunnet?

– Da tenker du sikkert på trimsenteret vi fikk innredet i kjelleren på Coop. Jeg var av den formening at når innbyggerne slutter opp om nærbutikken sin, så må vi gi noe tilbake. Idretten fikk høy prioritet. Vi engasjerte oss sterkt på Kløfta, i skihytta på Røvassbu og i skytterbanen på Aune, og Coop Tydal var den første bedriften som sponset Niklas. Og kanskje får vi også en takk i himmelen, for da lederen i menighetsrådet ba om å få legge ut lister til inntekt for nye salmebøker i kirka, spurte jeg hvor mye penger de trengte. 25000 kroner, var svaret. «Ok, Coop sponser hele beløpet, svarte jeg, og så var den saken ute av verden.

– Spiller du fotball fremdeles?

– Fotball-lauget på Nesset har gåfotball, men da de spurte om jeg ville være med, sa jeg først nei takk. Men en kan jo ikke være kjepphøy heller, så jeg ble med likevel og har til og med vært trener noen år. Enten du tror det eller ei, så er det kjempeartig, så alle ting til sin tid. Nå er jeg 71 år, og tiden er inne for gåfotball!