Se videoreportasje fra Uroa:
– Bortsett fra i det tyske nasjonalgalleriet, er det her i Selbu den finnes
Hans Hallbauers mormor og morfar var begge kunstnere som hadde den beste utdanningen de kunne ha, og de fleste maleriene deres befinner seg fortsatt på Uroa i Innbygda, hvor de bodde under og etter krigen. Nå som Hans har tatt over bruket på Uroa, har det blitt hans oppgave å ta vare på arven etter dem.
Publisert
Sist oppdatert
– Det er stappfullt med malerier her, anslagsvis rundt 1500 verk. Men hvis man regner med skisser og tegninger så er det enda mer. De produserte enormt mye, så iblant så lurer jeg på hvordan det var mulig å male så mye som de gjorde, sier Hans Hallbauer.
Han forteller at han nå tror han har kontroll på de maleriene som finnes, men at han ikke kan være helt sikker:
– For et par år siden fant jeg en rull med malerier under ei skuvseng på loftet. Det var nok en 30–40 malerier som dukket opp, sier han og peker på noen store malerier som er festet i taket på "galleriet" på Uroa.
– Nå har jeg lett i alle kriker og kroker så nå kan det nesten ikke være mer enn det jeg vet om... ja, ja, du vet aldri, det kan jo finnes en koffert en eller annen plass, spør Hallbauer seg.
– Høyt respektert
Midt blant alle maleriene til sine besteforeldre forteller Hans om hvordan det er å arve alt dette, og hvorfor det er så viktig for ham å holde det i hevd og kjent for ettertiden:
– Det er ganske spesielt at det finnes så mye kunst av så dyktige kunstnere midt på et jorde i Selbu. Det er veldig viktig for meg at det ikke glemmes, sier han.
Hans Hallbauers morfar het Christian Hallbauer, og han kan det brukes store ord om. Verk av Christian Hallbauer står utstilt i det tyske nasjonalgalleriet, og der vil de bli stående. Han har også en gate oppkalt etter seg i Tyskland, så han er definitivt en høyt respektert kunstner og mann.
– Bortsett fra i det tyske nasjonalgalleriet, er det her i Selbu at kunsten etter ham finnes, poengterer Hans Hallbauer.
Marianne Lichtwald Hallbauer, mormoren til Hans, hadde også en stor karriere som kunstner. Mens Christian var oljemaler, malte Marianne akvarellmalerier.
– Min mormor malte både portretter av folk og malerier med naturen som motiv. Hun reiste også enormt mye, det er nesten slik at spørsmålet man må stille seg er; "hvor reiste hun ikke?". Mormor var rimelig uredd, for hun reiste egentlig helt tomhendt. Hun hadde med seg en tom koffert som hun kunne bruke til å frakte med seg ting tilbake til Selbu. Måten hun skaffet seg husly på kunne være at hun malte portretter av folk i bytte mot å få sove på gulvet eller sofaen deres. Hennes siste reise gikk til Kina, og da var hun 79 år gammel, sier Hans.
Marianne Hallbauer reiste blant annet til mange land i Asia, som Afghanistan, Kina, Thailand og Nepal, og også til Tunisia i Nord-Afrika.
Eksotisk med norsk natur
For Christian og Marianne Hallbauer, som var vant til flatt landskap i og rundt store byer i Tyskland, så var det en opplevelse å komme til Norge å få se fjell og fjorder:
– Da de gikk på Weimar-akademiet reiste de på studieturer til Lofoten. På disse turene fikk de oppleve det norske lyset og den norske naturen. De dro vel ikke til Selbu med akademiet da, ler Hans før han fortsetter:
– De har sine alper i Tyskland og Mellom-Europa, men det har jammen vi også, sier Hans.
Han forstår godt at besteforeldrene endte opp i Norge, og til slutt Selbu:
– Det er vakkert her altså. Man kan si hva man vil om Comosjøen og Gardasjøen, men å komme hjem til urørt norsk natur er fantastisk, og vi må ikke ta den for gitt. Det er nok det viktigste budskapet i kunsten til mormor og morfar også. Vi må ta vare på naturen vi har rundt oss, sier han, før han legger til:
– Jeg mener egentlig at det vi ser på veggene her ikke nødvendigvis handler bare om kunst, det handler om naturen.
Lys er veldig sentralt i mange av maleriene til Christian og Marianne:
– De var ekstremt dyktige på lys og perspektiver. Spesielt morfar var veldig god på lys. Man kan nesten ta temperaturen på bildene han malte, sier Hans og peker bort på et av maleriene til Christian, hvor landskapet er dekt av snø:
– Vil anta at det er rundt mars-april, litt vårsol ser jeg, sier Hans og kjenner på bildet med pekefingeren:
– Når jeg kjenner på det så er det... minus tre grader, bekrefter han imens han holder pekefingeren i lufta.
Spøkelseshuset Uroa
Det er noe mystisk med Uroa, dette bruket som ligger ute på et jorde, godt gjemt bak trær og busker.
– Det står jo i bygdehistorien at dette er et gammelt spøkelseshus, og selv om jeg ikke tror på spøkelser, så skjer det ting her som jeg lurer på.
Men du er ikke overtroisk?
– Nei, men når ting flytter på seg og det banker i veggene her på nattes tid, så er det ikke snakk om overtro lenger da. Det er faktisk ting som skjer her altså, sier Hans.
Han forteller om en spesiell skikkelse som går igjen:
– Det er en mann med øks her som hogger ved. På natta kan jeg våkne av at det banker høyt her. Men han er snill da, jeg velger å tro at vi er på lag etter som vi deler hus, ler Hallbauer.
Akkurat når Hallbauer sier det synes Selbyggens utsendte at det rister litt i huset. Hans Hallbauer svarer med å trampe hardt i gulvet.
– Hørt du det?, spøker han og ler godt.
Fra spøk til alvor så er det helt vanvittig mye historie innenfor veggene på Uroa i Innbygda, og det er altfor mye til at en brøkdel av det kan skrives i en artikkel.
