Bruker kun ull fra Neadalføret

For oss som har levd så lenge, lever minnene om den spesielle sangen fra rokken når mor eller bestemor satte seg og spant de fineste ulltråder av ulla fra våre egne sauer. Når Anita Fremo nå har startet ullspinneri i Tydal, har prosessen fra ull til garn fått et maskinelt preg.

Anita har gjennom livet vært spesielt interessert i husflid og husflidsproduktenes tilblivelse og har blant annet vært leder i Tydal husflidslag i flere år. Hun har hatt jobb i Tydal kommune fra 1989, i mange år innen omsorgssektoren, og i senere tid ved servicekontoret. Da planene om å starte Nea ullspinneri tok form i 2021, søkte hun om permisjon, men fikk avslag. Da sa hun opp jobben, og da var det ingen veg tilbake. Spinneriet måtte bli en realitet.

To millioner

Siden den gang har hun investert to millioner i nye maskiner. Disse er kommet fra Canada, og kom til Tydal noen måneder forsinket i november. Nå er hun i gang med å produsere det fineste garn som tenkes kan. 

Lørdag inviterte Anita til åpent hus på ullspinneriet i servicebyggets underetasje, og svært mange interesserte hadde møtt opp for å få et innblikk i Tydals nyeste industriforetak. De frammøtte fikk en svært interessant omvisning av Anita, ektemann Fred Kåre, og Janicke og Stian fra neste generasjon. 

Familieforetak

For at dette er et familieforetak, hersker det ingen tvil om. I tillegg til Anita selv, jobber også Janicke i 50 prosent stilling i produksjonene, mens Fred Kåre fungerer som både vaktmester og altmuligmann. Og Stian, som til daglig jobber som industrimekaniker i Trondheim, er naturlig nok en svært nyttig person for bedriften med sin kunnskap om maskiner.

– Det har vært og er svært mye arbeid, så selv om jeg har hundre prosent stilling, så har jeg nok vært nødt til å tøye den prosenten opp mot 150, ler Anita.

Fra ull til garn

Det er en svært omfattende prosess ulla må gjennom fra den er klippet av sauen til den kommer ut som ferdig garn i spinneriet. Anita forteller at den må innom hele 12 stasjoner i denne prosessen, først må den vaskes i en temperatur på 90 grader, deretter er det blant annet tromling der maskina river opp ulla, før den så må gjennom en spesiell separator som skiller ut plantemateriell. Så må ulla gjennom kardemaskina der den kommer ut og er klar til å bli spunnet i selve spinnemaskina. Deretter må garnet gjennom en steamer før det så blir nøstet opp til slutt. Prinsippet i garnproduksjonen er nok det samme som den våre bestemødre praktiserte, men her er altså alt overlatt til maskiner.

Nettsalg

I all hovedsak satser Nea Ullspinneri på nettsalg til privatkunder, men fra februar vil bedriften ha åpen sin lille butikk i tilknytning til produksjonslokalene, et par timer på sen ettermiddag torsdager, og et par timer midt på dagen på lørdager. Anita håper også at hun skal få avtale om salg hos en butikk-kjede etter hvert, men dette er ikke avklart enda.

Foreløpig er det altså kun garnproduksjon det satses på, men Anita forteller at hun også mener å utnytte restavfallet fra denne produksjonen, spesielt ull med kortere fibre en ulla med beste kvalitet. Dette vil blant annet egne seg svært godt til hunde- og kattesenger, og til sitteputer av forskjellig slag.

Bare ull fra Selbu og Tydal

Det aller viktigste når en skal produsere garn, er naturlig nok ulla. Og her satser Anita utelukkende lokalt. For all ulla hun bruker, kommer fra lokale sauebesetninger i Selbu og Tydal. Hun regner med å ha behov for mellom 1,5 og 2 tonn ull i året, og hun har nå avtale med bortimot ti sauebønder i dalføret om å levere ull til spinneriet. Dermed vil alt garnet som produseres her, være særdeles kortreist. Hos de nevnte sauebøndene får hun ull fra Norsk kvit sau, fra spælsau og fra grå trøndersau, som gir ull med ulike kvaliteter, og som dermed også gir mulighet for variasjon i garnet som produseres på spinneriet.

Har ikke hatt mareritt

Det er et spennende valg Anita har tatt når hun satser på å skape sin egen arbeidsplass i egen industribedrift i Tydal.

– Jeg regner ikke med at dette skal gå rundt med overskudd de to første årene. Men får vi innpass i markedet slik vi håper og tror, mener jeg at bedriften skal være liv laga. Og jeg har i hvert fall ikke hatt mareritt enda ved tanken på om dette vil gå bra, sier Anita med sin velkjente, optimistiske latter.