Bjørn Sigmund elsker klangen av messing

Mange har sagt at uten Bjørn Sigmund Stokke, hadde ikke vikvarvingene fortsatt hatt sitt eget korps. Mye tyder på at den antakelsen er helt korrekt.

Han begynte å spille tenorhorn i Vikvarvet skolekorps da han var omtrent ti år gammel. Det er 50 år siden. Og bortsett fra noen år på 80-tallet har Bjørn Sigmund Stokke stort sett vært aktiv i korpsbevegelsen, de siste elleve årene som dirigent for Vikvarvet musikkorps.

Tenorhorn, trompet, trombone

Da han begynte i 1972, spilte han altså tenorhorn, og etter hvert gikk han over til trompet. På 80-tallet tok han så en pause fra korpsmusikken, men først på 90-tallet begynte han å spille trombone i Øverbygda storband sammen med Jan Magnar Lien og Jan Evjen Kallar, etter at han hadde begynt å øve på dette instrumentet noe tidligere. Han er noe usikker på hvor lenge han var med i storbandet, men mener at det i hvert fall var i ti år. 

Fra skolekorps til voksenkorps

Etter hvert gikk Vikvarvet skolekorps over til å bli voksenkorps under navnet Vikvarvet musikkorps, og her var Bjørn Sigmund med på trombone. I 2011 var det 50 år siden korpset i kretsen ble startet, og da måtte jubileet selvfølgelig feires med jubileumskonsert.

Dirigent fra 2011

– Fra 2008 hadde vi samlet sammen tidligere korpsmusikanter i Vikvarvet der vi kun øvde noen uker fram til 17. mai. Og vi klarte oss ganske bra uten dirigent. Men da vi på jubileumskonserten blant annet skulle spille Ut mot havet, av Edvard Fliflet Bræin, ble det fort klart at vi umulig kunne spille dette stykket uten at en dirigent svingte taktstokken. Da falt jobben altså på meg, og siden den gang har jeg holdt på og dirigert korpsmusikerne i Vikvarvet musikkorps, forteller Bjørn Sigmund som også har ledet det store felleskorpset med Blanke Mezzingen og Vikvarvet musikkorps på de populære korpskonsertene under Selbumartnan.

Når det klinger, er det herlig

Han liker dirigentjobben svært så godt og kan ikke tenke seg å gå tilbake til rollen som trombonist i korpset.

– Å være dirigent blir bare artigere og artigere etter som korpsmusikerne øver mer og mer og blir dyktigere og dyktigere. Jeg elsker klangen av messing, og når vi gjennom øving går fra at det ikke låter helt som det skal, til at det virkelig blir klang, er det bare herlig, sier Bjørn Sigmund.