50 år i skogen og fortsatt like engasjert

Oddmund Morset har jobbet i skogen i snart 50 år. Siden 1972 har skogen vært lidenskap, arbeidsplass og også kilde til frustrasjon og harme.

Først og fremst er det ungskogens dårlige fremvekstvilkår som har opttatt «pensjonisten» Oddmund Morset, som fortsatt er aktiv skogsarbeider.

-Jeg er 69 år, men minstepensjonist, og den pensjonen går det ikke an å leve av, sier han.

1800 mål ungskog er borte

-Jeg har grøftet og markberedd utmark for å få bedre vekstvilkår, men det hjelper ikke så lenge elgen beiter ned det meste av det du planter, sier han.

Nettopp det har han hevdet mange ganger tidligere, men føler ikke at han har blitt hørt.

-Vi har en altfor høy elgstamme som beiter ned ungskogen. Her har viltforvaltningen gjort en gedigen feil gjennom mange år, sier Oddmund Morset.

-På et skogmøte i 2011 ble det bestemt å redusere elgstammen i Selbu med 30-40 prosent. Jeg sa at det måtte en reduksjon på 60-70 prosent til, men ble ikke hørt. I 2015 ble det tatt ny elgbeitetakst, og da viste det seg at beiteskadene var like store. Da ble det bestemt en reduksjon på 50-60 prosent, så jeg fikk delvis rett fire år tidligere. Før 1995 var det fylket som hadde ansvar for forvaltningen av elg, etter 1995 er det kommunene. Det er en stor skam at kommunen ikke har klart dette, sier Oddmund Morset og legger til:

-Det er jaktinteressene som har styrt, men vi må tenke på at elgjakt bare gir en avkastning på 7 kroner pr mål, skogsdrift gir 250 kroner pr. mål.

I 2013 fikk han ved hjelp av Skogselskapet taksert tapene på eiendommen.

-De siste 15 årene før 2013 er elgbeiteskadene taksert til 1,5-1,6 millioner kroner. Mange felt som da skulle ha vært 20-30 år gamle var helt ødelagt. Vi får ikke opp skog, og det er lik ens både i Selbu og Tydal, sier han, og trekker en mer global tråd:

-Wangari Maathai fikk Nobels Fredspris (i 2004, red.anm.) for å plante skog. Hun skapte arbeidsplasser i skogen i Kenya. Hun har jeg vært begeistret for.

Kleset – en skoggard

Oddmund vokste opp på Kleset, og har bodd der hele livet. Nå er det sønnen Tormod som har overtatt gardsdrifta, men engasjementet for skogen har han slettes ikke gitt fra seg.

-Jeg ble opplært i skogen som liten gutt og fikk all kunnskap fra far. Jeg har også lest alt jeg har kommet over om norsk og svensk skogsdrift. Kleset er en skoggard, det er skogen du skal leve av, sa far til meg. Før han ga over garden hogg han ut den beste hogstmodne skogen. Nå må du få opp verdien på skogen ved å hogge ut dårlig skog og plante furu, sa han. Jeg har flere tusen timer i gravemaskin for å markberede 2000 mål med skog, som er beplantet. Skikkelig markberedning får ned omløpstiden på skoogen med 10-15 år. Ny skog vokste som åker, for så å bli nedbeitet av elg, forteller Oddmund Morset med et stadig økende engasjement.

-Det jeg føler er det verste er at jeg ikke har noe og gi til mine etterkommere. 147 mål med dyrkamark er ikke levebrød, det er det skogen som skulle ha vært, sier han.

Ingen vits i skogplan uten skog

Nå dreies samtalen over til det dagsaktuelle arbeidet med skogplan.

-Det er en stor sorg med skogen. Nå arbeides det med skogplan og miljøsertifisering i Selbu og Tydal. For oss her på gården vil det koste 30 000 kroner. Det er altfor dyrt, selv med stort statstilskudd. Det er ingen gagn i å taksere når vi ikke får opp skog, sier han bestemt.

Oddmund er også kritisk til Selbu kommunes avgjørelse om oppvarming av ny ungdomsskole.

-Nå har to gutter fra bygda satset 4 millioner på flisfyringsanlegg. Hvis de hadde fått levere varme til skolene ville det ha virket inn på mange. Skogeierne hadde fått levere mer skrapskog til flishogging for god betaling og det ville ha gitt arbeidsplasser innen hogst, transport og flishogging. Så opplever vi at skogeiere sitter i kommunestyret og stemmer nei til dette. Nei, ordfører og kommunestyre tenker ikke på skogbruk, sier Oddmund Morset strengt.

-Må ha skog og gress for å overleve

Oddmund Morset har også sine klare tanker over levestandard og bruk av kloden.

-Vår levestandard skaper problemer og sykdommer. Jeg har lest at når dyrene må flytte levested på grunn av vår nedbygging så blir de stresset og utskiller virus. Alle må ha skog og gras for å overleve. Hvis vi alle har hatt 1 mål skog hver har vi ikke avsatt fotavtrykk her på jorda. Nå snakker politikerne varmt om bærekraft, de vet ikke hva det er. Skal vi redde verden så må vi ha ale med oss – absolutt alle. Vi her i Norge redder ikke verden alene, vi er bare en forstad til London. Når vi ser hvor store forskjeller det er på folk, hvor mye sjefer har i lønn mens andre ikke har noe, så ser vi at det blir feil. Vi må ha folk med ryggrad til å lede verden, folk som kan endre noe. Oljen har skapt en tullete velstand, sier Oddmund Morset.

Utålmodig hele livet

Oddmund kom til verden i 1952, altfor tidlig.

-Jeg veide bare 1250 gram og var på størrelse med en spiseskje. Jeg ble døpt samme dag, de trodde ikke jeg ville overleve natta. Takket være at St. Elisabeths hospital i Trondheim hadde fått den første kuvøsa i Trøndelag overlevde jeg. Jeg lå der i 2,5 – 3 måneder. Da var jeg 40 prosent lam i en side og var født med astma og en mild form for Cerebral Parese. Takket være dyktige leger, deriblant Geirmund Unsgård fra Tydal, som turte å operere meg, gikk også det bra. Foten pekte utover og det ble plutselig så godt å gå, forteller Oddmund, og fortsetter:

-Jeg leste en bok en gang der det sto at folk som var født for tidlig ville bli utålmodig hele livet, men snill, det er en del av overlevelsesevnen. Utålmodig har jeg i alle fall vært, om jeg har vært snill må andre bedømme.

Tilbake til tømmer

Etter hvert som praten går over en god kopp kaffe og en kanelbolle dreies temaet nok en gang over til skog og tømmerpriser.

-I 1963 var det første gang prisen på midtmålt grantømmer passerte 100 kroner per kubikkmeter. Siden har lønnsveksten vært 2-3 prosent hvert år. Ut fra det skulle tømmerprisen ha vært 800-900 kroner. I år vil snittprisen ligge på 450 kroner, og snittprisen på slip og sagtømmer vil ligge på 350 kroner. Det er 10 kroner over prisen på slip i 1992. Det er ikke rart at ungdommen ikke vil drive skog. Før hadde vi muligheten til å innføre hogststopp om høsten for å presse prisen, men det går ikke lenger. Materialprisene øker men ikke tørmmerprisene, sier Oddmund.

17 i hodet og 50 i beina

I en alder av 68, snart 69 år skulle Oddmund ha vært kårkall. Hogstmaskina ble solgt for å finansiere modernisering på gården, men lastbæreren og motorsaga har han i behold.

-Jeg er nå fortsatt aktiv i skogen, og har tatt på meg en skogsdrift i Hommelvika i vinter. Jeg er snart 69 på papiret, men 17 i hodet og 50 i beina. Nå ser jeg etter hogstmaskin igjen og har tre nærmest på hånda, forteller han.

-Koser meg med musikken

Oddmund Morset var på 1960-tallet med på å starte popbandet Tema, og da Tema ble oppløst i 1972 solgte han bassen og kjøpte motorsag og en gammel SAAB. Men bass ble det senere og den har han fortsatt mye glede av.

-Jeg koser meg med musikken. Jeg hører mye på musikk og da tar jeg frem bassen og spiller attåt. Da går det i all slags musikk, men mye jazz og blues og en del Chicago, forteller han.

For de som husker Tema så var det en del Chicago på reportoaret der også.

-Dette med gleden i musikken lærte jeg av brødrene Ola (Bøns) og Per Inge Stugudal i Bønsgården i Tydal. Når de tok fram felene ble de som helt andre personer. Slik er det med meg og bassen også. Det hadde vært artig å komme i gang med Tema igjen, sier Oddmund Morset.

Så ringer telefonen…

-Jeg må ta den, dette er en viktig telefon, sier Oddmund, og legger om fra Selbumål til litt mer bokmållignende tale.

Det var en som ville selge hogstmaskin.

-I dag ordner det seg alt. Det er en 2008-modell Valmet som står i Borlänge i Sverige. Valmet er jeg vant med fra tidligere, så den må jeg se på. Prisen var også overkommelig, så i morgen tidlig drar jeg til Sverige for å handle, sier han og glemmer et øyeblikk innreiserestriksjoner og karantene.

-Jeg skal til legen nå, og da må jeg få ordnet en test slik at jeg får dra, sier Oddmund, og avslutter:

-Jeg skal ta minst en dag i skogen med motorsaga hver uke så lenge jeg klarer, og jeg skal leve til jeg blir 120 – eller kanskje 130!