-Det ble som forventet…

Dette er en anmeldelse, som gjenspeiler skribentens subjektive vurderinger.

Hva skjer når tre tangentinstrumentalister og tre bassister blir utfordret til å ha en konsert sammen? Det skjedde i sommer, da Pål Steinar Flakne spurte seks av sine tidligere elever på kulturskolen. Roger Eidem, Martin Aas, Vegard Lien Bjerkan, Thomas Nissestad Unsgård, Paul Anders Endresen og Henrik Løvø Aune svarte alle ja til å være med på dette.

Da kom oppfølgingsspørsmålet fra de seks, hva skal vi gjøre?

-Nå har jeg spurt dere seks og alle har sagt ja. Nå er det opp til dere, var svaret Pål Steinar ga dem. Resultatet fikk vi i Tælet kultursal søndag med konserten «Made in Selbu».

Da vi spurte Pål Steinar om hva han syntes om resultatet etter konserten, fikk vi følgende svar:

-Det ble som forventet. Jeg vet hva som bor i disse seks, og hva de står for. Disse kan nå så langt de bare vil.

Innleid trommeslager

Paul Anders Endresen spiller både trommer og bass, og fikk utfolde seg på begge instrumentene. Men hva med rytmeinstrument når Paul Anders skulle utfolde seg på bassen, for da var bassen et soloinstrument. Guttene fikk lov til å finne en trommeslager og ta med seg til konserten, og valget falt på Aslak Seljemark, en medelev av Henrik og Paul Anders på Heimdal Videregående skole. Aslak har en høyst musikalsk stamtavle og viste seg å være et særdeles vellykket valg.

Hyllest til kulturprisvinneren

Nå kom det høyst beleilig at musikklæreren, som tok initiativet til konserten, fikk tildelt Selbu kommunes kulturpris dagen etter konserten. Det ble da også en hyllest til Pål Steinar Flakne fra seks tidligere kulturskoleelever. Den hyllesten la de hele sin sjel i, og hadde også samlet videohilsener fra musikkvenner som ble vist på storskjerm i salen. Kulturprisvinneren, beskjeden som vanlig, svarte på spørsmål om hva han hadde gjort med disse guttene.

-Jeg har bare skjøvet dem foran meg, var svaret.

Hvilken skyvekraft som finnes i den musikklæreren vet vi enda ikke det endelige svaret på, men vi vet at en av elevene allerede er etablert i toppskiktet blant norske turnémusikere, og dit er flere av dem på vei.

Hva fikk vi høre?

Et enkelt svar, det meste. Fra funky jazzrock i starten, via standardlåten All of me, Johann Sebastian Bach, Kjetil Bjørnstad, Gabriels obo, egenskrevet låt, til Deep Purple og Pink Floyd. Det vitner om spennvidde og musikalitet på høyt nivå. Det som preget konserten helt gjennom var virtuositet, følelse og sikkerhet. Det var instrumental bruk på et nivå som ligger veldig høyt. Vi fikk høre alle musikerne utfolde seg i solopartier, i mindre grupperinger eller samlet. Vi fikk oppleve Martin Aas sin hyllest til bestemor med bassen på nakken og Martins urfremføring av sin egenkomponerte Bassvals fra Selbu. Vi fikk øyeblikket som skulle få Pål Steinar til å gråte da Roger Eidem, Paul Anders Endresen og Vegard Lien Bjerkan spilte Gabriels obo på to basser og keyboard. Vi fikk briljante partier fra de tre yngste, Paul Anders, Henrik og Aslak, også kalt Heimdalsmafiaen. Og vi fikk en ny stjerne, i Thomas Nissestad Unsgård, som tok oss med tilbake til syttitallsrockens verden. Først i samspill med Paul Anders i Ekseptions versjon av Bachs mesterverk Toccata & fuge i D-moll, og så i et potpurri av Jon Lords briljante orgelpartier fra Deep Purple.

-Ingen instrumenter er så godt egnet til å fylle et rom som et orgel, sa Thomas, og beviste det.

Bass et soloinstrument?

Det er et spørsmål som er stilt i mange sammenhenger. Noen har prøvd å bevise at det nettopp er det, mens andre hårdnakket hevder at det er et rytmeinstrument. Etter denne konserten er vi ikke i tvil – det går an å spille solo, duett eller trio med bassgitarer.  Denne konserten var nok et bevis på hva Selbu kulturskole har utrettet. Musikere av svært høy klasse går ut av kulturskolen, inn i musikklinje på videregående skole, og videre til høyskole eller universitet, og inn i norgestoppen blant artister. Allerede onsdag får vi nok et eksempel på det, da Henrik Fuglem har sin julekonsert i Selbu kirke.

Som forventet

Pål Steinar Flakne visste hva denne gjengen sto for, vi andre trodde vi visste det. For Pål Steinar ble det som forventet – for oss andre ble det mye mer.