Årets Barofestival er gjennomført: –Ære være alle de frivillige

Allerede onsdag var riggingen ferdig, og det var også da den første campingbilen kom. I helgen var det nemlig tid for den 17. gjennomgangen av Barofestivalen. Etter mange dugnadstimer fra arrangørene, kunne alle med et øre for trekkspill og torader nyte helgen hos Vertshuset Vilma i Flora. Været var, gjør deg klar; dårlig. Likevel satt folket ute til sent på kveld, og det store oppmøtet trosset forventning.

Stort samarbeid

En ting Barofestivalen ikke kunne ha vært foruten, er alle de som legger det en frivillig innsats i dens arrangering. Eva Solbakken er medlem av komiteen som hvert år vedtar om festivalen skal arrangeres, og deler ut sin takknemlighet:

– Ære være alle de frivillige, og musikerene som spiller uten å ta noe for det. Det hadde ikke gått ellers, forteller Eva.

Eva er også forsiktig med å nevne navn, da det er så mange å takke – men ett nevner hun.

– Det hadde ikke vært noe uten Gunnar Bjerken. Han tok kontakt og skaffet all musikken, og har stått for mye her på festivalen.

Hun poengterer også viktigheten med lokalene som festivalen benytter, og takker vertshuset for den gode hjelpen med å arrangere. Sponsorer som bidrar med alskens støtte, samt alle de frivillige vaktene og arbeiderne, gjør at vi hvert år har en Barofestival å gå til. Denne lokale arbeidsånden står så sterkt at festivalen har blitt arrangert hvert år siden dens oppstart – med unntak av to år under pandemien.

En tradisjon skrevet i stein

Det hele startet med én manns ønske om å invitere til spellemannstreff hjemme hos seg selv i 2007. Eventet var lite reklamert, så det kom ikke mer enn 8 besøkende den gang. Likevel ble det til en vane, hvert treff større enn det forrige, og til slutt ble det en årlig tradisjon. Den innbydende mannen som først inviterte til treff i 2007 het Baro Lilleevjen, og treffet ble døpt Barofestivalen.

Helt siden den gang har festivalen håvet inn besøkende fra både nært og fjernt – og trej´ helga i august har det hvert år stått en smekkfull parkeringsplass ved Vertshuset Vilma. Vertshuset, som ligger i Flora, var ivrig etter å stifte samarbeid da Baro "Granlin" tok kontakt, vinteren 2008. Da ble de enige om at vertshuset skulle ta hånd om matserveringa, mens Baro ordnet med billettsalg og musikk. Den aller første offisielle festivalen ble holdt på sensommeren samme år. Vertshuset så hele 800 tilskuere tilbringe helga i Flora med gofot nedentil og glis oventil. Resultatene talte klart; Dette var populært.

18 år senere, og festivalen står fortsatt sterkt. Mange store navn har gjennom årene pakket opp og ned lydutstyr i lokalene hos Vertshuset Vilma – og til tross for en fallende trekkspill-trend de siste årene, var det ikke vanskelig å fylle årets program heller. Å samle så mange spellemenn og gammeldans-entusiaster på ett sted er kanskje mer utfordrende i dag kontra fær´ i tin – men det går an på Barofestival.

Stort oppmøte

Både fredag og lørdag pøste regnet ned, så oppmøtet imponerte når det var som det var.

– I år er det litt mindre folk på campen, men vi er likevel positivt overrasket over oppmøtet med tanke på været. Vi savner kanskje litt yngre folk blant oss da, innrømmer Eva.

Over 300 kjøpte seg inn på festivalen, og 35 campingplasser ble solgt. Til tross for en mindre camp kontra tidligere år, var det absolutt god stemning.

– Der er det fullt liv. Natt til lørdag holdt de på til over tre. Buskspill har det også vært.

Publikum besto av både kort- og langveisfarende. Eva nevner festivaldeltagere fra både Namsos, Orkanger og Kyrksæterøra som tok veien til Flora for å delta i folkefesten. 

Til tross for et tilfredsstillende oppmøte, var det en nedgang av deltagelse på dansegulvet å merke seg.

– Det har faktisk vært litt mindre dansing. Det kan være at dansegulvet har blitt litt glatt når regnet har stått på. Så er det kanskje en litt høy alder for noen óg. Men musikkspillingen har likevel blitt godt tatt imot – spesielt konserten. Den har vi fått gode tilbakemeldinger på, meddeler Eva.

Sjarmen med Barofestivalen

Arrangørene har også i løpet av festivalen fått hørt at publikum ønsker seg Barofestival til neste år også. Gunnar Bjerken har tidligere ytret til Selbyggen at de, med tanke på arrangering; "tar et år av gangen". Kanskje er det akkurat denne ydmyke og nåtids-fikserte innstillingen som gjør at festivalen vokser i sitt eget tempo – og forblir et kikkehull inn i fortiden, uavhengig av antall år som passerer. 

– Planleggingen av festivalen starter egentlig i januar, når det er bestemt at vi skal ha. Da er det mange av musikerne som selv tar kontakt, og spør om de får lov til å komme tilbake å spille mer. Det er veldig hyggelig, sier Eva fornøyd.

Et slikt miljø er nok særegent, og en del av sjarmen som gjør at Barofestivalen fortsatt står såpass sterkt. Det at musikerne selv tar kontakt, viser til at festivalen er like mye en folkefest og et møtepunkt for dem – som det er for publikum som hører på.

Bildegalleri: